Det er et prinsipp i sivilprosessen om at unnskyldelige uforsettlige feil, bør kunne rettes, så langt det er mulig å avhjelpe. Dette gjelder både manglende prosesshandlinger som hindrer fremme av saken, og feil som ikke har betydning for sakens fremme. I teorien er det hevdet at formålet med avhjelp er å hindre at prosessreglene fungerer som en felle for å fremme krav for domstolene.

Tvisteloven § 16-5 inneholder hjemmel for retten til å avhjelpe mangelfulle prosesshandlinger:

Ӥ 16-5. Mangelfull prosesshandling

(1) Har en prosesshandling mangler som kan avhjelpes, setter retten frist for retting og gir nødvendig veiledning med opplysning om følgene av at retting ikke foretas.

(2) En part som er sterkt å bebreide, gis adgang til retting bare hvis tungtveiende grunner taler for det.

(3) Rettes prosesshandlingen, regnes den som riktig fra det tidspunkt den først ble foretatt.

(4) En prosesshandling som fortsatt ikke oppfyller nødvendige vilkår for å foreta den, skal avvises eller tilbakevises med mindre mangelen skyldes forhold den annen part bør ha risikoen for”.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med rettens veiledningsplikt etter tvisteloven § 11-5 første ledd første og annet punktum som lyder:

”Retten skal gi partene slik veiledning om regler og rutiner for saksbehandlingen og andre formelle forhold som er nødvendig for at de kan ivareta sine interesser i saken. Retten skal søke å forebygge feil og skal gi den veiledning som er nødvendig for at feil kan rettes opp”.

Reglene om retting har størst praktisk betydning ved prosessuelle feil som ellers leder til avvisning. Når feilen rettes innen fristen, regnes prosesshandlingen som foretatt korrekt og rettidig, og avvisning finner da ikke sted, jf. tvisteloven § 16-5 tredje ledd.

Ikke alle feil kan rettes. Imidlertid er det flere manglende prosessforutsetninger eller prosesshandlinger som kan avhjelpes, gjennom at retten setter frist for retting og veileder parten, slik at forholdet kan rettes opp. Eksempelvis formelle feil ved partangivelser ved stevning og anke, skifte av prosessfullmektig til noen som lovlig kan opptre som sådan, innhentelse av samtykke fra den annen part i tilfeller hvor slikt samtykke kan erstatte en manglende prosessforutsetning, endring av påstand slik at den blir utformet på en måte som det kan gis dom for, rettelse eller fullstendiggjøring av en ufullstendig stevning m.v.

Regelen i tvisteloven § 16-5 annet ledd gir uttrykk for at det ikke skal gis avhjelp for forsettlige feil, det vil si når parten er sterkt å bebreide. Rettspraksis har imidlertid akseptert de fleste feil som uforsettlige i alle tilfeller hvor parten ikke har vært klar over at den fremgangsmåte han har valgt, ikke er riktig, jf. blant annet Rt. 1990 s. 709.

Ved feil verneting er hovedregelen at domstolen sender saken videre til riktig verneting, jf. tvisteloven § 4-7. Det er bare når ingen norske domstoler har stedlig domsmyndighet, at saken vil avvises som følge av feil verneting.

Bestemmelsen i tvisteloven § 16-5 er nærmere beskrevet i Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 423 og 424:

”Hovedregelen i første ledd angir at retten skal gi nødvendig veiledning og sette frist for å rette når en prosesshandling har mangler som avhjelpes. Regelen må ses i sammenheng med plikten til prosessuell veiledning i §11-5 første ledd. Hovedregelen om at retten skal gi partene anledning til å avhjelpe formelle mangler, tar bare sikte på feil som etter sin art kan avhjelpes. Manglende prosessdyktighet, jf §2-2, at saken ikke er behandlet i forliksrådet, jf §6-2 annet ledd, at saken gjelder et krav som er rettskraftig avgjort, jf §19-6 tredje ledd, eller at kravet er tvistegjenstand i et verserende søksmål, jf §18-1, er eksempler på feil som ikke kan avhjelpes. Manglende oppfyllelse av søksmålsbetingelsene, jf §1-3, vil derimot i en del tilfelle kunne avhjelpes ved å omformulere påstanden eller ved å rette partsbetegnelsen. Hvis vedkommende prosesshandling, for eksempel den stevning som er inngitt, ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til om retten kan behandle saken, må retten redegjøre for hva som oppfattes som ufullstendig opplyst, og gi frist for å rette stevningen. Bestemmelsen viderefører rettspraksis knyttet til tvistemålsloven §97 om adgangen til å supplere partsforholdet. Følgen av at retting ikke foretas, vil være avvisning av saken eller tilbakevisning av prosesshandlingen, i de fleste tilfeller avvisning. Tilbakevisning kan innebære flere konsekvenser enn selve tilbakevisningen, og da må dette opplyses. Det gjelder blant annet når et mangelfullt tilsvar ikke blir rettet innen den frist som blir satt i henhold til første ledd, eller når også rettingen er mangelfull, jf fjerde ledd. Da vil saken stå i samme stilling som om tilsvar ikke var inngitt, og det kan i medhold av §16-10 jf. §16-7 første ledd bokstav c bli avsagt fraværsdom. Når et mangelfullt tilsvar mottas, må retten derfor også orientere om denne eventualiteten. Ingen av bestemmelsene i §16-5 inneholder forbud mot at det gis frist for å rette flere ganger. Dersom en prosesshandling er mangelfull også etter at det er gitt veiledning og frist for retting, vil vilkårene i annet ledd ofte være til hinder for at det settes ny frist. Men det kan være aktuelt med ny frist dersom rettens første veiledning var ufullstendig eller uklar.

Annet ledd angir « sterkt å bebreide » som et vilkår for bortfall av rettens plikt og adgang til å sette frist for retting. Vilkåret må oppfattes på samme måte som grov uaktsomhet. Hvor streng norm som skal oppstilles, må avhenge av hvilken erfaring eller utdanning som has av den part eller prosessfullmektig som har forsømt seg. Det må stilles strengere krav til profesjonelle aktører, og det bør åpnes for en viss differensiering av normen også blant prosessfullmektiger med samme profesjon, jf departementets merknader under 13.3.5. Det skal ikke lenger gjelde et avgjørende skille mellom tilfeller hvor det mangelfulle skyldes grov uaktsomhet fra parten eller prosessfullmektigen, og de tilfeller hvor det mangelfulle er gjort med forsett. Men indirekte vil skillet kunne få betydning. Når det er forsettlig at en prosesshandling er gjort mangelfull, vil det normalt være større grunn til å fastslå at vilkåret « sterkt å bebreide » er oppfylt, enn når det mangelfulle ved prosesshandlingen skyldes grov uaktsomhet. Vilkåret « sterkt å bebreide » knytter seg imidlertid ikke bare til om prosesshandlingen er mangelfull, men også til om det burde ha foreligget kunnskap om virkningen av å gjøre prosesshandlingen mangelfull. Dersom det ikke var nærliggende å tenke over dette, vil det mangelfulle av den grunn kunne gå klar av karakteristikken « sterkt å bebreide ». Det må altså foretas en totalvurdering.

Selv om det konkluderes med at vilkåret er oppfylt, vil det kunne gis adgang til retting når « tungtveiende grunner » taler for det. Det er en snever unntaksregel som særlig tar sikte på tilfelle der forsømmelsen ikke er begått av parten personlig, og avskjæring av rettingsadgang vil stenge videre domstolsbehandling i en sak av stor betydning for parten. Tredje ledd angir fra hvilket tidspunkt en rettet prosesshandling skal regnes som riktig: fra det tidspunkt den først ble foretatt. Fjerde ledd gjelder rettsvirkningene av at feilen ikke blir rettet. Prosesshandlingen skal da avvises eller tilbakevises hvis den fortsatt ikke oppfyller nødvendige vilkår for å foreta den. Bestemmelsen har en reservasjon for mangler som skyldes forhold den annen part bør ha risikoen for. Det vises til utvalgets merknader til bestemmelsen, NOU §22-1 fjerde ledd i utredningen s. 910-11”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)