Hovedregelen er at tiltalte skal få innsyn i alle bevis mot ham etter at tiltale er tatt ut, også kommunikasjonskontroll (avlytting mv.). Alle bevis omfatter da ethvert bevis som er lagt inn i straffesaken, selv om de ikke tas med i tiltalens bevisoppgave. Imidlertid skal ikke tiltalte eller forsvarer nødvendigvis ha innsyn i dokumenter som inneholder opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis i saken.

Etter begjæring fra statsadvokaten følger av straffeprosessloven § 242a at tingretten som en enkeltstående rettshandling ved kjennelse kan beslutte at påtalemyndigheten kan nekte den mistenkte og forsvareren innsyn i opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis i saken, når det om innsyn gis, kan være fare for

a) en alvorlig forbrytelse mot noens liv, helse eller frihet, b) at muligheten for en person til å delta skjult i etterforskningen av andre saker som nevnt i andre ledd, blir vesentlig vanskeliggjort, c) at muligheten for politiet til å forebygge eller etterforske forbrytelser som nevnt i annet ledd, blir vesentlig vanskeliggjort fordi informasjon om andre saker eller om politiets metodebruk blir kjent, eller d) at politiets samarbeid med et annet lands myndigheter blir vesentlig vanskeliggjort. Unntak fra dokumentinnsyn kan bare besluttes dersom det er strengt nødvendig og det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den mistenktes forsvar.

Slik innsynsnekt kan bare skje når statsadvokaten begjærer det overfor tingretten. Foreligger ingen begjæring skal tiltalte ha innsyn i alt i straffesaken. Det er vilkår for å nekte innsyn i tillegg til ovennevnte at saken dreier seg om en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, eller som rammes av straffeloven kapittel 8 eller 9 eller § 162 eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. § 5. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse av forbrytelser kommer ikke i betraktning.

Muligheten til å nekte tiltalte innsyn i bevis fra etterforskningen, som ikke tas med i bevisoppgaven til tiltalen, vil ofte også få betydning ved kommunikasjonskontroll. I forhold til kommunikasjonskontroll og avlytting som ikke benyttes som bevis, har det de senere år vært flere kjennelser om innsynsretten. Spørsmålet har i korthet gått ut på at forsvareren har ønsket innsyn i all avlytting for å avdekke om det er avlytting som avkrefter tiltaltes skyld. I den forbindelse vil det reises spørsmål om retten til rettferdig rettergang etter EMK art. 6 dersom tiltalte mener at det er bevis som vil fremgå under avlyttingen, som taler for hans uskyld, og tiltalte blir nektet å se de bevisene.

Ofte kan dette løses ved at forvarer får innsyn i avlyttingen etter straffeprosessloven § 242a femte ledd. Den mistenktes forsvarer plikter imidlertid da å bevare taushet om opplysninger han får innsyn i, og det kan jo også være et problem dersom ikke bevisene kan diskuteres med tiltalte og settes i sammenheng med tiltaltes egen kunnskap om forholdene.

I straffeprosessloven § 264 annet ledd er det nedfelt at ”dokumenter som inneholder opplysninger som det er nektet innsyn i etter reglene i § 242 a, skal ikke oversendes til forsvareren, med mindre grunnen til at det ble nektet innsyn er bortfalt. Inneholder dokumentene også opplysninger som forsvareren har krav på innsyn i, skal disse opplysningene gjøres tilgjengelige for forsvareren på en hensiktsmessig måte”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)