Det har tradisjonelt i juridisk teori vært hevdet at dersom det er grunnlag for å pålegge en betalingsmottaker i aktsom god tro plikt til tilbakebetaling, må beløpet begrenses til den berikelse eller nytte feilen har gitt ham. Altså den som feilaktig har mottatt penger og ikke kan bebreides for det, burde beskyttes mot å betale tilbake mer enn det han selv har hatt nytte av. Berikelsen, nytten, vil altså kunne være lavere enn det beløp som ble mottatt på uriktig grunnlag. I praksis blir regelen alt eller ingen ting, siden penger er fungible og det er derfor vanskelig å si noe sikkert om hvilke penger som er benyttet til en eventuell berikelse. Hvis pengene er forbrukt til dagligdagse ting, vil det vanskeligere kunne tilbakebetales enn der det er brukt til luksusinvesteringer. Men hvis ”luksusen” er forbrukt, for eksempel i form av en reise, og man deretter er blakk, vil vel ”berikelsen” begrense seg til minnene og opplevelsen, noe som vanskelig kan betales tilbake. Den eldre lære om at tilbakesøkingskravet må begrenses til den berikelse betalingsmottakeren har fått er i dag forlatt. De praktiske problemene med å beregne ”berikelsen” tilsier at man som hovedregel får hele beløpet tilbake. Så ved feilbetaling av hele beløp, skal altså alt betales tilbake hvis vilkårene ellers er oppfylt. Dersom det er betalt for mye, er det derimot det overskytende som skal betales tilbake og ikke hele beløpet.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)