Ved samlivsbrudd må samboere som hovedregel ha inngått en samboeravtale dersom boet skal fordeles på en annen måte enn at hver beholder sine eiendeler og at sameiegjenstander fordeles etter fastsatt sameiebrøk. Samboeravtaler regnes for å være det instrument som samboere må bruke for å sikre seg rettigheter og plikter ved et samlivsbrudd. Det kan også uansett være lurt med en samboeravtale for å få fastslått hvem som eier hva og med hvilken andel, der hvor dette ikke er registrert/tinglyst.

Ved samlivsbrudd vil man risikere å stå uten rettigheter til verdier skapt under samlivet dersom man ikke har sikret seg gjennom en samboeravtale, og som nevnt legger rettsordningen opp til at samboere som ønsker rettigheter til verdier under samlivet selv må avtale slike rettigheter og forpliktelser seg i mellom.

Ved død må dødsdisposisjoner gjøres ved gjensidig testament etter arvelovens regler. Etter endringer av arveloven i 2009 vil samboer med felles barn være sikret minstearv som en ektefelle mv.

Samboeravtaler kan etablere sameie, eller klargjøre at noe er eneeie. Samboeravtaler kan også si noe om delingen av verdier og fordelingen (hvem som skal overta ting) ved et samlivsbrudd. En samboeravtale bør alltid gjøres skriftlig. Det er formfrihet også ved samboeravtaler, og ikke formkrav slik som med ektepakter, men en muntlig samboeravtale vil bevismessig ofte være lite verdt, med mindre den kan dokumenteres, jf. LG 1996 s. 2095 (Gulating lagmannsrett);

”Flertallet finner etter dette at B ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at det forelå en avtale om fordeling. Etter flertallets oppfatning må det kreves relativt klare holdepunkter før det kan legges til grunn at avtale med et slikt innhold er inngått, jfr. Strøm Bull: Ugift samliv (1990) s. 46 flg. og Lyng: "Avtaler mellom ugifte samboere" i Jussens Venner 1985 s. 303 (s. 307 flg)”.

Det vil ofte ha formodningen mot seg at sameie er etablert basert på avtale, uten at man kan dokumentere en slik avtale. Av den grunn bør samboeravtaler gjøres skriftlig. Oppstilling av løsøreeiendeler kan gjøres som vedlegg, som avtalen viser til. Vitner ved underskriving er ikke et krav, men vil være en ekstra sikkerhet for disposisjonens notoritet. Det kan også være lurt å ha et eksemplar oppbevart et annet sted.

En samboeravtale skal fortolkes som vanlige avtaler, og kan utfylles av sameielovens bestemmelser og generelle prinsipper utviklet for samboere i ulovfestet rett, jf. LB 2000 s. 3512 (Borgarting lagmannrett):

”I den utstrekning avtalen er ufullstendig eller uklar - og den eventuelt ikke er utfylt ved senere muntlige avtaler mellom partene - må den slik lagmannsretten ser det tolkes i lys av og suppleres med sameielovens deklaratoriske regler, og med de alminnelige prinsipper for det økonomiske oppgjør mellom ugift samboende som er utviklet gjennom rettspraksis og litteratur”.

Avtaler mellom ugifte samboende er avtaler på formuerettens område og faller således inn under avtalelovens regler som gjelder på formuerettens område, jf. avtaleloven § 41 som slår fast at avtaleloven bare gjelder ”paa formuerettens omraade”. At avtaleloven får anvendelse på samboeravtaler om økonomiske disposisjoner, innebærer at samboeravtaler også kan sensureres og revideres etter eks. avtaleloven § 36 dersom de har et innhold som er klart urimelig til fordel for den ene part og avtalen ikke fremstår som balansert, jf. NOU 1979:32 s. 43:

”Også ved et faktisk samliv (papirløst ekteskap) vil generalklausulen kunne få anvendelse på partenes avtaler. Her vil det ventelig i større grad enn ved avtale mellom ektefeller være naturlig å se avtalen direkte som en avtale på det formuerettslige området. Men også her vil det være unntak, f.eks. ved avtaler om annet enn formuesgoder, så som barnefordeling”.

Avtaler om foreldrerett til felles barn, barnebidrag og lignende som ikke er rent formuerettslige disposisjoner, men familierettslige disposisjoner, ligger imidlertid utenfor formuerettens og dermed også avtalelovens virkeområde, og reguleres av barneloven og ulovfestet rett mv.

Som ellers i avtaleretten, er avtaleloven § 36 ment som en snever unntaksregel som bare sjeldent skal benyttes, idet et svært tungtveiende moment er at avtaler skal holdes. Imidlertid vil det være noe større mulighet til å justere avtaler på dette området, dersom den ene part har blitt utsatt for press av en sterkere part eller resultatmessig er kommet svært uheldig ut av avtalen i forhold til den økonomi og praksis som har vært mellom samboerne i det daglige. Ekteskapsloven § 65 har en lempingsregel for ektepakter, og rettspraksis fra den bestemmelsen kan være relevant også ved anvendelsen av avtaleloven § 36 på samboeravtaler.

I forbindelse med ekteskapsloven § 65 ble det uttalt følgende i 1987:30 side 97, som også vil ha relevans for vurderingen av om en samboeravtale er urimelig etter avtaleloven § 36:

"En slik lempningsregel bør imidlertid brukes med forsiktighet. På dette området bør partene ha klarhet i sin økonomiske situasjon, og en lempningsregel bør ikke oppmuntre til unødige tvister. Regelen skal ikke oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes, må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Ved denne rimelighetsvurdering vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen. Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor boslodd vedkommende mottar. I dansk rett er det særlig fremhevet at det beløp som tilkjennes, hovedsakelig skal være hjelp til selvhjelp, dvs. til etablering av et nytt hjem. Regelen vil derfor særlig bli brukt hvor ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har vært basert på den annens inntekt og formue”.

Et eksempel på at en samboeravtale ble tilsidesatt etter avtaleloven § 36 er eksempelvis gitt i RG 1998 s. 1014:

”Lagmannsretten har etter en totalvurdering kommet til at avtalen av 1989 delvis må settes til side idet urimelighetskriteriet i avtaleloven § 36 må ansees oppfylt. Det vil virke urimelig å gjøre avtalen gjeldende med fullt beløp. Det kronebeløp som etter lagmannsrettens skjønn bør tilfalle Poulsen i henhold til avtalen fastsettes til kr 250000. Der er ingen uenighet mellom partene for så vidt gjelder forfallstidspunkt eller satsen for renteberegningen, og retten tar her Poulsens påstand til følge”.

Man skal også vurdere om lemping gir det beste resultat, eller om avtalen kan blir rettferdig og balansert ved å tilkjenne vederlagskrav eller anse sameie for opparbeidet.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)