I familieretten kan man som ektefelle under langvarig og betydelig innsats i hjemmet oppnå såkalt husmorsameie, der den ene ektefellen gjennom betydelig og varig innsats i hjemmet for barna osv., kan opparbeide seg sameie i en ting som utad eies av den andre ektefellen helt eller delvis, eller få større andel i en formuesgjenstand på grunn av innsatsen. Det vil således i mange saker kunne reises spørsmål om det er etablert sameie gjennom innsats i hjemmet gjennom husarbeid, barnepass, bygging og oppgradering av felles bolig mv. Denne regelen er klart nedfelt i ekteskapsloven § 31 tredje ledd:

”Ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet”.

Familiens felles økonomi kan også medføre at det er oppstått en økonomisk fordeling på grunn av sammenblanding av økonomi som er vesentlig og langvarig nok til at det finnes et klart nok stiftelsesgrunnlag for sameie på grunn av at ektefellene har innrettet seg etter ordningen, som har muliggjort anskaffelsen av eller påkostinger på f.eks. en bolig som tilhører den annens særeie.

Prinsippet om at arbeid i hjemmet kan bidra til at en formuesgjenstand ble ervervet i fellesskap, ble slått fast i den meget kjente Husmor-dommen i Rt. 1975 s. 220, som i betydelig grad var rettsskapende da den kom (Husmor-dommen s. 226 og 227):

”Etter dette mener jeg at skiftelovens § 50 første ledd må forstås slik at også arbeid i hjemmet kommer i betraktning ved avgjørelsen av om en ektefelle alene eller for det vesentlige har innbrakt en boligeiendom. Men ikke enhver innsats i hjemmet vil her være relevant. Det må vurderes konkret om den hjemmearbeidende etter arten og omfanget av innsatsen må sies å ha medvirket til anskaffelsen av boligen. I det foreliggende tilfelle mener jeg at den konkrete vurdering må falle ut til hustruens fordel. Jeg legger da vekt på at ingen av ektefellene hadde formue da de giftet seg. Eiendommen er anskaffet under ekteskapet, og anskaffelsen er ikke for noen del skjedd ved arv, gave eller annen tilfeldig atkomst. Ektefellene var enige om anskaffelsen av egen bolig for familien, og den var familiens bolig inntil ekteskapet gikk i stykker. Anskaffelsen har skjedd ved mannens arbeidsinntekt og hans direkte innsats under byggingen, men hustruen hadde for sin del dagen fullt opptatt med stell av hus og tre små barn. Jeg ser det slik at det er dette som har gjort det mulig for mannen å legge så meget arbeid i byggingen. Når ektefellene praktiserer en slik arbeidsdeling, fører den med seg at hustruen har vært avskåret både fra inntektsgivende arbeid og fra synderlig fysisk deltakelse i byggevirksomheten. Men ved sin innsats må hustruen sies å ha bidradd til at familien fikk egen bolig, og rettslig sett finner jeg det ikke riktig å anse denne innsats som uvesentlig i relasjon til mannens innsats når det gjelder innbringelse av eiendommen”.

Spørsmålet vil ved såkalt husmorsameie være om den ene ektefelles huslige innsats for familien, har vært av så vesentlig og langvarig karakter at den har muliggjort anskaffelsen eller en verdiøkning av de gjenstander som holdes utenfor delingen som særeie, skjevdelingsmidler eller som personlige gjenstander. Det er dermed ikke alltid gitt at den som har særeie eller andre midler som kan holdes utenfor deling, anses for å eie en gjenstand alene, selv om vedkommende i sin tid utad anskaffet tingen alene under ekteskapet. Dersom tingen er nedbetalt før ekteskapet, vil man vanligvis ikke kunne få noe husmorsameie, med mindre det har skjedd forbedringer utover vanlig vedlikehold som gir verdiøkning. Således forutsetter husmorsameie at tingen anskaffes eller nedbetales delvis under ekteskapet, og da slik at den huslige innsats setter den ervervende ektefelle i stand til å anskaffe eller nedbetale tingen. Normalt kreves at ekteskapet har vart i minimum 8-10 år for at det skal være snakk om noe husmorsameie, og domstolene er varsomme med å etablere noe husmorsameie, med mindre ekteskapet har hatt en viss varighet og innsatsen har vært betydelig.

I utgangspunktet kan sameie oppnås i alle ting som har tjent til ektefellenes felles bruk, men det er lagt til grunn i rettspraksis at det skal atskillig mer til for å oppnå sameie i gjenstander som ikke er felles bolig og innbo, jf. Ot.prp.nr.28 (1990-1991) s. 104:

”I tredje ledd foreslås det å lovfeste rettssetningen som er utviklet gjennom avgjørelsen i Rt-1975-220 og senere praksis om at arbeid i hjemmet kan danne grunnlag for sameie blant annet i felles bolig og vanlig innbo. Utvalget foreslår at tredje ledd begrenses til å gjelde felles bolig og vanlig innbo. Departementet går inn for at bestemmelsen i prinsippet skal gjelde alle eiendeler som har tjent til ektefellens felles personlige bruk. Utvalget og departementets begrunnelser er gitt i delinnstilling II punkt 7.4 og i kapittel VIII avsnitt 6 foran. Inn under « eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk » faller først og fremst felles bolig og vanlig innbo i boligen. Slike eiendeler er derfor uttrykkelig nevnt i lovteksten. Antikviteter, kunstverk mv kan ikke anses som vanlig innbo. Andre eksempler på eiendeler som kan ha tjent til ektefellenes felles personlige bruk, er fritidseiendom, bil og båt. Slike eiendeler går imidlertid ikke automatisk inn under tredje ledd; spørsmålet må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Gjeldende rett synes å stille større krav for at arbeid i hjemmet skal danne grunnlag for sameie i fritidseiendommer, biler og båter enn i felles bolig og vanlig innbo. Slik bør det være også etter utkastet”.

Ektefeller med felles økonomi, vil etter hvert kunne få problemer med å avgjøre hvem som eier hva i slik grad at sammenblandingssameie vil kunne oppstå, fordi økonomien er så sammenfiltrert at det er umulig å skille ut hvem av ektefellene som har bidratt med hva. Til erverv av de tingene ektefellene har gått til anskaffelse av, kan begge ha bidratt til ved at de har et økonomisk fellesskap. Dette gjelder for eksempel i de tilfeller hvor den ene har betalt for de daglige utgifter, mens den andre har nedbetalt boliglån eller lignende. Eller den ene ektefellen investerer i bil som synker i verdi, mens den andre investerer i bolig som stiger i verdi.

Hvis den ene ektefelle ikke sitter igjen med eiendomsretten til andre ting, og det sannsynliggjøres at det er bidratt økonomisk overfor den andre ektefelle med å betjene andre utgifter i husholdningen, kan man ved langvarige samliv med dyp integrasjon av økonomi og innrettelse anse sameie som etablert gjennom sammenblanding av økonomien. Et opplagt eksempel er to ektefeller, hvor den ene betjener de løpende utgifter som mat, klær, reiser, barneting osv, mens den andre betjener løpende lån og avdrag på den felles bolig. Dersom hjemmelen for eiendommen står på den som sitter med lånet, vil det være urimelig at den som har sørget for at lånet kan betjenes gjennom å betale andre utgifter, skal sitte igjen uten rettigheter til den felles bolig. Et sammenblandingssameie behøver ikke omfatte alt det de to eier.

I LG 2009 s. 42055 (Gulating lagmannsrett) ble det sagt følgende om momenter ved sameie gjennom sammenblanding av økonomi:

”Et slikt rettstiftende element kan for eksempel være at partenes økonomi har vært så sammenfiltret at det ikke lar seg gjøre å fastslå hvem som eier hva, eller at de enkelte eiendeler er innbrakt på en slik måte at det ikke lar seg gjøre å fastslå hvem som eier hva, eller at de etter en konkret vurdering må sies å tilhøre partene i fellesskap. Det kreves etter gjeldende rett « atskillig » for at eiendeler som er brakt inn i samlivet av den ene kan bli sameie gjennom arbeidsinnsats, påkostninger og eller nedbetaling av lån. Sameieløsning er ikke utelukket, men generelt kan det sies at jo mindre felleskap det har vært rundt selve anskaffelsen, dess større må bidraget være for å bli medeier, se Sverdrup: Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv side 179. For eiendeler som er ervervet under samlivet vil en sameieløsning måtte bero på om de enkelte eiendeler ut fra en konkret helhetsvurdering er innbrakt på en slik måte at man kan si at de er innbrakt av partene i felleskap, og ikke av den ene alene, se bl a avgjørelse inntatt i Rt-1984-497 på side 502-503. Disse grunnprinsippene for stiftelsesvurderingen i forhold til sameie, er i utgangspunktet de samme hva enten det handler om ugift samliv eller ekteskap. Det er den som påstår med eiendomsrett som har bevisbyrden for medervervet”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)