Tvisteloven kap. 5 oppstiller flere plikter før sak reises, der krav av lojalitetshensyn skal varsles og grunngis overfor motparten. Formålet med varslingsplikten er å unngå unødvendige søksmål og klarlegge partenes rettsstilling før søksmål tas ut, slik at de kan være informert om risiko og eventuelt forsøke å forlike saken.

Å unnlate å etterkomme lovens krav etter tvisteloven kap. 5 overfor motparten, får ikke betydning for sakens fremme (er ingen prosessforutsetning), men utelatelse kan få betydning for omkostningene etter kap. 20, ved at det kan legges den saksøkende part til last at det kom til søksmål som følge av manglende varsel eller manglende åpenhet om bevis mv.

Etter tvisteloven § 5-2 skal parten før sak reises skriftlig varsle den det er aktuelt å reise sak mot om søksmålet. Varslet skal opplyse om det krav som kan bli fremmet, og grunnlaget for det. Varslet skal oppfordre den annen part til å ta stilling til kravet og grunnlaget. Varselet skal være på papir til private parter, jf. tvisteloven § 5-2 tredje ledd. Kravet om varsel etter tvisteloven § 5-2 gjelder også før forliksklage, jf. tvisteloven § 5-1 annet ledd.

Varslingsplikten om søksmål etter tvisteloven § 5-2 første ledd er nærmere angitt i Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 377:

“Første ledd retter seg mot den som vil fremme kravet. Etter første punktum har vedkommende plikt til å varsle den kravet vil bli rettet mot. Varslet må gjøre klart at det kan være aktuelt å reise sak. Annet punktum angir hva varslet skal opplyse om. Kravet skal klargjøres. Ved pengekrav må beløpet angis. Videre skal varslet oppgi grunnlaget for kravet. Det vil først og fremst være det sentrale faktum som gjøres gjeldende. Er den part som vil fremme kravet, representert av advokat, bør det vises til den eller de rettsregler som kravet bygger på. Formålet er å gjøre rede for grunnlaget for kravet på en slik måte at den annen part forsvarlig skal kunne ta stilling til det. Annet punktum må suppleres med §5-3 om plikt til å opplyse om viktige bevis. Etter tredje punktum skal den part som varsles, oppfordres til å ta stilling til kravet og det grunnlaget som er angitt. Det er ikke krav om at varslet formelt må kalles « varsel om krav og grunnlag for kravet ». Dersom annen korrespondanse mellom partene oppfyller kravene til varsel og innholdet, er det tilstrekkelig. Hvis motparten har oppfylt kravene i annet ledd, er det ingen mangel at varslet etter første ledd ikke har oppfordret motparten til å ta stilling til kravet og grunnlaget. Varsel om og klarlegging av krav etter §5-2 er ikke fristavbrytende, verken i forhold til foreldelsesreglene eller søksmålsfrister. Situasjonen kan derfor være at parten må ta ut forliksklage eller stevning for å få avbrutt fristen. Ved eventuell forliksklage vil plikt til å klarlegge krav og grunnlag før sak reises, helt eller delvis bli oppfylt som ledd i forliksrådsbehandlingen. Det er ikke krav om at varsel etter §5-2 skal legges ved stevning eller forliksklage. Partene vil imidlertid normalt ha en egeninteresse av å gjøre det i forbindelse med eventuell påstand om konsekvenser for sakskostnadsavgjørelsen”.

For tingretten er det krav etter tvisteloven § 5-3 krav om å opplyse om viktige dokumenter eller andre bevis som parten selv kjenner til, og som parten ikke kan regne med at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett om beviset er til støtte for parten selv eller for den annen part, med mindre beviset omfattes av reglene om bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22 mv.

Bestemmelsen er nærmere beskrevet i Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 377:

“Første ledd første punktum skal sikre partene informasjon om deres sak som er av betydning når de skal ta stilling til krav som er rettet mot dem, eller krav det kan være aktuelt å rette mot den annen part. Det er en plikt til åpenhet om viktig informasjon en part kjenner til, men som det ikke er grunn til å regne med at den annen part er klar over eller forstår betydningen av. Plikten omfatter både bevis som parten selv har i sin besittelse, og bevis som er i en tredjepersons besittelse. Det skal opplyses om viktige bevis uavhengig av i hvis favør beviset går, jf annet punktum. Bestemmelsen gir ikke plikt til å legge fram dokumentbevis eller annet bevismateriale, selv om det selvsagt kan være naturlig å gjøre dette. Bestemmelsen gir heller ingen hjemmel for å kreve bevis framlagt før sak reises. Den har heller ingen preklusiv virkning: Manglende opplysning om viktige bevis avskjærer ikke parten fra å legge fram beviset senere når sak reises. Opplysningskravet før sak reises, er en forlengelse av sannhets- og opplysningsplikten som følger av §21-4 etter at sak er reist. Det vises for øvrig til den generelle drøftelsen i 7.3.3.4. Annet ledd presiserer at opplysningsplikten er begrenset av reglene om bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22. Manglende opplysning om viktige bevis kan få negative konsekvenser ved en senere sakskostnadsavgjørelse. Vurderingen av hva som er viktig bevis og som parten burde ha opplyst om etter §5-3, vil bero på en vurdering av saken slik den da sto. Det vises til §§ 20-2 tredje ledd og §20-4 bokstav c og merknadene til disse bestemmelsene”.

Etter tvisteloven § 5-4 skal partene før stevning uttas, ha undersøkt om det er mulig å løse tvisten i minnelighet før sak reises, og gjøre nærmere forsøk på dette, eventuelt gjennom mekling for forliksrådet, ved utenrettslig mekling eller ved at tvisten bringes inn for en utenrettslig tvisteløsningsnemnd.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)