Ekteskapsloven §§ 67 og 74 gjelder retten til å overta fast eiendom, innbo og andre eiendeler som helt eller delvis tilhører den andre ektefellen. Bakgrunnen for reglene om at også den andre ektefelles eiendeler kan overtas etter ekteskapsloven § 67 og 74, er at også den ektefelle som ikke eier felles bolig eller felles innbo kan ha behov for å overta felles bolig og innbo, typisk ved tildelt omsorg for felles barn. Av den grunn kreves det derfor ”særlige grunner” etter ekteskapsloven §§ 67. Ekteskapsloven § 74 er en spesialregel, når eiendelen i tillegg er den andre ektefelles særeie, og vilkåret er der ”sterke grunner”.

Ekteskapsloven § 67 gir rett til å overta felles bolig, aksje i borettslag mv., leiekontrakt og felles innbo, uavhengig av om den andre ektefellen eier formuesgjenstanden som sitt eneeie. Utlegg gis etter annet ledd ut fra ektefellenes og barnas behov, og vilkåret er at ” særlige grunner taler for det”:

”§ 67. Særregler om felles bolig og innbo.

Når særlige grunner taler for det, kan en ektefelle uten hensyn til tidligere eierforhold kreve å overta:

a. fast eiendom eller andel av fast eiendom som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, hvis ikke den andre har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave,

b. andel eller aksje i boligselskap eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av felles bolig har vært knyttet til,

c. leiekontrakt om retten til den felles bolig, eller

d. vanlig innbo i det felles hjemmet.

Ved vurderingen skal det legges vekt på ektefellenes og barnas behov”.

Normalt er det en forutsetning at den som skal få utlagt bolig og innbo mv. til seg etter bestemmelsen må ha den daglige omsorgen for barna. Dersom det er flere barn og barna blir plassert hos forskjellige foreldre, vil normalt ikke bestemmelsens krav være oppfylt. Normalt kreves at barna er felles barn, men rettspraksis har også godtatt behov som følge av

Bestemmelsen er nærmere beskrevet i NOU 1987:30 s. 138 og 139:

”Nr. 1 gjelder fast eiendom eller andel av fast eiendom som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig. Bestemmelsen omfatter særlig vanlige eneboliger og eierseksjoner som er en del av en større bygning. Det er et vilkår at eiendommen utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig. Hvor eiendommen også er brukt i ektefellens næringsvirksomhet, bør denne være sikret mot at den annen ektefelle får eiendommen utlagt til seg. Dette innebærer f.eks, at et gårdsbruk i utgangspunktet alltid vil bli utlagt eieren, idet bruket normalt ikke kan sies hovedsakelig å ha tjent til felles bolig. Men det vil gå en grense ved de svært små bruk, og utvalget forutsetter at man legger den samme tolking til grunn som når det gjelder skiftelovens § 63 annet ledd (som gjelder gjenlevende ektefelles rett til å overta bdlig på skifte med avdødes arvinger). Som nevnt ovenfor inneholder ikke gjeldende rett adgang til på skjønnsmessig grunnlag å utlegge den annen ektefelle eiendom som nevnt i nr. 1 bortsett fra den snevre bestemmelse i skiftelovens § 50 tredje ledd som har en svært begrenset praktisk betydning, se innledningsmerknadene foran til kapittel 13. Utvalget mener at det ikke er grunn til å skille skarpt etter hvordan boligen rettslig er organisert. Men når det gjelder eierboliger som f.eks. eneboliger, kan det reises spørsmål om hvor langt unntaket fra hovedregelen i § 13-1 skal favne. Utvalget har vært i noe tvil, men er kommet til at hvis eiendommen stammer fra den enes slekt, eller denne har odelsrett til eiendommen, bør eieren i alle tilfelle være sikret å få den utlagt til seg. I slike tilfelle vil andre interesser enn den annen ektefelles veie tungt. Utvalget finner det riktig at man her ikke oppstiller noen skjønnsmessig regel for hvem som kan få eiendommen utlagt til seg.

Begrensningen m.h.t. eiendom som kommer fra den enes slekt vil gjelde eiendom som en ektefelle har ervervet ved arv eller gave. Begrensningen omfatter derimot ikke f.eks, tilfelle der begge ektefeller har bidratt til ervervet, f.eks. dersom de i fellesskap har kjøpt en eiendom fra mannens tante til full pris. I sistnevnte tilfelle vil hustruen etter omstendighetene kunne kreve å overta eiendommen i medhold av § 13-2 nr. 1. Har disposisjonen derimot preg av å være en gave, f.eks, slik at ervervet er skjedd til særlig gunstig pris, vil hustruen være avskåret fra å kunne overta eiendommen i medhold av § 13-2.

Unntaket for eiendom som den annen ektefelle har odelsrett til, innebærer for det første en presisering av at han eller hun alltid kan kreve å overta eiendom som vedkommende vil kunne løse på odel, jfr. § 13-1 annet ledd. Begrensningen i § 13-2 nr. 1 rekker imidlertid videre. Naturalutlegg vil kunne gis selv om den annen ektefelle ikke er den best odelsberettigede i sin slekt. Når det gjelder tilfelle der begge ektefeller har odelsrett, vises til motivene til § 13-1 annet ledd”.

Hvis eiendelen også ved ektepakt er satt som den andre ektefellens særeie, kan eiendelen utlegges til en ektefelle som ikke eier tingen fullt ut eller i det vesentlige etter ekteskapsloven § 74 ved ”sterke grunner”:

Ӥ 74. Rett til bolig og innbo.

Når sterke grunner taler for det, kan en ektefelle gis rett til å løse ut bolig og innbo som nevnt i § 67 når de er den andres særeie. Bestemmelsene i § 69 første og andre ledd andre punktum og § 70 andre og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Når særlige grunner taler for det, kan en ektefelle gis bruksrett til en bolig som er den andres særeie. Bestemmelsene i § 68 første ledd andre til fjerde punktum og andre ledd gjelder tilsvarende”.

Vurderingen vil lik som ekteskapsloven § 67 ta utgangspunkt i ektefellenes og barnas behov, og forutsetter daglig omsorg for barna, men det er lagt til grunn at vilkåret ”sterke grunner” er en god del strengere enn ”særlige grunner” som nevnt i ekteskapsloven § 67, jf. Ot.prp.nr.28 (1990-1991) s. 132:

”Etter gjeldende rett kreves det « sterke grunner » for at en ektefelle skal kunne overta eller få bruksrett til eiendeler som er den andres særeie. Flertallet i Ekteskapslovutvalget - alle unntatt Lødrup – ønsker å videreføre dette vilkåret i den nye loven. Det medfører at det skal meget til for at en ektefelle skal få rett etter § 74. Kravet er strengere enn ved uttaksrett og bruksrett til eiendeler som den andre ektefellen eier, som er felleseie. Her kreves det « særlige grunner ».”

Ektefellen kan etter bestemmelsens annet ledd dessuten få bruksrett til bolig som er den andres særeie ved ”særlige grunner”. Om den andre ektefelle kan avhjelpes gjennom en bruksrett, vil normalt få betydning for om en eiendel kan overtas utlagt til seg, og departementet uttalte i Ot.prp.nr.28 (1990-1991) s. 132 at ”en ektefelle normalt ikke tilkjennes rett til å overta en eiendel som er særeie, hvis han eller hun vil være like godt hjulpet med en bruksrett”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)