Under ekteskapet foreligger en gjensidig forsørgelsesplikt mellom ektefellene og overfor barna. Ektefeller har felles ansvar for underhold av familien, enten ved betaling av utgifter eller ved arbeid som kreves for det felles hushold, jf ekteskapsloven § 38:

”Ektefellene har sammen ansvaret for de utgiftene og det arbeidet som kreves for det felles hushold og til dekning av andre felles behov, oppfostringen av barna og hver ektefelles særlige behov. Ektefellene bidrar ved tilskudd av penger, ved virksomhet i hjemmet eller på annen måte”.

Underholdsplikten går ut på at hver av ektefellene skal bidra etter evne. Det er uten betydning at den ene ektefelle er bortreist store deler av året. Underholdsansvaret omfatter ikke bare det felles hushold som mat, klær, strøm osv., men også andre felles behov og hver av ektefellenes særlige personlige behov mv. Omfanget av underholdsplikten avhenger av hva som vil være passende etter ektefellenes økonomiske stilling. Tidligere ektefellelov brukte ordlyden « hver efter sin evne » og « som efter ektefellenes kår og stilling må anses passende,» som kan være vegledende for vurderingen. Således vil rikere ektefeller ha en relativt sett større underholdsplikt og tilsvarende behov enn fattigere ektefeller. I NOU 1987:30 s 104 er det gitt en nærmere beskrivelse av omfanget av underholdsplikten:

« I praksis vil ektefellene selv måtte løse disse spørsmål. Dersom ektefellene ikke blir enige, må omfanget av den gjensidige underholdsplikten avgjøres ved en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Vurderingen må ta utgangspunkt i hvilke utgifter og hvor stor arbeidsinnsats som er vanlig blant ektepar med tilsvarende inntekts- og formuesforhold, antall barn m.v. Særlige behov som følge av sykdom e.l. vil også kunne ha betydning. »

Etter annet ledd er det hjemmel til å fastsette bidragsplikt til den annen ektefelle i rimelig utstrekning under samlivet, dersom den andre ektefelle etter en konkret vurdering ikke oppfyller sin underholdsplikt. Eksempelvis hvis ektefellen reiser bort, og etterlater ektefellen alene uten midler til underhold. Bestemmelsen er lite brukt i praksis, men har følgende ordlyd:

”En ektefelle kan i rimelig utstrekning kreve penger av den andre ektefellen til å dekke utgifter som nevnt i første ledd. En ektefelle som ikke oppfyller plikten til å stille nødvendige midler til rådighet for den andre, kan pålegges å betale bestemte beløp. §§ 81 andre ledd, 83, 84, 85 andre ledd, 92 og 93 gjelder tilsvarende så langt de passer”.

Bestemmelsen er nærmere beskrevet i NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov - del II s. 104 og 105:

”Etter annet ledd første punktum har en ektefelle rett til å kreve penger av den annen ektefelle til dekning av utgifter til familiens underhold. Regelen skiller ikke mellom f.eks. utgifter til felles underhold og utgifter til dekning av vedkommende ektefelles personlige behov. Uttrykket « i rimelig utstrekning » viser for det første til de begrensninger som gjelder for det felles ansvar for familiens underhold, jfr. motivene til første ledd. For det annet må ektefellen ha søkt å oppfylle sin plikt til å bidra til familiens underhold før han eller hun kan kreve kontanttilskudd fra den annen ektefelle. Dersom en ektefelle på grunn av sykdom e.l. bare i begrenset utstrekning er i stand til å bidra til familiens underhold, vil den annen ektefelles plikt til blant annet å bidra med kontanttilskudd kunne øke tilsvarende. Annet punktum gir hjemmel for å pålegge en ektefelle, som ikke oppfyller plikten til å bidra med kontanter etter første punktum, å betale bestemte beløp til den annen ektefelle. Regelen vil neppe ha særlig praktisk betydning. Men utvalget finner av prinsipielle grunner at adgangen til å fastsette bidragsplikt til den annen ektefelle under samlivet bør opprettholdes”.

Ektefeller med foreldreansvar har også en forsørgelsesplikt overfor felles barn etter barneloven § 30 annet ledd.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)