Før inkassator går rettens vei, må følgende tre absolutte vilkår være oppfylt, jf. inkassoloven §11:

1. Skyldner må ha fått betalingsoppfordring med varsel om rettslig inndriving, 2. betalingsfristen for betalingsoppfordringen må være utløpt og 3. det må ha vært vurdert om kravet er rettmessig.

Ovennevnte krav gjelder for den prosessuelle inndrivingen av kravet. Tvist om et krav er rettmessig kan bringes inn for retten uten at reglene i §§ 9-11 er fulgt. Det kan dessuten gjøres unntak fra de ovenfor nevnte kravene dersom det er fare for at dekningsmuligheten helt eller delvis vil bli forspilt. For å gjøre et slikt unntak, må det enten være klart at skyldneren ønsker å unndra seg kravet eller det må forligge andre særlige forhold.

Det følger av inkassoloven § 11 at inkassator må ha sendt skyldneren varsel om at rettslig inndrivelse vil bli iverksatt dersom betaling ikke skjer. Inkassator kan ikke sette i verk rettslig inndriving før betalingsoppfordring og varsel om rettslige skritt etter inkassoloven § 10 er oppfylt. Dette varselet kan gis i betalingsoppfordringen som sendes i medhold av inkassoloven § 10, eller det kan sendes som et separat varsel. Dessuten må de betalingsfrister skyldneren har fått ha løpt ut, enten dette er frister som er gitt i betalingsoppfordringen eller på annen måte. Rettslig inndriving må settes i verk innen seks måneder etter at betalingsoppfordring ble sendt, for at det ikke skal være nødvendig å sende en ny betalingsoppfordring.

Rettslig inkasso innebærer at kravet bringes inn for domstolene, herunder forliksrådet eller de offentlige tvangsmyndighetene. Som rettslige skritt regnes forliksklage, stevning, arrestbegjæring, utleggsbegjæring, avsetningsbegjæring, utpantningsbegjæring, begjæring om tvangssalg og annen tvangsdekning f eks utleveringsbegjæring og konkursbegjæring m v. Inkassoloven har ingen regler om den rettslige inndrivingen. Reglene om dette finnes i prosesslovgivningen, først og fremst i tvisteloven og tvangsfullbyrdelsesloven. Resultatet av en full inndrivelse er som regel at det til slutt blir tatt utlegg i en eller flere av debitors eiendeler, som deretter selges på tvangsauksjon til fordel for kreditor. Etter inkassoloven § 12 kan rettslig inkasso noen ganger iverksettes uten å ha gått igjennom begge de to andre fasene først. Dette gjelder for det første dersom kravet er knyttet til veksel eller sjekk. For det andre kan kreditor gå direkte til rettslig inkasso hvis det er rimelig klart at skyldneren søker å unndra seg betalingen, eller at det foreligger andre særlige forhold som medfører at det er fare for at dekningsmulighetene helt eller delvis vil bli forspilt. Et slikt ”særlig forhold” kan for eksempel være et at kravet er i ferd med å foreldes. Utenrettslige inkassotiltak avbryter ikke foreldelse. For kostnader ved rettslig inndriving gjelder rettergangslovgivningens regler om sakskostnader, jf. inkassoloven § 21. Utgifter til inkasso som gebyrer mv. kan ikke medtas som del av saksomkostningene ved rettslig inndriving. Inkassokostnadene må således inngå i det hovedkrav som det nedlegges påstand om for at man skal kunne få tvangsgrunnlag for inkassosalær og renter mv., jf. Rt. 1996 s. 1605 (s. 1606): ”Det vises også til Rt-1987-1409 som fastslår at utgifter til inkasso forut for saksutlegget ikke er saksomkostninger i relasjon til tvistemålsloven 13. kapittel. Lagmannsretten er som nevnt av den oppfatning at utgifter til inkasso heller ikke anses nødvendige for fravikelse av fast eiendom, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)