Etter ekteskapsloven § 46 annet ledd kan en ektepakt og dets innhold sensures, dvs. at man setter ektepakten helt eller delvis til side, hvis den vil virke urimelig overfor en av partene.

”En avtale mellom ektefeller etter reglene i §§ 42 til 44 kan helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen. Dersom begge ektefellene har fullstendig særeie, må krav om lemping settes fram innen tre år etter at ektefellene ble skilt. Dersom en eller begge ektefeller har eiendeler som også er felleseie, må krav settes fram før delingen er avsluttet”.

Sensurering etter ekteskapsloven § 46 annet ledd kan bare gjøres over disposisjoner etter reglene i §§ 42 til 44, dvs. opprettet særeie, rett til å sitte i uskifte med særeie og avtalt avkall på skjevdeling etter ekteskapsloven § 59. Bestemmelsen kan således i utgangspunktet ikke benyttes på eksempelvis gavedisposisjoner gjort ved ektepakt.

Vilkåret urimelig fortolkes strengt i denne sammenheng, ettersom ektepakter som utgangspunkt er bindende som avtaledisposisjoner, og begge ektefeller normalt vil ha innstilt seg på den disposisjon som ble gjort i ektepakts form. I Rt. 2006 s. 833 avsnitt 48 ble utgangspunktet om at ektepakter normalt skal holdes som bindende mellom partene uttrykt slik:

”(48) Jeg er enig i at en ektepakt som gjør et formuesgode som fullt ut tilhører en ektefelles rådighetsdel, til særeie, normalt ikke kan tilsidesettes som urimelig. Men som det fremgår av Rt-1999-718, kan det tenkes unntak. Det avgjørende er om det ut fra en totalvurdering vil virke urimelig overfor den andre ektefellen å gjøre ektepakten gjeldende”.

I NOU 1987:30 side 146 er det derfor lagt til grunn at bestemmelsen skal brukes med forsiktighet, og bestemmelsen er mest påtenkt i langvarige ekteskap, hvor den ene av ektefellene etter hvert kan ha blitt mer eller mindre økonomisk avhengig av den andre, og opprettelsen av eksempelvis særeie vil medføre at den ene ektefellen som følge av innrettelsen etter ekteskapet blir urimelig dårlig stilt. Det skal i vurderingens både tas hensyn til forhold som forelå da avtalen ble inngått ved ektepakt, og til forhold som har inntrådt etter ektepakten ble laget. Således kan det også tas hensyn til eventuelt press og manglende forståelse av disposisjonens konsekvenser under avtaleinngåelsen, selv om det normalt skal mye til før press og manglende informasjon blir avgjørende i denne sammenhengen. Det mest avgjørende vil normalt bli innrettelsen til ekteskapet over tid og ektefellenes økonomiske stilling etter samlivsbruddet. Normalt vil man også hensynta om ektefellens økonomiske stilling kan avhjelpes gjennom vederlag etter ekteskapsloven § 46 annet ledd annet punktum, slik at man i enkelte tilfeller av urimelighet vil kompensere ektefellen gjennom vederlag fremfor å tilsidesette en ektepakts innhold helt eller delvis, som følge av ektepakters generelle forbindtlighet.

I Rt. 2006 s. 833 kom Høyesterett etter en konkret vurdering til at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for helt eller delvis å tilsidesette ektepakten, men at hustruen måtte tilkjennes vederlag etter § 46 annet ledd annet punktum. Høyesterett uttaler generelt om lempingsregelen i avsnitt 39- 42:

”(39) Som fremholdt av Ekteskapslovutvalget, må imidlertid lempingsregelen i ekteskapsloven § 46 andre ledd « brukes med forsiktighet », se NOU 1987:30, side 146. Ved fastleggelsen av anvendelsesområdet for denne må det tas utgangspunkt i at loven gir ektefeller adgang til å avtale at formuesgoder skal være unntatt fra deling. Om anvendelsesområdet for lempingsregelen uttaler Ekteskapslovutvalget (side 146-147): « Regelen skal ikke oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes, må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Ved denne rimelighetsvurdering vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen. Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor boslodd vedkommende mottar. I dansk rett er det særlig fremhevet at det beløp som tilkjennes, hovedsakelig skal være hjelp til selvhjelp, dvs. til etablering av et nytt hjem. Regelen vil derfor særlig bli brukt hvor ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har vært basert på den annens inntekt og formue. » (40) Det har i juridisk teori vært noe omtvistet hvorvidt terskelen for å tilkjenne et vederlagskrav etter ekteskapsloven § 46 andre ledd andre punktum skal være like høy som å sette ektepakten helt eller delvis ut av kraft etter første punktum. Mens Holmøy og Lødrup har lagt til grunn at terskelen er den samme, må bestemmelsen om vederlagskrav etter Strøm Bulls oppfatning ses på som en « mellomløsning », se Holmøy/Lødrup, op.cit. side 307, jf. side 312 og Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller (1993), side 253-254. (41) Ekteskapslovutvalget foreslo bare en bestemmelse om vederlagskrav. Bestemmelsen om at ektepakten helt eller delvis kan tilsidesettes, kom inn i odelstingsproposisjonen. Som begrunnelse for å åpne for to former for rettsvirkninger uttaler departementet at det i enkelte tilfeller kan « gi den mest fleksible og rimelige løsningen å sette hele eller deler av avtalen til side, mens økonomisk kompensasjon vil gi den beste løsningen i andre », se Ot.prp.nr.28 (1990-1991) om lov om ekteskap, side 80. (42) Det følger av sammenhengen mellom § 46 andre ledd første og andre punktum at det både for hel eller delvis tilsidesettelse og for tilkjennelse av vederlagskrav er et vilkår at ektepakten virker urimelig overfor en av partene. Selv om det i utgangspunktet må stilles det samme krav til urimelighet etter første og andre punktum, må det imidlertid ved urimelighetsvurderingen i noen grad ses hen til rettsvirkningene. Etter omstendighetene vil tilkjennelse av et vederlagskrav kunne være et mindre inngrep i ektepakten enn hel eller delvis tilsidesettelse. Som fremholdt av Strøm Bull op.cit. side 253-254, kan tilkjennelse av et vederlagskrav fremstå som en hensiktsmessig « mellomløsning » i tilfeller hvor avtalen fremstår som urimelig, men ikke som så urimelig at det er riktig å sette den til side”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)