Straffeprosessloven har ingen regler for når noen blir mistenkt i en sak. Utgangspunktet er at man skal anses som mistenkt, når politiet har en konkret mistanke om at vedkommende har begått en straffbar handling. Ofte ser man imidlertid at personer som politiet egentlig mistenker for en straffbar handling anses som vitner i saken av hensyn til vedkommende selv eller av hensyn til etterforskningen. Imidlertid vil det gå en grense for hvor lenge man kan være vitne, fordi politiet ikke formelt kan iverksette etterforskning mot noen bestemt person før vedkommende anses formelt som mistenkt. Politiet kan bare etterforske en sak generelt og ikke konkret mot noen personer, uten at vedkommende personer blir mistenkte. Det vil naturligvis bero på skjønn når politiet må anses for å lede etterforskningen konkret mot enkeltpersoner.

Om anmeldte skal ha status som mistenkt eller vitne, bør som utgangspunkt avklares om mulig før avhør. Det er nemlig etter påtaleinstruksen forskjellige regler for avhør av vitne i §§ 8-5 til 8-9 og for mistenkte i §§ 8-1 til 8-4.

Status som mistenkt gir i begrenset grad straffeprosessuelle rettigheter, i motsetning til siktede. Etter straffeprosessloven § 242 første ledd kan « mistenkte » få gjøre ”seg kjent med sakens dokumenter såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskingens øyemed eller for tredjemann”. I påtaleinstruksen §§ 8-1 til 8-4 gis regler om avhør av mistenkte. Reglene er i hovedtrekk en prosedyre for hvordan avhør av mistenkte skal skje, blant annet at mistenkte før avhør skal gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har plikt til å forklare seg. Mistenkte skal dessuten gjøres kjent med at han har rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken, også under avhøret, jf. påtaleinstruksen §§ 8-1 annet ledd. Imidlertid vil ikke det offentlige betale forsvarer før ved siktelse, og da kun i saker som kan fore til fengsel i mer enn seks måneder mv.

Som mistenkt får man blant annet følgende rettigheter: 1. Mistenkte kan begjære rettergangsskritt for å avkrefte mistanken. 2. Mistenkte får rett til dokumentinnsyn. 3. Mistenkte har rett til å la seg bistå av forsvarer. 4. Mistenkte skal gjøres oppmerksom på manglende forklaringsplikt. 5. Mistenkte får rett til å forsvare seg mot mistanken.

Regelen om når noen går over fra å være mistenkt til siktet finnes i straffeprosessloven § 82. I Rt. 1997 s. 138 (s. 141) ble det uttalt følgende generelt om når man har status som mistenkt, og når man kan anses som siktet:

”Utvalget bemerker at den mistenkte får stilling som siktet etter straffeprosessloven § 82 første ledd blant annet når nærmere angitte rettslige etterforskingsskritt eller lignende forholdsregler er rettet mot ham. Når det er uvisst hvem som har begått den påståtte straffbare handling, og flere blir avhørt i sakens anledning, vil de avhørte normalt ikke kunne anses som siktet, jf Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer, bind I (2 utgave) side 278”.

Dersom det pågår etterforsking mot mistenkte, kan han etter straffeprosessloven § 241 begjære foretatt rettergangsskritt til avkreftelse av mistanken hos retten. Det samme gjelder når etterforskingen er innstilt på grunn av bevisets stilling. Retten plikter da å ta begjæringen til følge, hvis ikke det begjærte rettergangsskritt må anses uegnet til å avkrefte mistanken.

Imidlertid vil det også uavhengig om mistenkte begjærer en avklaring etter straffeprosessloven § 241 gå en grense for hvor lenge en mistenkt kan forbli mistenkt, uten at han får status som siktet, og således får krav på de straffeprosessuelle rettigheter som siktet – herunder krav på erstatning for uberettiget forfølgning. Etter EMK art. 6 har en siktet krav på en ”rettferdig rettergang” og rett til å anses som uskyldig til det motsatte er bevist. Det vil ligge en grense i hvor lenge en som til slutt siktes for en straffbar handling kan gå som mistenkt, før han har krav på å få status som siktet, slik at han kan få muligheter til å avkrefte mistanken mot ham. Hvor lenge man kan gå som mistenkt uten at siktelse tas ut, vil alltid måtte avgjøres utfra en konkret vurdering av sakens kompleksitet og alvorlighet veid opp mot mistenktes behov for å få avkreftet mistanken. Etterforskningsmessige hensyn kan til en viss grad hensyntas, men ikke på en urimelig måte. I Rt. 2008 s. 1213 ble det vektlagt at saken var komplisert og omfattende:

”Saken gir ikke holdepunkter for at A fikk status som charged før pågripelsen i mai 2004. Dette betyr likevel ikke at tidsforløpet forut for mai 2004 er helt uten interesse. Ved kravet til aktivitet etter at en mistenkt får status som charged, må det etter min mening også tas et visst hensyn til hvor gammel saken hadde blitt før den mistenkte fikk denne status, og hvilken etterforskning som er utført i denne forutgående perioden. Som det fremgår av gjennomgangen av etterforskningen fram til mai 2004, var det liten etterforskningsaktivitet i denne perioden. Ved totalvurderingen har det betydning at det var tale om en komplisert sak hvor både tingretten og lagmannsretten anvendte ti rettsdager på saken, og at 28 vitner forklarte seg både i tingretten og lagmannsretten. Dette tilsier at det som utgangspunkt må aksepteres at saken har tatt atskillig tid etter mai 2004. Etter EMDs praksis kan imidlertid inaktivitet på et enkeltstående trinn av saken utgjøre brudd på EMK artikkel 6 nr. 1. Og det er to perioder som særlig reiser spørsmål om fremdriften har vært så treg at det foreligger brudd”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)