Etter ekteskapsloven § 65 annet punktum kan en skifteavtale settes ”helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene”. Retten kan også etter tredje punktum i stedet for å sette avtalen ut av kraft, ”bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen,” i form av et vederlagskrav.

I Rt. 2001 s. 716 gjennomgås generelt enkelte av vurderingskriteriene i forhold til om en skifteavtale har fått et urimelig innhold, slik at den kan lempes/sensureres:

”Ved vurderingen av om avtalen har fått et urimelig innhold, må det blant annet legges vekt på hva den ektefelle som krever lemping, ville ha fått ved et skifte etter ekteskapslovens delingsregler. I tilfeller hvor det er grunnlag for skjevdeling, må det tas hensyn til dette. Som jeg tidligere har fremholdt, følger det imidlertid av § 65 første ledd første punktum at partene ikke er bundet av ekteskapslovens delingsregler. Den omstendighet at det økonomiske oppgjøret er gjennomført på en annen måte enn det som følger av lovens regler, kan da åpenbart ikke være tilstrekkelig grunn for å sette avtalen til side. I forarbeidene er det fremholdt at « urimelig » er et « ganske strengt kriterium, som det ikke vil være kurant å påberope », og at en avtale for å kunne settes til side, må virke « positivt urimelig », se NOU 1987:30, side 135-136 med henvisninger til forarbeidene til avtaleloven § 36. Det som står sentralt i Bs begrunnelse for å kreve revisjon av skifteavtalen, er at A i forbindelse med inngåelsen av skifteavtalen etter hennes oppfatning bevisst fortiet opplysninger om den forestående aksjeemisjon i X AS og den verdi aksjene i denne forbindelse ville få”.

Det ligger likevel en begrensning i at man ikke kan forhåndsavtale oppgjør etter en ordning som måtte være gjort i ektepakts form, det vil si et privat oppgjør på forskudd som i realiteten er særeie, når ordningen var felleseie, jf. Rt. 2006 s. 168:

”Når ektefellene deler formuesmassen ved ekteskapets opphør, har de som utgangspunkt frihet til å avtale hvordan delingen skal skje, jf. ekteskapsloven § 65. Derimot er adgangen til å inngå forhåndsavtale om delingen begrenset. Ekteskapslovens system er at ektefellene ved ektepakt kan velge mellom forskjellige lovbestemte formuesordninger, se lovens kapittel 9. Det er ikke adgang til å forhåndsavtale andre ordninger enn de der nevnte. Dette fremgår riktignok ikke uttrykkelig av loven, men må sies å følge av lovens system og er klart forutsatt i lovens forarbeider. I Ot.prp.nr.28 (1990-1991) heter det således på side 79: « At det er en mulighet for at man under lovforberedelsen kan ha oversett et alternativ, kan [...] brukes som et argument mot å velge formen uttømmende regulering. Loven vil jo da kunne være til hinder for en hensiktsmessig og rimelig avtale om formuesordningen. Sett i lys av at det foreliggende forslaget gir ektefellene stor grad av avtalefrihet, kan imidlertid dette neppe være noe stort problem. Departementet går følgelig inn for at loven bør oppfattes som en uttømmende regulering av tillatte avtaler om formuesordningen. » Det er på det rene at avtalen om at A skulle ha rett til å kjøpe Bs andel i boligen for en forhåndsavtalt pris, ikke faller inn under noen av de alternative formuesordninger ekteskapsloven kapittel 9 oppstiller. Skal avtalen likevel opprettholdes som gyldig, må det være fordi den anses som en ordinær formuerettslig avtale, som ikke reguleres av kapittel 9”.

Man kan imidlertid i ettertid i forbindelse med skifte avtale enhver skifteløsning, som partene finner rimelig. Det er bare en forhåndsavtale som i realiteten har et innhold som hadde måttet vært gjort i ektepakts form, som ikke vil stå seg.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)