Ofte krever banker eller andre som låner ut penger at det stilles sikkerhet for lånet. En måte å skaffe slik sikkerhet på er å få en annen person til å kausjonere for seg, ved siden av muligheten til å skaffe pantesikkerhet. På denne måten vil banken eller annen långiver kunne ha to ulike kilder å gå på for å få pengene sine tilbake.

Kausjon er et rettslig begrep, som innebærer at kausjonisten gjennom kontrakt (kausjonsavtalen) tar på seg et medansvar for låntakers gjeld direkte overfor långiver. Å stille kausjon innebærer således å stille personlig sikkerhet for oppfyllelsen av en annens krav gjennom personlig garanti for at gjelden innfris, og kausjonsansvaret er at kausjonisten forplikter seg til å innfri kravet der debitor misligholder gjelden. Det som kjennetegner kausjonsforpliktelsen at den er subsidiær i forhold til skylderens forpliktelser, og det er først når skyldneren misligholder at kausjonsansvaret normalt gjøres gjeldende.

Videre er det i Ot.prp.nr.41 (1998-1999) s. 63 gitt en oppsummering av hva en kausjonsavtale er:

”Uttrykket kausjon er i dag ikke gitt noen alminnelig definisjon i lovverket. Det har likevel et relativt klart innhold i juridisk terminologi. Vanligvis brukes uttrykket om en avtale eller erklæring der en person påtar seg ansvar for en annen persons betalingsevne (og betalingsvilje) overfor sin kreditor. Kausjonsløftet kan være et løfte om personlig gjeldsansvar eller et løfte om at kreditor kan søke dekning i ett eller flere av hans formuesgoder når hovedskyldneren misligholder (realkausjon).

I juridisk teori er det pekt på ulike momenter som kjennetegner en kausjon. Carsten Smith karakteriserer kausjoner på følgende måte i boken Garantikrav og garantistvern (1981) på s 50-51:

« (i). Kausjonen er en overenskomst med en annens fordringshaver nettopp i dennes egenskap av fordringshaver i et annet kontraktsforhold.

(ii). Kausjonen er en overenskomst om at kausjonisten skal være ansvarlig sammen med skyldneren i hovedforholdet. Det foreligger et samskyldnerforhold, hvor kausjonist og hoveddebitor er solidarisk forpliktet.

(iii). Kausjonen er en kontrakt med et bestemt formål, nemlig å gi kreditor en større sikkerhet for at han får dekning. Kausjonisten garanterer (står inne for) at hoveddebitor oppfyller sin forpliktelse.

Sikringsformålet atskiller kausjonsforholdet fra andre solidarforhold. Banklovkommisjonen har i sin utredning ikke foreslått noen legaldefinisjon av uttrykket « kausjon ». Det avgjørende for om noe skal betegnes som kausjon, vil være om avtalen har et slikt formål og slike økonomiske virkninger som er typisk for kausjon.

Kausjoner stilt av en forbruker eller et foretak er det vanlig å kalle privatkausjoner, mens kausjoner som stilles av en finansinstitusjon gjerne kalles institusjonsgarantier, bankgarantier osv. Dersom en tredjeperson stiller pant som sikkerhet for hovedskyldnerens gjeld, er det vanlig å bruke betegnelsen realkausjon eller tredjemannspant. Mest vanlig er det å bruke betegnelsen kausjon når kausjonistens forpliktelse er et personlig ansvar slik at kausjonisten hefter med hele sin ubeheftede formue”.

Det er to typer kausjonsansvar; selvskyldnerkausjon og simpel kausjon. Selvskyldnerkausjon innebærer at kreditor vil kunne gå på kausjonisten med én gang et forsøk på å få betaling hos hovedskyldneren ikke fører frem. Det spiller ingen rolle om hovedskyldneren rent faktisk kan betale. Selvskyldnerkausjonisten garanterer derfor både for debitors betalingsevne og betalingsvilje.

En simpel kausjonist kan ikke kreves før kreditor har uttømt alle mulige dekningsmuligheter overfor hoveddebitor. Ved simpel kausjon er det bare betalingsevnen det garanteres for. Om det foreligger en selvskyldnerkausjon eller simpel kausjon vil måtte avgjøres ved en tolking av avtalen mellom kausjonisten og kreditor. Det er en sikker oppfatning at en kausjon skal regnes som simpel kausjon hvis det ikke fremgår at den er en selvskyldnerkausjon.

Det kan være flere kausjonister til samme lån. Da kan ansvaret mellom dem være enten solidarisk eller proratarisk. Solidarisk ansvar innebærer at alle kausjonistene har ansvar for gjelden på lik linje. Kreditor kan kreve hvem som helst av dem for hele beløpet. Etterpå vil kausjonisten kunne søke regress hos de andre ved å be dem dekke sin del. Proratarisk ansvar innebærer at kreditor bare kan kreve at hver enkelt kausjonist dekker sin brøkdel av kausjonsansvaret. Hvis det er flere kausjonister for et lån, er det mest fordelaktig for dem å påta seg proratarisk ansvar. Hoveddebitor, vedkommende som står som egentlig ansvarlig for forpliktelsen, og kausjonisten er solidarisk ansvarlige overfor kreditor. Det innebærer at kreditor kan kreve en av dem for hele beløpet i tillegg til inndrivingsomkostninger med fradrag av det debito allerede har betalt inn. Siden det egentlig er hoveddebitor som skal betale gjelden, må kreditor prøve å få betaling av ham først, men det vil variere avhengig av kausjonsform hvor store anstrengelser han må gjøre før han kan gå på kausjonisten.

Kausjonsforhold etter finansavtaleloven forutsetter alltid at kausjonisten garanterer for en underliggende fordring i avtaleforholdet. Dersom det ikke foreligger noen underliggende fordring, vil det ikke foreligge noen kausjon etter finansavtaleloven, men en selvstendig garanti som faller utenfor lovens regulering.

Omfanget av kausjonsansvaret vil måtte fastslås ut fra en konkret fortolkning av kausjonsavtalen opp mot finansavtalelovens regler. I Ot.prp.nr.41 (1998-1999) s. 72 ble det sagt følgende om kausjonsansvarets omfang, hvor det ble gitt enkelte eksempler på hva ansvaret kan omfatte:

”Kausjonsansvarets omfang kan være regulert på ulike måter i avtalen. Ansvaret kan omfatte hele hovedstolen eller bare deler av den enten begrenset til et bestemt beløp (begrenset helgaranti) eller til en bestemt del av fordringen (delgaranti). Det kan også være avtalt at kausjonen skal omfatte flere fordringer. Med unntak for realkausjoner, der panteloven § 1-4 som regel kommer til anvendelse, finnes det i kausjonsretten ikke noe såkalt spesialitetsprinsipp, dvs vilkår om at kausjonsansvarets omfang skal nærmere angis. Det er altså som utgangspunkt lovlig å avgi kausjoner uten beløpsbegrensning. Kausjonsløfter som er uspesifisert både med hensyn til beløp og dekningsområde, vil imidlertid lett bli tolket innskrenkende av domstolene, og det kan også reises spørsmål om slike kausjoner kan settes til side eller lempes med hjemmel i avtaleloven § 36”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)