Hvis en ektefelle har brukt felleseiemidler til å øke verdien av midler som er særeie eller rettigheter og eiendeler som tas ut forlodds etter ekteskapsloven § 61 bokstav c, eventuelt personlige gjenstander etter ekteskapsloven § 61 bokstav c utover det som kan anses ”rimelig”, kan den andre ektefelle kreve vederlag etter ekteskapsloven § 63. Bestemmelsen gjelder vederlag som følge av at felleseiemidler som skulle likedeles mellom ektefellene, er blitt benyttet til verdier som skal holdes utenfor deling. Dersom det kreves vederlag for økning av den annens særeie som følge av ektefellens personlige innsats eller overføring av egne særeiemidler til påkostninger på den annens særeie osv., må ekteskapsloven § 73 benyttes (se nedenfor). Vederlag kan også kreves etter ekteskapsloven § 63 annet ledd, når en ektefelle på en utilbørlig måte vesentlig har svekket delingsgrunnlaget. Ekteskapsloven § 63 har følgende ordlyd:

”§ 63. Andre særlige avvik fra likedelingsregelen – vederlagskrav.

Har en ektefelle brukt felleseiemidler til å øke verdien av midler som er særeie, eller til å erverve eiendeler eller rettigheter som er unntatt fra deling etter § 61 bokstav c, kan den andre ektefellen kreve vederlag. Det samme gjelder ved erverv av rettigheter som nevnt i § 61 bokstav b i den utstrekning utgiftene overstiger det som må anses som rimelig.

Krav etter første og andre ledd kan bare gjøres gjeldende i den utstrekning ektefellens midler ikke trengs til dekning av gjeld.

Et vederlagskrav som det ikke er dekning for ved oppgjøret, kan ikke gjøres gjeldende senere.

Når et beløp blir tilkjent etter denne paragrafen, kan det bestemmes at det skal betales i avdrag”.

Vederlag kan også kreves etter ekteskapsloven § 63 annet ledd når en ektefelle på en utilbørlig måte vesentlig har svekket delingsgrunnlaget. Man tenker her på tilfeller hvor ektefellen har sølt bort felleseiemidler på spillegjeld, spekulasjoner osv. Terskelen for å vinne frem med dette grunnlaget er svært høyt. I Rt. 2002 s. 648 ble det lagt til grunn at bestemmelsen i annet ledd kun kan benyttes på tilfeller som må betegnes som et ”sterkt kritikkverdig forhold”:

”Utgangspunktet for å bedømme om et forhold er utilbørlig etter ekteskapsloven § 63 annet ledd må være mer allment aksepterte objektive normer, som kan endres over tid. Utviklingen i senere år antas å ha gått i mer liberal retning, jf. Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven annen utgave side 437. Etter min mening må dette særlig gjelde disposisjoner over egen rådighetsdel som ledd i forretningsdrift, og som tar sikte på å komme begge til gode. Jeg er enig med lagmannsretten i at vederlag etter § 63 annet ledd bare kan tilkjennes når det foreligger et sterkt kritikkverdig forhold, jf. også Holmøy og Lødrup side 437. Som etter § 18 i ektefelleloven av 1927, må heldige og mindre heldige disposisjoner ses under ett. Dersom en ektefelle har samtykket i eller må anses for å ha godtatt forhold som senere kritiseres, kan dette være et moment mot å tilkjenne vederlag. Ved bedømmelsen av Bs handel på Oslo Børs må etter min mening utgangspunktet være at han i forhold til ektefellen ikke opptrådte utilbørlig ved å satse på mer risikofylte transaksjoner. Jeg legger vekt på at satsingen på børsen må anses som forretningspreget virksomhet, og at gevinster direkte eller indirekte ville kommet den annen ektefelle til gode. Spørsmålet er om Bs handel med opsjoner knyttet til OBX-indeksen skjedde på en utilbørlig måte ved at han valgte en strategi som medførte en ekstraordinær risiko for store tap”.

Når det gjelder størrelsen (utmålingen) av vederlaget vil også den bero på en skjønnsmessig vurdering, der man tar utgangspunkt i berikelsen og ser hen til andre momenter under skifteoppgjøret, og lander ned på det som eventuelt finnes rimelig sett under ett.

En viktig begrensning etter tredje ledd er at vederlagskrav etter ekteskapsloven § 63 bare kan gjøres gjeldende i den utstrekning ektefellens midler ikke trengs til dekning av gjeld. Dersom ektefellen har negative verdier, vil det således ikke være grunnlag for vederlagskrav.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)