Midlertidig sikring omfatter arrest etter tvisteloven kap. 33 og midlertidig forføyning etter tvisteloven kap. 34, og er hurtigavgjørelser som foretas for å avverge at et krav tapes eller at det skjer vesentlig skade eller ulempe mv.

Arrest vil være krav om sikkerhet for et pengekrav, der det tas arrest i ethvert formuesgode som det kan tas utleggspant i, eller som det kan tas utleggstrekk i mv. Arresten medfører at skyldneren mister retten til å råde over de arresterte formuesgoder til skade for arresthaveren, og arrest får rettsvern mot saksøktes rettslige disposisjoner etter reglene for utleggspant i panteloven, jf. tvisteloven § 33-7.

Midlertidig forføyning vil være et fastsettelsessøksmål for et krav som går ut på annet enn betaling av penger, der man får dom på at saksøkte plikter å gjøre noe eller plikter å tåle noe.

For begge typer midlertidige avgjørelser vil det være krav om at det sannsynliggjøres en sikringsgrunn, som innebærer at arrest eller midlertidig forføyning må gis for å avverge en vesentlig skade eller ulempe eller at et pengekrav ikke kan tvangsfullbyrdes.

Det må foreligge sikringsgrunn for midlertidig forføyning etter tvisteloven § 34-1 første ledd, jf. tvisteloven § 32-1 tredje ledd, hvilket må sannsynliggjøre at plikten om å tåle eller gjøre noe må fastslås umiddelbart:

a) når saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, eller b) når det finnes nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, eller for å hindre voldsomheter som saksøktes adferd gir grunn til å frykte for.

Ved arrest vil sikringsgrunnen bestå i at ”skyldnerens adferd gir grunn til å frykte for at tvangsfullbyrdelse av kravet ellers enten vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort, eller må skje utenfor riket,” jf. tvisteloven § 33-2.

Man må således sannsynliggjøre at det haster å få en midlertidig sikring, og begrunne hvorfor midlertidig sikring er nødvendig. Samtidig må også hovedkravet sannsynliggjøres, det vil si at man har et krav og redegjøre for og dokumentere grunnlaget for kravet. Imidlertid kan midlertidig forføyning ved ”fare ved opphold” besluttes selv om kravet ikke er sannsynliggjort, jf. tvisteloven § 34-2 annet ledd. Midlertidig forføyning kan likevel ikke besluttes dersom den skade eller ulempe som saksøkte blir påført står i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyning blir besluttet, jf. tvisteloven § 34-1 første ledd.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)