Hovedregelen om gjeldsfradrag ved utelukkende felleseie er angitt i ekteskapsloven § 58 annet ledd:

”En ektefelle som bare har formue som er felleseie, og som ikke holder midler utenfor delingen etter § 59, kan i sin del fullt ut gjøre fradrag for den gjelden han eller hun har”.

Det vil si at dersom en av ektefellene ikke holder midler utenfor deling etter ekteskapsloven § 59 (skjevdeling) og heller ikke har særeie, kan denne ektefellen kreve fradrag for all gjeld. Gjeld knyttet til gjenstander som tas ut forlodds etter ekteskapsloven § 61 skal også tas med, og man får fullt fradrag for gjeld som er knyttet til slike gjenstander, så lenge de ikke er særeie eller kreves skjevdelt.

Det er viktig å ha med seg at ekteskapsloven § 58 annet ledd bare får anvendelse dersom ektefellen ”bare har formue som er felleseie”. Holder man bare noe som helst utenfor deling som særeie eller skjevdelingsmidler etter ekteskapsloven § 59, må man over i ekteskapsloven § 58 tredje ledd. Ektefellen kan da få fullt fradrag for den gjeld som er knyttet til felleseieformue etter ekteskapsloven § 58 tredje ledd bokstav a, mens gjeld knyttet til formue som holdes utenfor deling og gjeld fra før ekteskapet når noe holdes utenfor deling, må avgjøres forholdsmessig etter ekteskapsloven § 58 tredje ledd bokstav b og c.

Hovedregelen om fullt fradrag for gjeld knyttet til formue som bare er felleseie er nærmere beskrevet i Ot.prp.nr.28 (1990-1991) Om lov om ekteskap s. 120:

”Andre ledd regulerer fradrag for gjeld når en ektefelle bare har formue som er gjenstand for deling; det vil si verken særeie eller midler som holdes utenfor delingen etter § 59 om skjevdeling. Bestemmelsen kommer til anvendelse selv om ektefellen også har eiendeler som er særskilt unntatt fra deling etter § 61. I tilfellene som omfattes av andre ledd, kan ektefellen fullt ut gjøre fradrag for gjeld i sin del av formue som er felleseie. Særreglene i tredje ledd kommer ikke til anvendelse. Det gjelder uansett hva slags gjeld det er snakk om. Regelen er i samsvar med gjeldende rett. Den er også i samsvar med utvalgets forslag, men her er regelen bare forutsatt. Av pedagogiske grunner har departementet valgt å stille opp en uttrykkelig regel i loven”.

En nærmere redegjørelse av hovedprinsippet om at nettoverdien likedeles etter fradrag for gjeld er gitt i NOU 1987:30 s. 128:

”Første ledd første punktum gir uttrykk for at det er nettoformuen som er gjenstand for likedeling. Begrunnelsen for at en ektefelle kan trekke fra den gjeld vedkommende har før delingen finner sted, er at oppgjøret skal skje på grunnlag av ektefellenes reelle økonomiske stilling. Dersom det ikke var adgang til gjeldsfradrag, ville en ektefelle til og med kunne risikere å komme i underbalanse. Dette ville virke urimelig og videre kunne medføre at kreditorene ikke ville få full dekning. I annet punktum er det gitt en regel om fradrag for gjeld som begge ektefeller hefter for. I et slikt tilfelle kan den enkelte ektefelle bare trekke fra det som etter det underliggende forhold skal falle på ham eller henne. Selv om skattegjeld en ektefelle har kan inndrives hos begge ektefeller, jfr. skattebetalingslovens § 37 nr. 1, innebærer ikke det at den annen ektefelle kan kreve noe fradrag her”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)