Utgangspunktet er at mistenkte, hans forsvarer, fornærmede, etterlatte i lovbestemt rekkefølge og bistandsadvokaten har rett til innsyn i sakens dokumenter, dersom det inngis begjæring om innsyn, jf. straffeprosessloven § 242. Selv om straffeprosessloven § 242 ikke nevner siktede, er det klart at en som er siktet også vil være mistenkt i saken, slik at siktede naturligvis også har rett til innsyn i sakens dokumenter etter straffeprosessloven § 242.

Innsyn på etterforskningsstadiet kan likevel være uønsket av politiet fordi mistenkte ikke skal vite at etterforskning pågår, og fordi etterforskningen kan bli spolert dersom mistenkte/siktede får fullt innsyn før saken er ferdig etterforsket. Under etterforskningen vil retten til innsyn være begrenset av om innsyn vil kunne være til skade for etterforskningen eller ikke. Det vil normalt ikke gis innsyn dersom mistenkte vil kunne tilpasse sin forklaring til innhentede bevis, eller vil kunne bli kjent med vitner i saken og det er risiko for at han vil kunne påvirke vitner, eller på annen måte hindre etterforskningen.

På etterforskningsstadiet gjelder retten til dokumentinnsyn således etter straffeprosessloven § 242 kun hvis innsyn ikke kan skade etterforskningen. I enkelte saker får man derfor ikke rett til innsyn på under etterforskningen, og eventuelt kun i deler av bevisene (delvis innsyn), eller at forsvarer får delvis innsyn mot taushet. Ved kommunikasjonskontroll får man som hovedregel ikke innsyn i dokumentasjon om kommunikasjonskontrollen, mens etterforskning pågår av naturlige grunner. Under etterforskningen vil retten til innsyn være regulert av straffeprosessloven § 242:

”§ 242. Mistenkte, hans forsvarer, fornærmede, etterlatte i lovbestemt rekkefølge og bistandsadvokaten skal på begjæring gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskingens øyemed eller for tredjemann. Innsyn i opptak, notater og andre dokumenter som inneholder opplysninger fra kommunikasjonskontroll etter kapittel 16 a, kan også nektes dersom innsyn kan skade etterforskningen av andre saker. Offentlig forsvarer kan ikke nektes adgang til dokumenter som fremlegges eller har vært fremlagt i rettsmøte, unntatt rettsmøte som holdes for å avsi kjennelse etter tredje ledd. Disse regler gjelder likevel ikke dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat. Er det begjært anonym vitneførsel, jf. §§ 130 a eller 234 a, kan mistenkte eller fornærmede ikke få innsyn i opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Avslår retten begjæringen, gjelder reglene i første ledd likevel bare dersom påtalemyndigheten fører vitnet under full identitet, jf. § 130. Forsvareren kan anke et avslag om innsyn etter første punktum på den siktedes vegne. Blir adgang til dokumentene nektet, kan spørsmålet kreves avgjort ved kjennelse av retten. Når det er flere mistenkte i en sak, gjelder retten for den enkelte mistenkte og hans forsvarer til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, ikke dokumenter som bare gjelder andre mistenktes forhold. Kongen kan gi forskrifter om hvordan dokumentene skal gjøres tilgjengelig etter denne paragraf”.

Første ledd første punktum i straffeprosessloven § 242 fastslår at mistenkte, hans forsvarer, fornærmede, etterlatte i lovbestemt rekkefølge og bistandsadvokaten har innsynsrett i ”sakens dokumenter ” for egen sak, men ikke andre mistenktes forhold, jf. § 242 tredje ledd. Etter straffeprosessloven § 242 første ledd siste punktum har man heller ikke rett til innsyn i dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat.

Forutsetningen for innsyn er at innsyn kan skje « uten skade eller fare for etterforskingens øyemed eller for tredjemann ». Fare for bevisforspillelse, vil foreligge hvor dokumentene inneholder opplysninger det er viktig at andre ikke får kjennskap til under etterforskningen, jf. Innst.O. nr. 37 (1980-81) side 28. Slik fare for bevisforspillelse vil også kunne omfatte fare for at mistenkte vil forsøke å påvirke andre mistenkte eller vitner i saken, eller forsøke å fjerne spor eller andre bevis og lignende. I rettspraksis er det blant annet lagt vekt på om innsyn vil gjøre det mulig for mistenkte å tilpasse sin forklaring etter dokumentenes innhold, gjennom for eksempel innsyn i medsiktedes forklaring, jf. Rt. 1991 side 167, Rt. 1995 side 1054 og Rt. 1997 side 138. Tilpasningsargumentet får særlig anvendelse dersom mistenkte ennå ikke har forklart seg i saken, eventuelt ikke har forklart seg om de forhold som er omhandlet i de aktuelle dokumenter fullt ut. I omfattende saker med komplisert faktum, kan det ta lang tid før mistenkte har forklart seg om alle forhold.

I Finance Credit-saken i Rt. 2004 s. 1308 oppsummerte Høyesterett hva som lå i kravet til sannsynlighet for at det skulle foreligge fare for bevisforspillelse slik:

”Farekriteriet er oppfylt dersom dokumentinnsyn medfører en mulighet for bevisforspillelse – herunder å tilpasse egen forklaring. Sannsynlighetsovervekt kreves ikke. Det må foreligge noe i saken som tilsier at skadevirkningen kan inntre, og en teoretisk mulighet er ikke tilstrekkelig. Vurderingen må særlig foretas på bakgrunn av sakens art og omfang, hvilken mulighet dokumentene på det aktuelle tidspunkt gir for bevisforspillelse og tilpasning av forklaringer, og hva som står på spill for mistenkte. Avgjørelsen må som utgangspunkt treffes på grunnlag av objektive omstendigheter, men dersom det foreligger konkrete holdepunkter for at mistenkte vil misbruke dokumentene, vil dette kunne styrke et avslag på dokumentinnsyn”.

Hvis mistenkte nektes innsyn med hjemmel i straffeprosessloven § 242 første ledd første punktum, kan forsvareren under nærmere vilkår også gis tilgang til saksdokumentene med pålegg om taushet under etterforskningen. Forsvareren kan, etter begjæring fra påtalemyndigheten, pålegges taushet om innholdet i dokumentene, herunder eventuelt vitners identitet. Retten kan også pålegge forsvareren taushet med hjemmel i domstolsloven § 130. Advokatforeningens retningslinjer for forsvarere pkt. 3 anbefaler at forsvarer ikke aksepterer slik klausulering om taushet, uten klientens samtykke. Retten til innsyn gjelder bare så langt det er nødvendig for å hindre bevisforspillelse, jf. Rt. 1998s. 480: ”avgjørende i forhold til §242 må være om det ut fra etterforskningens øyemed fortsatt er grunn til å hindre at siktede får kjennskap til dokumentenes nærmere innhold”. Taushetsplikten forsvarer pålegges gjelder så lenge siktede ikke har innsynsrett, jf. Rt. 1993 s. 1142.

Etter straffeprosessloven § 242 annet ledd, kan man under etterforskningen ikke få innsyn i opplysninger som kan føre til at vitners identitet blir kjent, når det er begjært anonym vitneførsel etter straffeprosessloven §§ 130 a eller 234 a. Hvis retten ikke samtykker i anonym vitneførsel etter straffeprosessloven §§ 130 a eller 234 a, og avslår begjæringen, skal forsvarer og mistenkte likevel bare få innsyn dersom påtalemyndigheten fører de samme vitner under full identitet.

Innsynsretten kan også begrenses der det kan være til ”fare eller skade… for tredjemann” om innsyn gis. Det er da et vilkår at det foreligger en begrunnet frykt for at et vitne eller andre vil kunne bli utsatt for fare eller skade gjennom typisk fare for represalier, dersom mistenkte eller forsvareren blir kjent med navnet på vitnet og dets forklaring. I Innst. O. nr 37 (1980-1981) side 29 ble det lagt til grunn at slik frykt for fare eller skade må hvile på et realistisk grunnlag. Så lenge saken ennå bare er gjenstand for utenrettslig etterforskning, antas det å være en forholdsvis vid adgang for politiet til å holde skjult navnet på et vitne. Innsyn kan nektes bade når politiet mener at det er slik fare og hvor vitnet selv mener det. Det er ikke noe krav om at det er mistenkte selv som skal utgjøre trusselen. Faren overfor tredjemann må ikke nødvendigvis komme fra mistenkte selv. Mistenktes venner og medsammensvorne kan også utgjøre grunn til frykt for represalier.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)