Domstolenes stedlige kompetanse er spørsmål om hvor (for hvilken domstol) en sak kan reises, nærmere bestemt hvilken rettskrets som saken hører inn under. Landet er delt inn i forskjellige rettskretser, som igjen er organisert under et overordnet lagdømme som ankesaker går til (lagmannsretten).

Domstolenes stedlige kompetanse må ikke blandes med den saklige kompetanse etter tvisteloven § 4-1, der en sak som er reist for tingretten kan høre inn under forliksrådet etter tvisteloven § 6-2 eller som følge av avtale være underlagt voldgift m.m. Dersom en sak hører inn under forliksrådet, vil vernetingsreglene gjelde for hvilket forliksråd som saken skal bringes inn for. For tingretten vil vernetingsreglene gjelde for hvilken tingrett saken må bringes inn for. Ved anke til lagmannsretten går saken bare videre til den lagmannsrett som tingretten hører inn under, dvs. enten Agder, Borgarting, Eidsivating, Frostating, Gulating og Hålogaland lagmannsrett. Høyesterett er felles for alle lagdømmer ved eventuell ytterligere anke.

Vernetinget som kan velges vil enten kunne være et alminnelig verneting som er der saksøkte har bopel, sete mv., eller et spesielt verneting som vil avhenge av tvistegjenstanden ut fra f.eks. en fast eiendom som det tvistes om ligger, eller hvor en kontrakt er inngått i en kontratvist mv.

Dersom saken er reist for feil verneting, er hovedregelen at saken skal overføres til riktig stedlig domstol, jf. tvisteloven § 4-7:

”§ 4-7. Behandling av vernetingsspørsmålet. Overføring

(1) Er søksmål reist ved en domstol som ikke har stedlig domsmyndighet, skal domstolen henvise saken til en stedlig kompetent domstol. Er det flere stedlig kompetente domstoler, kan saksøkeren velge hvilken domstol saken skal henvises til.

(2) For overføring av sak til annen domstol gjelder domstolloven § 38.

(3) Hvis ingen norske domstoler har stedlig domsmyndighet, skal saken avvises”.

Verneting kan også avtales etter tvisteloven § 4-6:

"§ 4-6. Avtalt verneting

(1) Søksmål kan anlegges ved den domstol som partene har avtalt. En slik avtale kan enten avskjære eller komme i tillegg til de verneting som følger av §§ 4-3 til 4-5.

(2) En avtale som utvider eller begrenser norske domstolers internasjonale kompetanse, må være skriftlig.

(3) En avtale mellom en forbruker og en næringsdrivende som begrenser søksmålsadgangen utover det som følger av §§ 4-4 og 4-5, må inngås skriftlig. En avtale inngått før tvisten oppstod, er ikke bindende for forbrukeren”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)