For å kunne dømme noen for en straffbar handling må det tas ut tiltale, dersom ikke siktede samtykker i at saken avgjøres som tilståelsessak. En tiltalebegjæring er en begjæring om å tiltale (anklage) en person for overtredelse av et eller flere straffebud basert på en eller flere konkret angitte handlinger i tid og sted, som påtalemyndigheten mener å kunne bevise i samme straffesak. Det følger av straffeprosessloven § 63 at ”Domstolene trer bare i virksomhet etter begjæring av en påtaleberettiget, og deres virksomhet opphører når begjæringen blir tatt tilbake”. Ved private straffesaker må det tilsvarende tas ut privat tiltale, som i det vesentlige skal tilfredsstille samme opplysningskrav som tiltale fra Påtalemyndigheten.

Etter straffeprosessloven § 249 skal spørsmålet om tiltale avgjøres så snart saken er tilstrekkelig forberedt til det, jf. også kravet i EMK art. 6 nr. 1 om rettferdig rettergang innen rimelig tid etter en straffesiktelse. Dersom en mistenkt var under 18 år på handlingstiden, skal spørsmålet om tiltale avgjøres innen 6 uker etter at vedkommende er å anse som mistenkt i saken. Tiltalespørsmålet kan likevel avgjøres senere dersom hensynet til etterforskningen eller andre særlige grunner gjør det nødvendig.

Kravene for en tiltalebeslutnings form og innhold følger av straffeprosessloven § 252. Bestemmelsen angir uttømmende kravene til tiltalens form og innhold, og det er en absolutt prosessforutsetning at vilkårene etter denne bestemmelsen er oppfylt. Tiltalebeslutningen skal være underskrevet og datert og inneholde betegnelse av domstolen og tiltaltes navn og bopel.

Tiltalebeslutningen skal individualisere den straffbare handling, og angi hvilke straffebud som påstås overtrådt, samtidig som tiltalebeslutningen også skal inneholde en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted. Tiltalen må være i tråd med EMK art. 6 nr. 3as krav om å kunne beskrive ”innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham,” og være egnet til å gi opplysning om hva tiltalte skal forsvare seg mot.

Tiltalen må blant annet være underskrevet og datert, jf. straffeprosessloven § 252 første ledd. Videre skal det gå frem av tiltalen hvilket straffebud som påstås anvendt, “ med gjengivelse av innholdet så langt det er av betydning”. Tiltalen skal kun angi innholdet i straffebudet som påstås å få anvendelse så langt det er av betydning, hvilket innebærer at man normalt kun tar med den delen av straffebestemmelsen som gjengir gjerningsbeskrivelsen tiltalte påstås dømt for. Man kan også ta med definisjonsbestemmelser der det er naturlig. Tiltalen skal videre gi en “kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelsen av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning og tid og sted”. Dersom påtalen ikke er ubetinget offentlig, skal det av tiltalebeslutningen fremgå at vilkårene for offentlig påtale foreligger – eksempelvis at fornærmedes begjæring foreligger der loven krever det. Dersom det blir gjort gjeldende andre krav enn straff som borgerlige rettskrav og inndragning, skal tiltalebeslutningen også opplyse om andre krav.

Tiltalebeslutningen skal individualisere det straffbare forhold og sette de faktiske rammene for det saken skal dreie seg om, idet retten ikke kan gå utenfor det faktiske forhold som tiltalen oppstiller, jf. straffeprosessloven § 38:

”Retten kan ikke gå utenfor det forhold tiltalen gjelder, men er ubundet av den nærmere beskrivelse med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter. Bare når den finner særlig grunn til det, prøver retten om det foreligger omstendigheter som ville bringe forholdet inn under en strengere straffebestemmelse enn etter tiltalen. Med hensyn til det straffebud som skal anvendes på forholdet, er retten ikke bundet av tiltalen eller de påstander som er fremsatt. Det samme gjelder med hensyn til straff og andre rettsfølger. Mortifikasjon kan bare idømmes når det er fremmet krav om det, og ikke i større utstrekning enn påstått. Straff eller rettsfølger som nevnt i § 2 nr. 1, kan ikke idømmes i en sak som bare gjelder inndragning eller mortifikasjon. Før retten bruker et annet straffebud enn tiltalebeslutningen, eller idømmer en annen rettsfølge eller et større inndragningsansvar enn påstått, skal den gi partene anledning til å uttale seg om spørsmålet. Siktede skal få en passende utsettelse når retten finner det ønskelig for forsvaret”.

Normalt stilles strenge krav til presisjon i forhold til tid og sted som tiltalen gjelder. Imidlertid kan kravene til presis angivelse av tid og sted lempes noe, og angi en mer generell beskrivelse, når det er snakk om fortsatt forbrytelse eller flere overtredelser av samme straffebud (likeartet realkonkurrens) for eksempel ”over 100 hytteinnbrudd i en periode fra sommeren 2002 til sommeren 2005”. En generell beskrivelse kan da aksepteres, jf. Rt. 1993 s. 1009, dersom overtredelsene blir sett på som et sammenhengende forhold, og det ble av den grunn godtatt at tiltalebeslutningen kun inneholdt en generell beskrivelse av forholdet. Således dersom tiltalen gjelder flere straffbare forhold som fortsatt forbrytelse (realkonkurrens), vil man ikke stille for strenge krav til tiltalen, jf. Rt. 1998 s. 1416:

”Etter straffeprosessloven § 252 første ledd nr 4 skal en tiltalebeslutning inneholde en "kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted". Ved tolkingen av denne bestemmelse må blant annet påses at de krav Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art 6 nr 3 bokstav a stiller til underretning til tiltalte om det forhold tiltalen gjelder, blir oppfylt. Etter EMK art 6 nr 3 bokstav a har den som blir siktet for en straffbar handling, snarest og i et språk han forstår, krav på å få underretning "i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham". Ved avgjørelsen av hvor strenge detaljeringskrav som skal stilles etter EMK art 6 nr 3 bokstav a, har det vært lagt avgjørende vekt på at siktede må få et tilstrekkelig grunnlag for å kunne forberede sitt forsvar, se f eks D J Harris, M O'Boyle og C Warbrick: Law of the European Convention on Human Rights (1995), side 251-252 og P Lorenzen, L A Rehof og T Trier: Den Europeiske Menneskeretskonvention med kommentarer (1994), side 203. I denne saken inneholder tiltalebeslutningen for de handlinger som omfattes av tiltalens post II, ikke noen nærmere beskrivelse av de enkelte handlinger, men bare en angivelse av handlingenes art og opplysning om det geografiske område og det tidsrom handlingene er begått innenfor. Etter min oppfatning må det være en forutsetning for at de handlinger som omfattes av denne del av tiltalen, skal anses tilstrekkelig konkretisert, at de kan betraktes som en fortsatt - sammenhengende – forbrytelse”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)