Inkassoloven har en generalklausul om at inkassovirksomhet skal skje med god inkassoskikk i inkassoloven § 8. Bestemmelsen lyder: ”Inkassovirksomhet skal utøves i samsvar med god inkassoskikk. Det samme gjelder ved leilighetsvis inndriving for andre og ved inndriving av egne pengekrav. Det er i strid med god inkassoskikk å bruke inkassometoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, skade eller ulempe”. Regelen er et ufravikelig påbud, jf. ordet ”skal”. Kravet om god inkassoskikk er en rettslig standard lik som ”god advokatskikk” og ”god eiendomsmeglerskikk”, som alltid må vurderes konkret ut fra det enkelte tilfelle. Annet ledd er ikke uttømmende, ifølge forarbeidene. Regelen om god inkassoskikk gjelder alle stadier av inndrivelsen og ikke bare overfor skyldneren, men også familie, arbeidsgiver og omgangskrets (NOU 1983, nr 8 s 93-94 og Ot.prp.nr.2 1997-1998 s. 108).

Det følger av generalklausulen i inkassoloven § 8 at inkassovirksomhet ” skal utøves i samsvar med god inkassoskikk”. Det er i strid med god inkassoskikk å bruke metoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, skade eller ulempe, jf. inkassoloven § 8 annet ledd. Det er åpenbart i strid med god inkassoskikk å sende en torpedo på døren til debitor for å skremme ham til å betale, jf. NOU 1983:8 s. 45, men også manglende diskresjon vil være i strid med god inkassoskikk. Det vil for eksempel ikke godtas at det står INKASSO på konvolutten, men inkassobyråets firmanavn er akseptert så lenge det ikke er ”oppsiktsvekkende” jf NOU 1983:8 s. 45.

Det er videre ikke god inkassoskikk å gi noen uriktige opplysninger om konsekvensene ved å ikke betale. Det er ikke tillatt å true debitor med å gjøre forholdet kjent for arbeidsgiver, politi eller andre, eller liknede sjikanerende oppførsel. Hvis kreditor eller inkassobyrået ikke varsler debitor, ikke overholder tidsfristene, driver inn krav som er omtvistet ved ordinær inkasso, eller beregningen av kostnadene ikke stemmer, vil også dette være brudd på god inkassoskikk. Konsekvensene er at hele eller deler av omkostningene ved inndrivingen kan falle bort.

Dersom kreditor, inkassoforetak eller andre som ”leilighetsvis” driver inn krav for andre, opptrer i strid med god inkassoskikk overfor debitor, vil det kunne være straffbart jf. inkassoloven § 32. Det kan bl.a. føre til tap av inkassobevilgning, og til at debitor ikke lenger er ansvarlig for inkassoomkostningene. De må kreditor i så fall dekke selv. Det er kun omkostningene ved inndrivingen som faller bort. Selve kravet faller ikke bort av den grunn.

Dersom noen blir utsatt for urimelig påtrykk, skade eller ulempe, vil det være i strid med god inkassoskikk og det kan ilegges strafferettslige sanksjoner etter inkassoloven § 32. Påtrykk, skade eller ulempe innebærer både økonomiske og ikke-økonomiske verdier, i følge i NOU 1983: 8 s 94 som er referert til i forarbeidene (Ot.prp.nr.2 1997-1998, s 108):

« Reglene i annet ledd verner såvel økonomiske som ikke-økonomiske verdier. En skyldner som utsettes for inkasso vil som regel føle et personlig ubehag, uansett om han påføres noe tap i vanlig forstand. Også slikt ubehag omfattes av standarden, jfr « ulempe » i annet ledd. Selv situasjoner som verken påfører skyldneren tap eller ulempe, altså tilfeller der inkassosaken ikke anfekter ham det minste, vil kunne være i strid med §2, jfr « påtrykk ». »

Ubehag kan dermed også omfattes, men ikke av enhver art eller grad. Det sentrale er om det er urimelig. Hva som regnes som urimelig måles objektivt ut i fra hva en skyldner jevnt over må tåle. Etter omstendighetene kan det være urimelig ulempe å gå like offensivt ut mot en skyldner som er midlertidig arbeidsledig enn en som ikke er det. Et annet moment er hva som er ”nødvendig for en forsvarlig og fornuftig innkassering”(s 109). Dekningsbehovet til fordringshaver og nødvendigheten av tiltaket er relevante momenter. Dersom lempeligere virkemidler er tilfredsstillende, bør disse brukes fremfor de sterkeste.

Inkassolovutvalget understrekte imidlertid at det bare er inkassotiltak som innebærer urimelig påtrykk skade eller ulempe, som ikke vil være i samsvar med kravet til god inkassoskikk. Om den vurderingen som må foretas sier utvalget videre, jf. NOU 1983: 8 s 94 inntatt i Ot.prp.nr.2 1997-1998 s. 109:

”I forholdet mellom skyldneren og inkassator skal det etter regelen i §2 annet ledd tas utgangspunkt i skyldnerens situasjon, jfr pkt 7.4. Spørsmålet skal stort sett bedømmes ul fra en objektiv norm for hva skyldnere i alminnelighet bør finne seg i under de gitte forhold. Her kan det dog tenkes unntak for skyldnere som er i spesielle situasjoner, når disse er kjent for inkassator. F eks kan det tenkes at det vil være i strid med §2 å gå like hardt frem overfor en midlertidig arbeidsledig skyldner, som overfor andre. Man bemerker at urimelighetskriteriet i annet ledd står til alle tre alternativene (dvs påtrykk, skade og ulempe). Dette følger naturlig av at de aller fleste inkassosaker medfører ulempe for skyldnerne.Utgangspunktet om at man skal se på skyldnerens situasjon når man skal avgjøre hva som er i strid med §2 må suppleres av andre momenter. Man bør spørre hva som er nødvendig for en forsvarlig og fornuftig innkassering. Det må således kunne legges vekt på fordringshaverens behov for dekning og på nødvendigheten av de aktuelle tiltak. I praksis vil vurderingen ofte være influert av hva som er skikk og bruk blant samvittighetsfulle og dyktige utøvere av inkassovirksomhet. Også slike momenter må det være anledning til å legge vekt på, men standarden forutsetter at det skal foretas en selvstendig vurdering uavhengig av bransjens praksis og normer. Det er derfor ingen ting i veien for at inkassometoder som er vidt anvendt og akseptert innen bransjen blir erklært for å være i strid med kravet om god inkassoskikk”.

Villedende opplysninger til skyldner, kan være brudd på god inkassoskikk, spesielt dersom hensikten er å føre skyldner bak lyset, se NOU 1983, nr 8 s 43-48 og Ot.prp.nr.2 1997-1998, s 110. Andre eksempler er å skrive INKASSO synlig på brev som sendes i posten, gjennomføring eller trusler om anmeldelse og varsling til arbeidsgiver og å komme med krenkende uttalelser, for eksempel i sjikanehensikt. Det samme også om inkassoselskapet kobles på fakturaer før kravet er sendt til inkasso. Inkassator skal opptre med ”rimelig diskresjon”, spesielt hvis det gjelder omtvistede krav. Inkassator kan opplyse om at skyldner kan bli registrert som dårlig betaler, men opplysningene som gis må være saklige og korrekte. Saken kan også bringes inn for inkassoklagenemnda, dersom inkassatoren er medlem. Nemndene er pålagt å rapportere brudd på god inkassoskikk videre til kredittilsynet, jf. inkassoloven § 24.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)