Internasjonale saker der en av partene eller tvistegjenstanden har tilknytning til andre land, vil reguleres av tvisteloven § 4-3 og Luganokonvensjonen, som er gjort til norsk rett etter tvisteloven § 4-8.

Verneting kan også være avtalt i henhold til internasjonal kontrakt, jf. tvisteloven § 4-6 som er gjengitt ovenfor.

Spørsmålet om hvilket verneting som skal benyttes i internasjonale forhold er et spørsmål om jurisdiksjon, og ikke et spørsmål om lovvalg. Lovvalgsreglene reguleres av den internasjonale privatretten, og kan godt medføre at en sak kan antas for norske domstoler, men må avgjøres etter utenlandsk rett. Det vil føre for vidt å redegjøre for hva som avgjør lovvalget, men ved siden av avtale, vil lovvalget ofte avgjøres ut fra hvilken stat saksforholdet har sterkest tilknytning til, med noen særregler innenfor arve- og familieretten, der man ofte vil vektlegge ektefellenes første domisil og der avdøde døde mv.

Hovedregelen for verneting i internasjonale forhold er at søksmål kan anlegges for norske domstoler når saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til Norge, jf. tvisteloven § 4-3, som har følgende ordlyd:

Ӥ 4-3. Internasjonalt verneting

(1) Tvister i internasjonale forhold kan bare anlegges for norske domstoler når saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til Norge.

(2) Dersom verneting ikke kan påvises etter §§ 4-4 og 4-5, men saken likevel er undergitt norsk domsmyndighet, kan søksmål anlegges ved Oslo tingrett. Hvis saksøkte har en formuesgjenstand i riket som kan tjene til dekning av saksøkerens krav, kan søksmål i stedet anlegges der formuesgjenstanden befinner seg”.

Luganokonvensjonen vil i tillegg få anvendelse i vurderingen av verneting, jf. tvisteloven § 4-8.

Luganokonvensjonens regler om alminnelig verneting er forklart i Ot.prp. nr. 89 (2008-2009) pkt. 5.2.1:

”Hovedregelen er fortsatt at en person skal saksøkes i bostedsstaten, jf. artikkel 2. Statsborgerskapet har ikke betydning etter konvensjonen. Hvilken nasjonal domstol som er kompetent, beror på nasjonal rett med mindre annet følger av konvensjonen, se for eksempel artikkel 5 nr. 1. En person med bosted i en konvensjonsstat skal bare kunne saksøkes i en annen konvensjonsstat enn bostedsstaten dersom det følger av særskilte regler om domsmyndighet, jf. artikkel 3 nr. 1. Unntaket for de mest åpenbare såkalte eksorbitante nasjonale vernetingsreglene i artikkel 3 annet ledd i Luganokonvensjonen 1988 (eksorbitante verneting) videreføres, men oversikten over de nasjonale vernetingsregler dette gjelder, fremgår nå av vedlegg I til Luganokonvensjonen 2007, jf. henvisning i artikkel 3 nr. 2. Det vises til omtale under punkt 4.2 om de traktattekniske fordelene ved vedleggsformen. Møter saksøkte frem for domstolen uten å bestride dens kompetanse, kan den likevel bli kompetent, jf. artikkel 24. Saksøkte som ikke har bosted i en konvensjonsstat, er i utgangspunktet underlagt nasjonale regler om domsmyndighet, jf. artikkel 4. Konvensjonens beskyttelse mot eksorbitante verneting gjelder således ikke for dem, jf. artikkel 3 nr. 2. Noe annet kan imidlertid følge av en folkerettslig avtale mellom vedkommende konvensjonsstat og en tredjestat som saksøkte har bosted eller fast opphold i, jf. artikkel 68. Artikkel 4 gjør unntak for artikkel 22 om domsmyndighet på grunnlag av eksklusivt verneting, for eksempel i en sak om tinglige rettigheter i fast eiendom, og artikkel 23 om vernetingsavtaler. Disse vernetingsbestemmelsene gjelder dermed også for saksøkte som ikke har bosted i en konvensjonsstat. Det samme antas dessuten å gjelde for artikkel 24 om domsmyndighet på grunnlag av stilltiende vernetingsvedtakelse. Henvisningen i artikkel 4 til artikkel 23 er ny. Om dette ble det redegjort slik i høringsnotatet: «Den tilsvarende bestemmelsen i Luganokonvensjonen 1988 (artikkel 4) gjør bare unntak for artikkel 16 om eksklusivt verneting. I juridisk teori er det likevel antatt at det samme må gjelde for artikkel 17, jf. Stein Rognlien: Luganokonvensjonen - norsk kommentarutgave (Oslo 1993)(heretter henvist til som Rognlien) side 136. Artikkel 4 i Luganokonvensjonen 2007 representerer dermed en klargjøring av rettssituasjonen.»”

Flere av de spesielle vernetingsreglene i Luganokonvensjonen er forklart i Ot.prp. nr. 89 (2008-2009) pkt.5.2.2, og her siteres kun et utdrag av de vanligste:

”Artikkel 5 inneholder en rekke særskilte vernetingsregler som er alternativer til hovedregelen i artikkel 2. Mens den alminnelige vernetingsregelen i artikkel 2 bygger på saksøktes forbindelse til domstolen, bygger de særskilte vernetingsreglene på en forbindelse mellom saken og den aktuelle domstolen. Artikkel 5 nr. 1 omhandler kontraktsvernetinget og har fått en noe endret utforming. Dette ble omtalt slik i høringsnotatet: «I nr. 1 er kontraktsvernetinget noe omskrevet i forhold til artikkel 5 (1) i Luganokonvensjonen 1988, likevel slik at innholdet i all hovedsak er videreført. Men reglene om verneting i saker om individuelle arbeidsavtaler er nå skilt ut fra denne bestemmelsen og behandles nærmere i avsnitt 5 (artikkel 18 til 21) [...]. I nr. 1 bokstav b går det nå tydeligere frem at for løsørekjøp og tjenester er det avgjørende hvor forpliktelsen faktisk er oppfylt eller hvor den etter avtalen skulle vært oppfylt. Dette var uklart etter artikkel 5 i Luganokonvensjonen 1988, jf. Rognlien side 140. Om kontrakten verken gjelder løsørekjøp eller tjenester, jf. bokstav b, kommer bokstav a til anvendelse via bokstav c. Det samme gjelder om bokstav b leder til en domstol som ligger utenfor konvensjonens geografiske virkeområde, jf. Ulrich Magnus og Peter Mankowski (red.): Brussels I Regulation (i serien European Commentaries on Private International Law, München 2007) (heretter henvist til som Magnus/Mankowski) side 101, jf. også omtale på side 151 og 161.» Artikkel 5 nr. 1 har også en side til reglene om vernetingsavtaler idet artikkel 5 nr. 1 bokstav b angir at oppfyllelsesstedet viker for annen avtale mellom partene, jf. ordene «med mindre noe annet er avtalt» (dette antas også å måtte gjelde i forhold til bokstav a). Dette ble drøftet i høringsnotatet: «Et uttrykkelig avtalt oppfyllelsessted tjener dermed som et avtalt verneting - men bare som et alternativ til hovedregelen i artikkel 2. Om det avtalte oppfyllelsesstedet ikke har noen rimelig tilknytning til den faktiske oppfyllelsen av kontrakten, skal klausulen trolig heller behandles som en vernetingsavtale, og blant annet være underlagt de krav som stilles til slike avtaler, jf. Magnus/Mankowski side 163-64. Det vises til nærmere omtale av disse kravene i tilknytning til artikkel 23 [...]. Om på den annen side en kontrakt inneholder både en uttrykkelig bestemmelse om oppfyllelsessted og en vernetingsklausul, og disse er uforenlige, antas det at vernetingsklausulen går foran, jf. Magnus/Mankowski side 162-63.» Artikkel 5 nr. 2 omhandler verneting i saker om underholdsbidrag. Bestemmelsen åpner blant annet for at den bidragspliktige kan saksøkes der den bidragsberettigede har sitt bosted. Bestemmelsen har nå fått en mer oversiktlig utforming, men det tilsiktes ingen materielle endringer sammenlignet med artikkel 5 (2) i Luganokonvensjonen 1988”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)