Prinsippet om at partene har fri rådighet gjelder ikke for indispositive saker, som er saker om personstatus, barns rettsforhold etter barneloven, administrative tvangsvedtak etter kapittel 36 og i andre saker hvor offentlige hensyn begrenser partenes rådighet i søksmålet. Noen saker er fullstendig indispositive saker, slik som saker om umyndiggjørelse.

Tvisteloven § 11-4 forklarer hvilke saker partenes rådighet er begrenset:

”§ 11-4. Unntak hvor partenes rådighet er begrenset

I saker om personstatus, barns rettsforhold etter barneloven, administrative tvangsvedtak etter kapittel 36 og i andre saker hvor offentlige hensyn begrenser partenes rådighet i søksmålet, er retten ikke bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn. Retten kan likevel bare avgjøre de krav som er reist i saken”.

I indispositive saker vil retten ha et særskilt ansvar for sakens opplysning, og retten er ikke bundet av partenes prosesshandlinger, herunder partenes anførsler og påstander. Retten kan således velge en annen domsslutning enn det partene har nedlagt påstand om i f.eks. en barnefordelingssak. Retten kan også nekte trekk av saken, og må godkjenne rettsforlik eksempelvis.

Tvisteloven § 11-4 er nærmere forklart i Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 405:

”Paragrafen bygger på NOU §5-3 og gir en generell regel om når det gjelder unntak fra hovedreglene i §11-2 om disposisjons- og forhandlingsprinsippet. Den må ses i sammenheng med regelen i §21-2 annet ledd om at retten har plikt til å sørge for at bevisføringen gir et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Det finnes ikke noen tilsvarende generell regel i gjeldende lov. (...) I barnevernsaker gjør det seg gjeldende særlige hensyn, og den rettstilstand som er kommet til uttrykk i Rt-2003-1319, bør videreføres. Det innebærer at retten i disse sakene kan prøve alle de spørsmål som er avgjort av fylkesnemnda. Om bestemmelsens innhold vises det for øvrig til utvalgets merknader i utredningen s. 706-08”.

For tvangsvedtak etter tvisteloven kap. 36 er det sagt en del om rettens kompetanse i indispositive saker i tvisteloven § 36-5:

”§ 36-5. Rettens behandling og prøving

(1) Hovedforhandling skal berammes straks.

(2) Saken skal prioriteres og behandles så hurtig som hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør mulig.

(3) Innenfor rammene av vedkommende lov skal retten prøve alle sider av saken”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)