Det er påtalemyndigheten som skal avgjøre hva man skal tiltales for, og domstolene som skal ta stilling til anklagene. Det er et viktig skille mellom rettens dømmende funksjon og påtalemyndighetens anklagende funksjon, og det er således begrensninger i hvor langt retten kan gå utenfor tiltalen fra påtalemyndigheten. Anklageprinsippet etter straffeprosessloven § 63 tilsier at retten ikke bør ha kompetanse til å ta opp andre forhold enn det tiltalen gjelder.

Straffeprosessloven § 252 krever at tiltalebeslutningen skal individualisere den straffbare handling.

§ 252. Tiltalebeslutningen skal være underskrevet og datert og inneholde: betegnelse av domstolen, tiltaltes navn og bopel, opplysning om hvilket straffebud som påstås anvendt, med gjengivelse av innholdet så langt det er av betydning i saken en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted. Dersom påtalen ikke er ubetinget offentlig, skal det av tiltalebeslutningen fremgå at vilkårene for offentlig påtale foreligger. Blir det gjort gjeldende andre krav enn straff, skal det opplyses om dette. Fremmer påtalemyndigheten krav etter § 427, skal den så langt mulig angi kravets størrelse.

Tiltalebeslutningen skal angi hvilke straffebud som påstås overtrådt, samtidig som tiltalebeslutningen også skal inneholde en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted. Formålet med tiltalebeslutningen er å individualisere det straffbare forhold og sette de faktiske rammene for det saken skal dreie seg om.

Retten kan derfor normalt ikke gå særlig utenfor det faktiske straffbare forhold som tiltalen oppstiller, jf. straffeprosessloven § 38:

§ 38 Retten kan ikke gå utenfor det forhold tiltalen gjelder, men er ubundet av den nærmere beskrivelse med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter. Bare når den finner særlig grunn til det, prøver retten om det foreligger omstendigheter som ville bringe forholdet inn under en strengere straffebestemmelse enn etter tiltalen. Med hensyn til det straffebud som skal anvendes på forholdet, er retten ikke bundet av tiltalen eller de påstander som er fremsatt. Det samme gjelder med hensyn til straff og andre rettsfølger. Mortifikasjon kan bare idømmes når det er fremmet krav om det, og ikke i større utstrekning enn påstått. Straff eller rettsfølger som nevnt i § 2 nr. 1, kan ikke idømmes i en sak som bare gjelder inndragning eller mortifikasjon. Før retten bruker et annet straffebud enn tiltalebeslutningen, eller idømmer en annen rettsfølge eller et større inndragningsansvar enn påstått, skal den gi partene anledning til å uttale seg om spørsmålet. Siktede skal få en passende utsettelse når retten finner det ønskelig for forsvaret.

Regelen i straffeprosessloven § 38 er den samme ved tilståelsessaker etter straffeprosessloven § 248 og der forelegg trer i stedet for tiltalebeslutning etter straffeprosessloven § 268. Men tiltalebeslutningen er bare et partsinnlegg – retten må kunne legge andre faktiske omstendigheter til grunn og trekke inn andre straffebestemmelser.

Retten har likevel en viss adgang til å se hen til andre sider av gjerningsbeskrivelsen i en tiltalebeslutning under nedenstående nærmere omstendigheter, samt anledning til å anvende andre straffebud enn det som fremkommer av tiltalebeslutningen.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)