Den klare hovedregel er at tiltalte skal ha innsyn i alle bevis som påberopes mot ham som grunnlag for domfellelse. Innsyn i de bevis som påberopes mot tiltalte, er naturligvis en forutsetning for å kunne forsvare seg mot tiltalen/anklagene, jf. EMK art. 6 om retten til en rettferdig rettergang.

Ved domstolsbehandling vil retten til innsyn fra og med tiltale er tatt ut, reguleres av straffeprosessloven §§ 264 og 264a, og da er den klare hovedregel at tiltalte skal ha innsyn i alle sakens dokumenter og alle bevis som skal brukes mot ham i straffesaken. Sammenfatningsvis kan man si at adgangen til å unnta dokumenter fra innsyn er størst i en tidlig fase av en straffesak, og at mulighetene for å nekte innsyn reduseres frem mot tidspunktet for tiltalebeslutning. Det er imidlertid også noen få unntak fra retten til innsyn etter at tiltale er tatt ut, i saker om anonym vitneførsel i alvorlige straffesaker – typisk i saker om narkotikavirksomhet og organisert kriminalitet, og ved dokumenter som kan være til fare for rikets sikkerhet og forholdet til fremmed stat. I forhold til kommunikasjonskontroll kan man også unnta fra innsyn avlytting som ikke skal brukes som bevis under nærmere vilkår. Tiltalte og forsvarer har på tiltalestadiet som utgangspunkt samme innsynsrett. Etter at tiltale er tatt ut, kan tiltalte også nektes innsyn i opptak, notater og andre dokumenter fra kommunikasjonskontroll dersom etterforskningen av andre saker kan skades.

Samtidig med at tiltalebeslutningen går til forkynning for tiltalte, skal påtalemyndigheten etter straffeprosessloven § 264 sende kopi av tiltalebeslutningen og bevisoppgaven til forsvareren sammen med sakens dokumenter. Straffeprosessloven § 267 bestemmer at tiltalte dersom han ikke har forsvarer, skal gis en oppgave over de bevis som påtalemyndigheten vil føre. Tiltalte skal også underrettes om at han kan få gjøre seg kjent med sakens dokumenter.

Dersom det er flere tiltalte i en sak, har én forsvarer ikke rett til å få oversendt dokumenter som bare gjelder andre tiltaltes forhold, jf. straffeprosessloven § 264 syvende ledd. Tiltalte kan ikke få innsyn i dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat. Tiltalte og hans forsvarer har da bare krav på å gjøre seg kjent med slike dokumenter i den utstrekning og på den måte som retten finner påkrevd for tiltaltes forsvar. Når særlige grunner taler for det, kan for øvrig påtalemyndigheten sette forbud mot at dokumentene blir lånt ut til tiltalte eller at de blir mangfoldiggjort. EMKs praksis har her lagt til grunn at nektelse av innsyn av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til annen stat bare kan nektes dersom det er ”strictly necessary”.

Det er ved uttatt tiltale ikke adgang til å nekte innsyn av hensyn til fare for skade ved rettens behandling eller for tredjepersoner, slik som det er under etterforskningen.

Etter straffeprosessloven § 264a skal fornærmede, bistandsadvokat og etterlatte gis rett til innsyn i sakens dokumenter, såfremt det kan skje uten skade eller fare for en tredjeperson. Ved anonym vitneførsel etter straffeprosessloven §§ 130 a eller 234 a, skal Påtalemyndigheten opplyse om at slik vitneførsel påberopes i bevisoppgaven. Vitnets navn og andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, skal da ikke nevnes. Den tiltalte skal således ikke få innsyn i opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Dersom retten avslår en begjæring om anonym vitneførsel, skal imidlertid vitnets navn opplysestil forsvarer/tiltalte snarest mulig etter at avgjørelsen er rettskraftig dersom påtalemyndigheten likevel vil føre vitnet under full identitet, jf. straffeprosessloven § 130.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)