Særeie innebærer at det ektefellen eier eller senere erverver og verdien av denne, holdes utenfor delingen. Du kan på forhånd ha avtalt såkalt særeie ved ektepakt for hele eller deler av din formue etter ekteskapsloven § 42, en giver kan bestemme særeie i medhold av ekteskapsloven § 48 eller så kan arvelater ”i testament fastsetje at også pliktdelsarv etter han skal være særeige for arvingen” etter arveloven § 31.

Ekteskapsloven § 48 har følgende ordlyd:

Ӥ 48. Bestemmelse av giver eller arvelater.

En giver eller arvelater kan bestemme en ordning som nevnt i §§ 42 til 44 som vilkår for arven eller gaven. For arv må dette bestemmes ved testament. Mottakeren kan ikke endre slike bestemmelser hvis det ikke er særskilt hjemlet eller klart forutsatt av giveren eller arvelateren”.

Bestemmelsen som gir adgang til å opprette særeie for hele eller deler av ektefellenes formuer, finnes i ekteskapsloven § 42:

”§ 42. Avtale om unntak fra deling (særeie).

Ektefeller kan ved ektepakt avtale at det de eier eller senere erverver, skal være unntatt fra deling (særeie). En slik avtale kan også inngås med sikte på et forestående ekteskap.

Avtalen kan begrenses til å gjelde den ene ektefellens formue eller deler av den enes eller begge ektefellenes formue. Avtalen kan også gjøres tidsbegrenset eller betinget av at ektefellene ikke får felles livsarvinger.

Ektefeller kan ved ektepakt avtale at særeie ikke skal gjelde ved oppgjør etter den ene ektefellens død. En slik avtale kan begrenses til bare å gjelde dersom en bestemt av ektefellene dør først. Den lengstlevende ektefellen kan velge å se bort fra begrensninger som nevnt i første og andre punktum hvis ikke noe annet er avtalt eller klart forutsatt”.

Ektefellene kan dermed ved ektepakt avtale fullt særeie mellom ektefellene, eller bare for enkelte formuesgjenstander som hytte, bolig, premiesamling eller bil mv. (delvis særeeie). Arvelater eller giver kan også bestemme at arv eller gave skal være særeie etter ekteskapsloven § 48, jf. arveloven § 31. Dersom man har avtalt at hele eller deler av egen formue skal holdes utenfor delingen, har man avtalt det som heter særeie.

Særeie kan fastsettes for en bestemt pengesum eller for gjenstander/eiendeler som hus, hytte, bil, egen bedrift mv. Det følger videre av ekteskapsloven § 49: ”Det som trer i stedet for eiendom som er særeie, blir særeie hvis ikke ektefellene ved ektepakt har bestemt noe annet, eller det er fastsatt av giver eller arvelater. Det samme gjelder avkastning av slik eiendom”. Det som unntas som særeie vil også omfatte avkastning fra særeiet som renter, leieinntekter og annen kapitalinntekt, og hvis man bytter ut formuesgjenstand som er særeie med en annen, så vil denne formuesgjenstanden tre inn som nytt særeie med mindre annet er avtalt ved ektepakt mv.

Når den ene ektefellen krever gjenstander og verdier holdt utenfor deling, skal gjelden også normalt holdes utenfor deling ved gjeldsavleggelsen etter ekteskapsloven § 58 (se nedenfor). Det vil si at har man fullt særeie, så skal heller ikke den andre ektefellen være med på å dekke gjelden til særeiet. Dersom man både har midler som er særeie og midler som er felleseie, og således skal likedeles, skal gjeldsavleggelsen skje etter ekteskapsloven § 58 tredje ledd. Dette forklares nærmere under gjeldsavleggelsen.

Selv om den andre ektefellen har særeie, er det ikke gitt at den andre ektefellen ikke har rettigheter i særeietingen. Man kan i teorien også oppnå sameie i særeiegjenstander, selv om avtale om særeie ved ektepakt ofte vil trekke i retning av at avtalen/ordningen mellom ektefellene er eneeie for særeiegjenstanden. Dersom den andre ektefellens innsats har økt verdien av særeie, uten at ektefellen gis rett til verdier som sameie, kan ektefellen eventuelt kreve vederlag etter ekteskapsloven § 73, som lyder:

”Har en ektefelle gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad medvirket til å øke midler som er den andre ektefelles særeie, kan han eller hun tilkjennes vederlag fra den andre ektefellen”.

Dersom den ene ektefellen har brukt felleseiemidler til å øke den annens særeies verdi, kan ektefellen også kreve vederlag etter ekteskapsloven § 63.

Ekteskapsloven § 42 er nærmere beskrevet i Ot.prp.nr.28 (1990-1991) s. 110, og det er presisert at ektepakt om særeie også kan inngås før ekteskapets inngåelse, såkalt ”prenuptial” som det heter i USA:

”Første ledd første punktum inneholder hovedregelen om at ektefellene ved ektepakt kan opprette særeie. Tilsvarende følger i gjeldende rett av ektefelleloven § 22 første punktum. Om behovet for og virkningene av å inngå slike avtaler, se delinnstilling II s 112 til 113. Det følger av første ledd andre punktum at avtaler om særeie, som i gjeldende rett, kan inngås før eller under ekteskapet. En avtale om særeie som er inngått med sikte på et foranstående ekteskap, får imidlertid ikke rettsvirkninger før partene er gift. Avtalen kan begrenses til å gjelde bare den ene ektefellens formue eller deler av den ene eller begges fomue, se andre ledd første punktum. Det er antatt at tilsvarende er tillatt etter gjeldende rett. Om forholdet mellom delvis særeie og utkastets regler om skjevdeling, se delinnstilling II s 113 til 114”.

Siden en ordning med særeie fratar gjenlevende ektefelle rett til å sitte i uskifte etter arveloven, er det vanlig for de som ønsker å sikre ektefellen rett til uskifte ved død å avtale særeie i live, og felleseie ved død, jf. ekteskapsloven § 42 tredje ledd. Ot.prp.nr.28 (1990-1991) s. 110 om tredje ledd:

”Tredje ledd har regler om mellomløsninger mellom særeie og felleseie. Det kan ved ektepakt avtales at særeie etter første og andre ledd ikke skal gjelde oppgjør ved den ene ektefellens død (« særeie i live felleseie ved død »), første punktum. Delingen skal da skje etter de alminnelige reglene i kapittel 15. Avtalen kan begrenses til å gjelde hvis en bestemt av ektefellene dør først, andre punktum. Tilsvarende følger i gjeldende rett av ektefelleloven § 26 andre ledd første punktum, jf tredje ledd. I tredje ledd heter det at den lengstlevende ektefellen kan velge å se bort fra begrensninger som nevnt i første og andre punktum hvis ikke noe annet er avtalt eller klart forutsatt. Det er antatt at tilsvarende er tilfellet etter gjeldende rett selv om det ikke er noen uttrykkelig regel om det, se delinnstilling II s 115 med henvisninger”.

Ektefeller kan også etter ekteskapsloven § 43 ved ektepakt avtale at den lengstlevende skal ha rett til å sitte i uskiftet bo med særeie, eller med deler av særeie:

”§ 43. Rett til uskifte med formue som er særeie.

Ektefeller kan ved ektepakt avtale at den lengstlevende skal ha rett til å sitte i uskiftet bo med særeie, eller med deler av særeie, jf § 42.

Bruker den lengstlevende ektefellen retten til uskifte etter denne paragrafen, går også hans eller hennes egen formue som er særeie, inn i uskifteboet dersom ikke annet er avtalt ved ektepakt.

Ved opphør av uskiftet skal delingen skje etter reglene i arveloven § 26 andre ledd dersom det ikke i ektepakten er bestemt en mer lik fordeling av formuen.

Avtaler etter første til tredje ledd kan begrenses til bare å gjelde dersom en bestemt av ektefellene dør først”.

En ektepakt som angir særeie som formuesordning mellom ektefellene kan settes ut av kraft helt eller delvis, dersom den ”vil virke urimelig for en av partene” etter lempingsregelen for ektepakter i ekteskapsloven § 46. Dersom begge ektefellene har fullstendig særeie, må krav om lemping settes fram innen tre år etter at ektefellene ble skilt. Dersom en eller begge ektefeller har eiendeler som også er felleseie, må krav settes fram før delingen er avsluttet. Reglene for lemping av særeie som virker urimelig ble nærmere drøftet i avgjørelsen Rt. 2006 s. 833 (avsnitt 36-39):

”Etter ekteskapsloven § 46 andre ledd første punktum kan en avtale mellom ektefeller om at formuesgoder skal være unntatt fra deling (ektepakt om særeie), « helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene ». I stedet for å sette avtalen ut av kraft, « kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen », se § 46 andre ledd andre punktum. Bestemmelsen er ny i ekteskapsloven av 1991, se NOU 1987:30 Innstilling om ny ekteskapslov del II, side 146. Spørsmålet om ektepakten vil virke urimelig overfor en av partene, må vurderes ut fra situasjonen ved samlivsbruddet, se Holmøy/Lødrup: Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer, 2. utgave (2001), side 306-307. (38) Det fremgår av lovforarbeidene at den rettspolitiske begrunnelse for bestemmelsen til dels er den samme som for bestemmelsen i § 31 tredje ledd om at arbeid i hjemmet kan gi grunnlag for erverv av medeiendomsrett, se NOU 1987:30, side 146. I et samlivsforhold vil det som oftest utvikle seg et økonomisk fellesskap. Partene deler ansvaret for fellesforpliktelsene forskjellig, og den enes anskaffelse av formuesgoder vil ofte være muliggjort eller i alle fall tilrettelagt gjennom innsats fra den andre på en annen kant. Dette gjelder særlig i langvarige ekteskap, hvor det vil kunne ha utviklet seg et særlig sterkt økonomisk fellesskap, og hvor den ene av ektefellene etter hvert kan ha blitt mer eller mindre økonomisk avhengig av den andre. En ektepakt som gjør bolig eller andre formuesgoder som har vært benyttet av ektefellene i fellesskap, til den enes særeie, vil i slike forhold kunne føre til en økonomisk skjevhet, som det bør være adgang til å få rettet opp, dersom den annen part ellers vil bli sittende igjen med lite eller intet av økonomiske verdier. (39) Som fremholdt av Ekteskapslovutvalget, må imidlertid lempingsregelen i ekteskapsloven § 46 andre ledd « brukes med forsiktighet », se NOU 1987:30, side 146.

Ved fastleggelsen av anvendelsesområdet for denne må det tas utgangspunkt i at loven gir ektefeller adgang til å avtale at formuesgoder skal være unntatt fra deling. Om anvendelsesområdet for lempingsregelen uttaler Ekteskapslovutvalget (side 146-147): « Regelen skal ikke oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes, må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Ved denne rimelighetsvurdering vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen. Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor boslodd vedkommende mottar. I dansk rett er det særlig fremhevet at det beløp som tilkjennes, hovedsakelig skal være hjelp til selvhjelp, dvs. til etablering av et nytt hjem. Regelen vil derfor særlig bli brukt hvor ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har vært basert på den annens inntekt og formue. »

(40) Det har i juridisk teori vært noe omtvistet hvorvidt terskelen for å tilkjenne et vederlagskrav etter ekteskapsloven § 46 andre ledd andre punktum skal være like høy som å sette ektepakten helt eller delvis ut av kraft etter første punktum. Mens Holmøy og Lødrup har lagt til grunn at terskelen er den samme, må bestemmelsen om vederlagskrav etter Strøm Bulls oppfatning ses på som en « mellomløsning », se Holmøy/Lødrup, op.cit. side 307, jf. side 312 og Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller (1993), side 253-254”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)