Saksøker må ha en aktuell rettslig interesse i å få prøvd rettsspørsmålene for domstolene, hvilket følger av tvisteloven § 1-3 annet ledd som sier at saksøker må ha ”et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte” og at det i vurderingen også skal legges vekt på ”kravets aktualitet”.

Kravet om aktualitet betyr at det normalt ikke kan fås dom for fremtidige, hypotetiske eller fortidige rettsspørsmål, som partene i dag ikke har et aktuelt behov for å få avklart. Eksempelvis at et gammelt vedtak som er avløst av nye var ugyldig, eller at det var urettmessig å holde tilbake noe som er levert tilbake mv. I aktualitetskravet må det dermed også innfortolkes at det må foreligge et praktisk og ikke bare rent teoretisk behov for rettsavklaring.

Kravet om aktualitet innebærer også at om behovet for dom bortfaller underveis, eksempelvis av at et vedtak omgjøres mv., vil saken måtte avvises, jf. Rt. 1994 s.1244 (Kvinnefengsel s. 1250):

”Det er et vilkår for fastsettelsesdom at det foreligger rettslig interesse, og det må dreie seg om en aktuell interesse. Det vil det som regel ikke foreligge når det forhold som danner grunnlaget for kravet, er opphørt. Som illustrasjon nevner jeg påstandens post 5. A kunne reise fastsettelsessøksmål når det gjaldt begrensningen i tildelt telefontaletid, så lenge spørsmålet var aktuelt, men etter at fengselsoppholdet er opphørt og spørsmålet ikke lenger har praktisk interesse, blir situasjonen en annen”.

Normalt vil man derfor ikke ha rettslig interesse av å få konstatert lovligheten av fortidige rettsforhold, og heller ikke fremtidige rettsforhold. Hvis det kan konstateres et sterkt aktuelt behov for å konstatert lovligheten av fremtidige rettsforhold, som for eksempel fremtidige oppsigelser, kan det unntaksvis foreligge aktuell rettslig interesse, jf. Rt. 1989 s. 508 (511 og 512)

” Hvis saksøkerne ikke får forhåndsprøvet oppsigelsesgrunnlaget, vil virksomheten være nedlagt før de kan få dom for at meddelte oppsigelser er ugyldige. Om de oppsagte da vinner rettslig, vil det ikke være noen arbeidsplass i stålproduksjonen å gå tilbake til, så de taper likevel. Og det er her tale om en nedleggelse som vil ramme en vesentlig del av arbeidsstokken i Nydalen”.

Rettspraksis har videre akseptert at rettslig interesse foreligger, der den aktuelle tvistegjenstand er opphørt eller innfridd, i tilfeller der det er en nærliggende mulighet for at behovet for rettsavklaring mellom partene vil aktualisere seg på nytt på tilsvarende måte, jf. Rt. 1958 s. 1290 og Rt. 2001 s. 1413. Imidlertid dersom muligheten for at samme tvistespørsmål blir aktuelt i fremtiden blir for hypotetisk, vil det føre til at aktuell rettslig interesse ikke foreligger, jf. Rt. 2001 s.1505.

Det er også uttalt at adgangen til saksanlegg er blitt utvidet i spørsmål der det påstås brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som følge av inkorporeringen av EMK, men der åpenbart grunnløse krav kan avvises, jf. Rt. 2003 s. 301.

Dersom saken er svært prinsipiell og spørsmålet har allmenn interesse, kan kravet om aktualitet i unntakstilfeller lempes på, selv om saksøker ikke lenger har et praktisk behov for rettsavklaring, jf. f.eks. Rt 1990 s. 874 (Fusa-dommen). I Fusa-dommen døde ankende part før saken skulle opp for Høyesterett, men Norges Handikapforbund hadde trådt inn som hjelpeintevenient (partshjelp). Hjelpeintevenientens inntreden, behovet for rettsavklaring og at det var en ankesak, ga tilstrekkelig aktuell interesse for Høyesterett, men dommen må betraktes som et sjeldent unntak:

”Selv om således de ankende parters interesse svikter, finner jeg at det bør legges avgjørende vekt på Norges Handikapforbunds interesse i å se Høyesteretts avgjørelse i saken, og at det ikke bør være til hinder for dette at forbundet har opptrådt som hjelpeintervenient og ikke som part. I tillegg til hva jeg har uttalt om forbundets søksmålskompetanse, nevner jeg at det har opptrådt aktivt i saken helt fra saksforberedelsen i herredsretten. Som hjelpeintervenient kunne forbundet, om A hadde levet, ha erklært anke og med partenes samtykke trådt inn i saken som part, jfr. tvistemålsloven § 78. Etter forholdene ville det virke lite rimelig å avvise saken på det nåværende stadium på det grunnlag at forbundet formelt ikke har vært part. Jeg viser til at det har vært stilt mindre strenge krav til den rettslige interesse når spørsmålet først kommer opp for ankeinstansen, se Rt-1958-1290, særlig 1294”.

Kravet om aktuell rettslig interesse er nærmere forklart i Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 365:

”I vilkåret om et « reelt behov » for rettslig avklaring i forhold til saksøkte, ligger først og fremst et krav om at saksøkeren må ha en aktuell interesse i søksmålet. Avgjørelsen av kravet må være av aktuell betydning, se for eksempel Rt-1989-508 og Rt-1998-300. Foreligger det et rettslig spørsmål eller reell rettsuvisshet av aktuell betydning for saksøkeren, må søksmålet fremmes, se utredningen del II kap. 5.2 (s. 187) og del III kap. 1.2 (s. 652). Avgjørelsen må ha betydning for saksøkerens rettsstilling. Det avgjørende vil her være hvilke rettsvirkninger som vil følge av en dom i saksøkerens favør. At det må foreligge en reell rettsuvisshet, vil normalt være begrunnet i saksøktes holdning til kravet. Dersom saksøkte ikke bestrider kravet, vil det måtte bero på en nærmere vurdering om kravet til søksmålssituasjonen er oppfylt, se nedenfor vedrørende søksmål for å få tvangsgrunnlag (fullbyrdelsessøksmål). Det vil også kunne vektlegges om saken har prinsipiell betydning, se for eksempel Rt-1990-874. Kravet om at det må foreligge et « reelt behov » for rettslig avklaring, er ikke til hinder for at søksmålet kan omhandle et fortidig eller framtidig forhold. Såframt det kan påvises et klart behov for rettslig avklaring, har rettspraksis også akseptert slike søksmål, se for eksempel Rt-1958-1290, Rt-1997-580 (fortidige forhold) og Rt-1957-860, Rt-1997-596 og Rt-1998-300 (framtidige forhold). Kravene til søksmålssituasjonen vil kunne variere noe etter hvilket rettsforhold det er tale om. Generelt vil det i forhold til søksmål om lovligheten av inngrep i den personlige integritet, ikke kunne oppstilles særlig strenge krav til søksmålssituasjonen, se blant annet Rt-1978-1571. Som nevnt må også spørsmålet om hvilken adgang det er til å anlegge søksmål for å få tvangsgrunnlag, vurderes etter §1-3. Departementet legger til grunn at gjeldende rett her videreføres, jf 11.6.4. Dersom saksøkeren pretenderer at kravet er forfalt, vil kravet til søksmålssituasjonen som hovedregel være oppfylt. Kravet behøver ikke være omtvistet. Motsetningsvis vil saksøkeren normalt ikke ha et « reelt behov » for å få dom for et uforfalt krav. Ofte vil kravet her ha karakter av et hypotetisk rettsforhold. Men det må foretas en konkret vurdering av om saksøkeren likevel har et klart behov for rettslig avklaring. I de tilfelle hvor det etter gjeldende rett er adgang til å reise søksmål om uforfalte krav, vil det måtte legges til grunn at saksøkeren etter §1-3 har et reelt behov for rettslig avklaring”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)