Saksomkostningene er de kostnadene en part har hatt i forbindelse med saken til eksempelvis rettsgebyr, salær til prosessfullmektig, kopiering og utarbeidelse av utdrag, transport og overnatting, godtgjørelse til sakkyndig mv. Saksomkostningene vil også omfatte arbeid som er utført og kostnader før stevning ble uttatt til en viss grad. Det ligger likevel en begrensning i at saksomkostningene må ha vært rimelige og nødvendige ut fra sakens betydning etter tvisteloven § 20-5, slik at det vil kunne settes begrensninger for hvor langt unna søksmålsdato man skal akseptere kostnader knyttet til saken.

Hovedregelen etter tvisteloven § 20-2 første ledd er at den part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Saken er etter tvisteloven § 20-2 annet ledd vunnet hvis parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, eller hvis motpartens sak er avvist eller hevet fordi den er frafalt eller ikke hører under domstolene. Gjelder saken flere krav mellom samme parter, er det samlede utfallet avgjørende. I det vesentlige tolkes strengt, og vil normalt være på over 80-85% av påstatt beløp eller verdi og aller helst mer for at hovedregelen skal komme til anvendelse. Det er viktig å huske på at det er påstått verdi ved uttak av stevning som er avgjørende, slik at man ved større endring av påstand underveis normalt ikke vil ha vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige, selv om man skulle få medhold i den endrede påstand fullt ut. Saksomkostninger må da eventuelt tilkjennes etter tvisteloven § 20-3 eller § 20-4, forutsatt at det er grunnlag for det.

I tvisteloven § 20-2 tredje ledd er det et unntak fra hovedregelen gjennom at motparten helt eller delvis kan fritas for erstatningsansvar etter første ledd hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Således kan en tapende part fritas for omkostninger, spesielt dersom :

a) om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom eller først ble bevismessig avklart etter saksanlegget, b) om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak eller har avslått et rimelig forlikstilbud, eller c) om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak.

Selv om terskelen for å vinne saken fullt ut eller i det vesentlige ikke er oppfylt, kan en part som har fått medhold av betydning uten å vinne saken, etter tvisteloven § 20-3 helt eller delvis tilkjennes sakskostnader av motparten hvis tungtveiende grunner tilsier det.

En part kan også etter tvisteloven § 20-4 tilkjennes omkostninger helt eller delvis uavhengig av sakens utfall tilkjennes sakskostnader: a) når saken er reist uten fyllestgjørende grunn, og parten snarest godtar kravet, b) når saken heves på grunn av forhold utenfor partens kontroll, og det er klart at parten ellers hadde vunnet saken, eller c) i den utstrekning kostnadene skyldes motpartens forsømmelser.

Utmålingen av sakskostnader skjer etter tvisteloven § 20-5, og det må leveres omkostningsoppgave og nedlegges påstand om omkostninger for at man skal få tilkjent omkostninger i et søksmål. Sakskostnadene skal dekke partens nødvendige kostnader ved å føre saken for domstolene, men retten kan etter første ledd også prøve om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Således kan et omkostningskrav nedsettes av retten, dersom utgiftene ikke oppfattes som rimelige og nødvendige for saken. Tvisteloven § 20-5 har følgende ordlyd:

”§ 20-5. Utmåling av erstatning for sakskostnader

(1) Full erstatning for sakskostnader skal dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, legges det vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Parten kan kreve rimelig godtgjøring for eget arbeid med saken når det har vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper.

(2) I forliksrådet gis erstatning for sakskostnader bare innenfor rammen av § 6-13, og for saker behandlet etter reglene for småkravprosess bare innenfor rammen av § 10-5. Tredje til sjette ledd gjelder ikke for forliksrådet.

(3) I saker som avgjøres etter muntlig forhandling, skal en part inngi oppgave over sakskostnader når de kreves erstattet. Oppgaven skal inngis ved rettsmøtets avslutning. Dersom størrelsen på noen av postene ikke er kjent, skal oppgaven suppleres innen den frist retten fastsetter. Utgiftspostene skal spesifiseres slik at retten har tilstrekkelig grunnlag for å foreta utmålingen. For salærutgifter skal det alltid angis hvor store beløp og hvor mange timers arbeid som knytter seg til disse stadier av saken: a) fram til det blir inngitt stevning eller tilsvar, eventuelt anke eller anketilsvar, b) fram til hovedforhandling eller muntlig sluttbehandling, eventuelt ankeforhandling, tar til, og c) fram til sakens avslutning for instansen.

(4) I saker uten muntlig forhandling kan ikke salærutgifter erstattes med mer enn kr 15 000 uten at det er inngitt kostnadsoppgave etter tredje ledd.

(5) Retten prøver også poster i oppgaven som motparten har godkjent. Overveier retten å nedsette kravet uten innsigelse fra motparten, skal partene gis adgang til å uttale seg.

(6) En part som ikke har inngitt pliktig kostnadsoppgave etter tredje ledd, tilkjennes ikke sakskostnader”.

Man kan kreve ”rimelig godtgjøring for eget arbeid med saken når det har vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper”. Forutsetningen for å få dekket eget arbeid med saken som part, er at arbeidet kan dokumenteres og verdsettes. Det er ikke vanlig å kreve omkostninger for eget arbeid i saken, og ofte vil det kunne kreves som en erstatningspost ved erstatningssøksmål.

Saksomkostningene avgjøres i siste instans, jf. tvisteloven § 20-8, slik at man ved anke av avgjørelser må nedlegge påstand og innlevere oppgaver for foregående instanser.

For småkravprosess dekkes omkostninger bare innenfor rammen av tvisteloven § 10-5. Reglene om småkravsprosess gjelder tvister der tvistegjenstanden har lavere verdi enn kr. 125.000,-. Den vinnende part vil der kun få dekket sine omkostninger eks. mva. med inntil 20 prosent av sakens tvistesum, likevel alltid inntil kr 2 500 og aldri mer enn kr 25 000, jf. tvisteloven § 10-5:

Ӥ 10-5. Sakskostnader

(1) Erstatning for sakskostnader gis bare for disse poster: a) partens reise til rettsmøte, b) rettsgebyr, c) bevisføring som ikke anses unødvendig eller uforholdsmessig, og d) rettshjelp og fagkyndige meddommere.

(2) Når det ses bort fra merverdiavgift, kan kostnader etter første ledd bokstav d bare erstattes med inntil 20 prosent av sakens tvistesum, likevel alltid inntil kr 2 500 og aldri mer enn kr 25 000. Merverdiavgift av kostnad som er erstattet etter første punktum, kan erstattes når ikke sakens rettsforhold hovedsakelig skriver seg fra virksomhet hos parten som er merverdiavgiftspliktig.

(3) En part som åpenbart uten grunn har anlagt sak eller tatt til gjenmæle, kan bli pålagt ansvar for sakskostnader uten de begrensninger som følger av første og annet ledd. Det samme gjelder for kostnader parten ved forsømmelig forhold har påført motparten. (4) For kostnader ved anke gjelder ikke første og annet ledd”.

For forliksrådet er det egne regler, der sakskostnadene kun erstattes innenfor rammen av tvisteloven § 6-13, hvilket med gjeldende gebyrer pr. 2011 er kr. 5.160,- for skriving av klage, rettsgebyr mv.:

Ӥ 6-13. Sakskostnader

(1) Erstatning for sakskostnader i forliksrådet gis bare for følgende poster: a) gebyr for behandlingen i forliksrådet, samt gebyret for utleggsbegjæringen når en sak behandles i forliksrådet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7,

b) reiseutgifter for parter med personlig møteplikt, c) et beløp inntil halvt rettsgebyr for utgifter til møte for parter uten personlig møteplikt, d) et beløp inntil fire ganger rettsgebyret for rettshjelp ved forliksklage eller tilsvar og saksforberedelse ellers, men inntil rettsgebyret dersom klageren i tillegg krever erstatning for kostnader ved utenrettslig inndriving etter annet ledd, og e) et tillegg til beløpene i bokstav c og d for den generelle satsen for merverdiavgift når ikke sakens rettsforhold hovedsakelig skriver seg fra virksomhet hos parten som er merverdiavgiftspliktig.

(2) Krav om erstatning for kostnader ved utenrettslig inndriving (inkasso) regnes ikke som sakskostnader etter denne paragrafen.

(3) Krav om erstatning fra staten etter § 20-12 for feil ved behandlingen i forliksrådet settes fram for tingretten.

(4) Kongen kan gi forskrift om normalsatser for rettshjelp etter første ledd bokstav d”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)