Ved et skifte er det nettoverdier som skal fordeles og eventuelt likedeles etter ekteskapsloven § 58. Ved felleseie og når midler ikke holdes utenfor deling, trekker man fra gjelden fra de verdier som er i boet fra hver ektefelles bolodd, og likedeler eventuelle positive verdier. Før man likedeler fra hver ektefelles boslodd, skal det således gjøres fradrag for ektefellens gjeld. Det vil derfor bli mindre til deling, dersom man får fradrag for gjeld på egne aktiva. For den som skal sitte igjen med en formuesgjenstand, vil fradrag for gjeld i en nettoverdi, medføre at det blir en lavere sum for å løse ut den andre ektefelle.

Gjeldsavleggelsen og regelen om likedeling er nedfelt i ekteskapsloven § 58:

Ӥ 58. Likedeling og gjeldsfradrag.

Ektefellenes samlede formuer skal som utgangspunkt deles likt etter at det er gjort fradrag for gjeld etter andre og tredje ledd (felleseie). Er ektefellene sammen ansvarlig for gjeld, kan hver gjøre fradrag for den delen som faller på ham eller henne etter forholdet mellom ektefellene.

En ektefelle som bare har formue som er felleseie, og som ikke holder midler utenfor delingen etter § 59, kan i sin del fullt ut gjøre fradrag for den gjelden han eller hun har.

En ektefelle som har særeie, eller som holder midler utenfor delingen etter § 59, kan gjøre følgende fradrag for gjeld i formue som er felleseie: a. Gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er felleseie, kan det kreves fullt fradrag for hvis ikke noe annet følger av bokstav b.

b. Gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er særeie eller verdier som holdes utenfor delingen etter § 59, kan det bare kreves fradrag for når den totale verdien av særeie og skjevdelingsmidlene ikke er stor nok til å dekke gjelden. Tilsvarende gjelder gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er unntatt fra deling etter § 61 bokstav b eller c, eller ved utilbørlig atferd i forhold til den andre ektefellen.

c. For annen gjeld kan det kreves fradrag for en forholdsmessig del”.

Om man får fullt fradrag for gjelden eller ikke vil være avhengig av om man holder midler utenfor (like)deling eller ikke. Dersom man ikke holder midler utenfor deling, kan man etter ekteskapsloven § 58 annet ledd ”fullt ut gjøre fradrag for den gjelden han eller hun har”. En ektefelle som har særeie, eller som holder midler utenfor delingen etter § 59, kan derimot kun gjøre fradrag for gjeld i formue som er felleseie, og da kun i de tilfeller og på foreskreven måte som angitt i ekteskapsloven § 58 tredje ledd bokstav a-c (se nedenfor).

Gjeldsavleggelsen er slik at hver enkelt ektefelle kun kan trekke fra gjeld fra felleseie etter ekteskapsloven § 58 annet ledd, kun når ektefellen likedeler alt, og ikke holder særeiemidler eller skjevdelingsmidler utenfor skiftet, jf. ordlyden i annet ledd ”bare har formue som er felleseie”. Dersom ektefellen holder noe som helst særeie- eller skjevdelingsmidler utenfor likedeling, vil gjeldsfradraget fra denne ektefellen måtte skje ut fra type gjeld i medhold av ekteskapsloven § 58 tredje ledd bokstav a-c. Samme ektefelle kan derfor ikke kreve fradrag i medhold av både annet og tredje ledd, men en ektefelle kan naturligvis kreve fradrag i medhold av annet ledd, mens den annen ektefelle kan kreve fradrag i medhold av tredje ledd, ut fra om de holder midler utenfor deling eller ikke.

Gjeldsavleggelsen innebærer også at dersom begge ektefeller kun har formue med negativ verdi, vil det ikke være noe til likedeling fra denne. Hver av ektefellene vil da beholde egen pådratt gjeld. Gjeldsavleggelsen før likedeling vil i praksis si at dersom den ene ektefelle har mye gjeld og den andre har mye formue, skal gjelden til den ene ektefelle trekkes fra denne boslodd slik at det eventuelt ikke blir noe til deling, mens nettoverdien til den andre ektefelle skal likedeles fra dennes boslodd.

En god dom fra Drammen tingrett som forklarer systematikken i gjeldsavleggelsen etter ekteskapsloven § 58, finnes i RG 2007 s. 792:

”El. § 58 regulerer oppgjøret/avregningen av den gjeld som ektefellene har på skjæringstidspunktet. Det dreier seg om gjeld som bare en av dem hefter for eller om gjeld som de hefter proratarisk eller solidarisk for. Uansett form kan gjelden være tatt opp til begges formål, for bare behovene til en av dem eller for behovene til en annen enn den som har tatt den opp. Videre kan den være knyttet til likedelingsmidlene, til skjevdelings/særeiemidler, eller den kan være representere forbruk eller andre formål som ikke bygger opp kapital. Dessuten kan den være pantesikret i felles eiendeler eller i skjevdelings/særeiemidler. Gjeldsterrenget er med andre ord meget uoversiktlig og vanskelig å inndele på en meningsfull måte.

El. § 58 tilsvarer § 12-2 i ekteskapslovutvalgets innstilling, se NOU 1987:30 s. 172, men paragrafen er ganske betydelig omredigert. Det framgår likevel av Ot.prp.nr.28 (1990-1991) s. 119 sp. 2, til § 58, at hensikten med omredigeringen, med et enkelt unntak, ikke var å foreslå noen endringer i realiteten i lovkomiteens utkast. At det har vært arbeidet så mye med utformingen av reglene, betyr at det er særlig grunn til å vente at de gir en helhetlig, men ikke nødvendigvis uttømmende løsning, og at det er god indre sammenheng i dem.

Retten bemerker videre at saksøkte knytter sin tolkning av § 58 til begrepet særgjeld. Begrepet er hentet fra teorien, se Lødrup/ Sverdrups familierett, s. 155-156. Det er for øvrig omdefinert fra å bety særeiegjeld før (se utkast til ektefelleloven av 1927, avgitt av de norske delegerte i det nordiske lovsamarbeid, s. 141) til nå å bety gjeld som bare en av ektefellene hefter for. Begrepet særgjeld er ikke nyttet i loven. For den saks skyld er heller ikke begrepet solidargjeld nyttet, men fenomenet er behandlet i paragrafens første ledd. Når man ser på oppbygningen av § 58, vil etter rettens syn en fortolkning som innebærer at dens tredje ledd litra c bare omhandler særgjeld, ikke gi god mening med mindre man anser at hele tredje ledd bare omhandler særgjeld, dvs. gjeld som bare en hefter for. Det er det etter ordlyden i litra a, b og c ikke noe vegen for. Forutsetningen må da være at gjeld som begge hefter for, faller inn under første eller andre ledd. Slik er det imidlertid ikke. Første ledd, 1. setn. omhandler all gjeld i boet, uansett hvem som hefter. Annen setn. i samme ledd kan i denne forbindelse ikke oppfattes som annet enn en presisering av at selv om ektefellene hefter sammen utad, skal gjelden fordeles mellom dem etter det indre forhold. Første ledd bestemmer utrykkelig at all gjeld skal fradras (avlegges) etter reglene i annet og tredje ledd. Gjelden omfattes følgelig av ett av disse to ledd, hva enten den er solidarisk eller ikke, og uansett for hvilke formål den er tatt opp. Annet ledd regulerer gjeldsavleggelsen for en ektefelle som ikke har midler som holdes utenfor likedeling. En slik ektefelle kan avlegge gjelden sin fullt ut. Tredje ledd regulerer gjeldsavleggelsen for en ektefelle som har midler som ikke skal likedeles. En slik ektefelle kan avlegge all gjeld som er knyttet til felles eiendeler (litra a), overskytende del av gjeld som knytter seg til midler som ikke likedeles (litra b), og en forholdsmessig del av all annen gjeld (litra c). Regelen i litra c gir bare god mening hvis den omfatter all gjeld som ikke faller inn under litra a eller b. Reglene i § 58 må ses i sammenheng med lovens konstruksjon av rådighetsdeler i formuesfellesskapet mellom ektefeller. Lovens forutsetter at alle verdier kan fordeles mellom ektefellene. Da må det konstrueres en tilsvarende deling av gjelden.

Dette betyr at reglene i § 58 er en slags tretrinnsrakett. Først fordeles gjelden på hver rådighetsdel. Dernest avlegges den, dvs. trekkes fra i skifteoppgjøret for hver så langt reglene i annet og tredje ledd tillater det. Til slutt likedels de nettomidler som hver part har. Dertil får hver part ut som sitt det vedkommende har av netto skjevdelings/særeiemidler og vederlagskrav. Så langt retten kan se, er den lovforståelse som det her er gjort rede for den eneste som gir god sammenheng ved anvendelsen av § 58. Selve beregningsprinsippet er i samsvar med det eksempel som er gitt i lovutvalgets innstilling s. 128, og den samsvarer også med de regneeksemplene som er gitt i Lødrups/ Sverdrups familierett s. 401 flg., se særlig eksempel 7. At tredje ledd litra c omfatter all gjeld som verken faller under litra a eller b, er dessuten uttrykkelig sagt i proposisjonen s. 120 sp. 2. Det er ikke tatt noe forbehold om at solidargjeld ikke omfattes. Derimot er det uttrykkelig nevnt at regelen bl.a. vil dekke forbruksgjeld”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)