Hovedregelen om retten til å beholde eiendeler fullt ut eller for det vesentlige eier (som eneeie), er nedfelt i ekteskapsloven § 66:

”§ 66. Rett til å få beholde egne eiendeler.

Når ektefellene skal dele formuen etter kapittel 12, har hver av dem rett til å beholde eiendeler eller rettigheter som han eller hun fullt ut eller for det vesentlige eier, dersom det ikke vil være åpenbart urimelig etter forholdene.

En ektefelle kan alltid kreve å overta eiendom som han eller hun vil kunne løse på odel”.

Med "vesentlig eier" legges vanligvis til grunn ca. 75% eierandel og oppover, men også andre momenter som personlig tilknytning til gjenstanden kan spille inn, slik at eierandel noe under 75% i noen tilfeller også kan godtas. Det er i teori og praksis allminnelig antatt at "for det vesentlige" anses å ligge et sted mellom 70-80% eierandel. I forarbeidene er det konstatert at 60% sameieandel ikke er nok til at vesentlighetskravet er oppfylt. Selv om man kan akseptere noe under 75% sameieandel i en konkret vurdering, vil det vanskelig være tilstrekkelig med noe over 60% sameieandel, jf. Ot.prp.nr.28 (1990-1991) s. 81 og 82:

”Ektefeller eier ofte bolig og innbo i sameie. De kan også eie andre eiendeler sammen. Se nærmere om hvordan sameie kan oppstå m.v i avsnitt 6. Gjeldende rett har ingen uttrykkelig regel om uttaksretten for sameiegjenstander; de alminnelige reglene om naturalutlegg kommer til anvendelse. Hvis ektefellene eier en eiendel sammen, kan ingen av dem kreve uttak etter skifteloven § 50 første ledd med mindre den ene må anses for i det vesentlige å ha brakt inn eiendelen. Ektefeller eier ofte 50 prosent hver, eventuelt 60/40 prosent. Vesentlighetskravet vil da ikke være oppfylt for noen av dem. For andel eller aksje i boligselskap eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av boligen er knyttet til, vanlig innbo eller næringsløsøre kan naturalutlegg imidlertid også for sameiegjenstander etter omstendighetene kreves etter andre ledd. For andre eiendeler kan naturalutlegg bare kreves hvis sterke grunner taler for det og det ikke er rimelig grunn for den andre ektefellen til å motsette seg det, jf § 50 tredje ledd. Som nevnt i avsnitt 9.1, foreslår både utvalget og departementet at regelen om naturalutlegg for bestemte gjenstander skal utvides til å gjelde alle boligformer. På den andre siden foreslås det ikke å videreføre unntaksbestemmelsen for de tilfeller hvor sterke grunner taler for naturalutlegg. Ekteskapslovutvalget går inn for at reglene om naturalutlegg skal begrenses ytterligere ved sameie: Utvalget foreslår ingen regel om at en ektefelle som ikke fullt ut – men i det vesentlige – eier en eiendel, skal kunne kreve naturalutlegg, slik skifteloven § 50 første ledd tillater i dag. Naturalutlegg kan dermed ved sameie etter forslaget bare kreves for bolig, innbo og nærmgsløsøre, og f.eks aldri for fritidseiendommer, biler eller båter.

Videre følger av ekteskapsloven § 66 annet ledd at en ektefelle som har rett til odel alltid vil kunne kreve å få utlagt odelseiendom til seg uavhengig av om den andre ektefelle har opparbeidet seg en større sameieandel i gården.

Selv om den andre ektefellen gis rett til å overta en eiendel, kan det etter ekteskapsloven § 68 gis en tidsbegrenset bruksrett til en bolig som helt eller delvis blir overtatt av den andre ektefellen ved ”særlige grunner,” der det i vurderingen skal det legges vekt på ektefellenes og barnas behov.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)