Det kan ofte være vanskelig å fastslå verdien av felles bolig, hytte og bil i sameie, dersom den ene part skal sitte igjen med tingen eller eiendommen. Den som sitter igjen med eiendom eller bil vil ønske en lavest mulig verdsettelse, mens den som skal kjøpes ut vil være tjent med en høyest mulig verdsettelse. Det lureste vil her være dersom man ikke enes, at hver av partene henter inn hver sin takst, og så legger man til grunn snittprisen av taksten.

Ofte kan det skje at et oppgjør etter samlivsbrudd mellom samboere trekker ut i tid, og at det da i perioden gjerne kan ha skjedd verdistigning av typisk fast eiendom. I løpet av ett til ro år kan en eiendom ha steget flere hundretusener av kroner i verdi. Høyesterett sier om dette i Rt. 2008 s. 627 avsnitt 52 ”Ved stigende markedspriser kan hensynet til prinsippet om likedeling tale for at verdsettelsestidspunktet utskytes så lenge oppgjøret ikke er avsluttet. På den annen side kan hensynet til en fornuftig forvaltning av eiendommen tilsi at et tidligere tidspunkt bør være avgjørende, når eierrådigheten er overtatt av en av partene. Det samme gjelder hensynet til forutberegneligheten av den verdi den som overtar eiendelen, skal belastes med i det økonomiske mellomværendet mellom partene”.

Spørsmålet vil da være hvilket tidspunkt verdsettelsen skal knyttes til for en boligeiendom i sameie i forbindelse med oppløsning av samboerforhold. Skal det være utløsningstidspunktet eller et tidligere tidspunkt. I Rt. 2008 s. 627 ble det lagt til grunn at tidspunktet som verdsettelsen skal settes til vil være ”tidspunktet det er « bestemt » at vedkommende får overta eiendelen”. Dommen tar stilling til verdsettelse etter at den ene samboer ble gitt rett til å overta eiendommen i medhold av husstandsfellesskapsloven § 3, men det ble uttalt at verdsettelsen mellom samboere skal bygge på ” verdsettelsesprinsippene som følger av ekteskapsloven § 69 gjelde enten retten til overtakelse bygger på loven eller på avtale”.

Siden det mellom samboere ikke vil være offentlig skifte vil man måtte følge regelen for privat skifte etter ekteskapsloven § 69 annet ledd om at verdien verdsettes ” til verdien da det ble bestemt hvem som skal overta eiendelen”.

Det kan imidlertid være vanskelig å fastslå når det ble ”bestemt” hvem som skal overta eiendelen, og Høyesterett legger her til grunn i Rt. 2008 s. 627 (avsnitt 54 til 56) at det må bero på en konkret vurdering etter blant annet følgende hensyn:

”Hvorvidt man kan si at det er « bestemt » hvem som skal overta eiendelen, må etter dette bero på en konkret vurdering av den situasjon som foreligger. Ut fra bestemmelsens formål må det kreves at avgjørelsen om hvem som skal overta eiendelen, er bindende mellom partene i den forstand at den ikke ensidig kan omgjøres. Det vil altså være verdien på dette tidspunktet som inngår i delingsgrunnlaget, uten hensyn til eiendelens videre skjebne. Dette tilsier at det må være en viss fasthet over forholdet - partene må definitivt være kommet ut av forhandlingsstadiet og ha konkludert med hensyn til overtakelsesspørsmålet. Jeg er således enig med lagmannsretten når den uttaler at « partenes enighet må komme klart til uttrykk ». Det naturlige utgangspunktet er at en slik enighet har et skriftlig grunnlag, enten i form av et avtaledokument eller gjennom korrespondanse mellom partene. Det vil være naturlig å se det som er framkommet skriftlig, i sammenheng med partenes faktiske innrettelse. Illustrerende er her den vurdering Høyesterett foretok i dommen inntatt i Rt-1984-992, som jeg tidligere har omtalt. Ved vurderingen av om den skriftlige erklæringen partene avga til banken, kunne betraktes som en avtale, uttalte førstvoterende: « Jeg tilføyer at denne forståelse styrkes av at fru A etter at erklæringen var gitt har opptrådt som eier av leiligheten overfor Kreditkassen, og at banken også har oppfattet henne som eier. Hun har videre opptrådt som eier da A/S ...14 ble omdannet til borettslag og fått leiekontrakt og andelsbevis i borettslaget utstedt i sitt navn. Endelig har hun oppført leiligheten i sin selvangivelse for 1978, mens A har sløyfet den i sin selvangivelse for samme år. Hun har også betalt et tilleggsinnskudd på kr 4000 til borettslaget. » I prinsippet er det ikke noe til hinder for at overtakelsen avtales muntlig. Det bør imidlertid kreves særdeles klare holdepunkter for at en overtakelse skal kom til at den ene ektefelles utflytting av fellesboligen verken kunne likestilles med en forhåndsutlodning eller regnes som en avtale om at det ved dette hadde skjedd en overtakelse anses « bestemt » utelukkende på grunnlag av konkludent adferd. I en overgangsperiode etter et samlivsbrudd vil det oppstå en rekke praktiske problemer som må finne sin løsning, for eksempel ved at den som blir boende i den tidligere felles bolig, dekker alle kostnader knyttet til boligen. Dette behøver imidlertid ikke uten videre innebære at det er enighet om den endelige fordeling av boligen. I denne forbindelse viser jeg til Rt-2001-360, der Høyesterett”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)