Rettspraksis bygger læren om condictio indebiti på følgende momenter som normalt skal inngå i en konkret helhetlig skjønnsmessig vurdering:

I. Partenes subjektive forhold

Dersom en av partene skjønte eller burde ha skjønt at det forelå en feil ved betalingen, vil dette være et moment som taler i dennes disfavør. Det er en aktsomhetsvurdering som må foretas, og den av partene som er å bebreide for feilen, må tåle at vurderingene gjøres mot vedkommendes interesse. Graden av skyld har her en betydning. Dersom betaleren hele tiden har vært klar over at han ikke skyldte pengene, men likevel foretok betalingen, er det mye som taler for at tilbakebetaling ikke skal finne sted. (Dog motsatt i Rt. 1988 s. 556 som omtalt nedenfor under punkt IV).

Hvis mottakeren har begått straffbare forhold for å få utbetalt feilutbetalingen vil man normalt fremme et tilbakesøkingskrav som borgerlig rettskrav.

II. Objektive feil som grunn for betaling

Det er ikke alltid at noen kan bebreides for den uriktige betalingen, feilen vil da være objektiv. Dersom debitor har betalt for mye, fordi kreditor har sendt en uriktig regning, vil den omstendighet at feilen ligger på kreditors side være et argument for tilbakebetaling, selv om ingen på kreditors side kan bebreides. Dersom debitor selv har feilberegnet hvor mye han skulle betale, vil dette tale i kreditors favør ved vurderingen om tilbakebetaling skal skje eller ikke. Det brukes stadig oftere elektroniske løsninger for betaling, blant annet i form av nettbankløsninger hvor betaleren selv ”bokfører” transaksjonene, dette gjør det lett å begå feil. Ved vurderingen av om tilbakebetaling skal skje, vil ofte rettesnoren være om den ene eller andre parten i transaksjonen er nærmest til å bære risikoen. Dersom det er en bank som gjør en ”objektivfeil” vil dette normalt tale i dennes disfavør.

Andre forhold kan også tas i betraktning, for eksempel om mottaker har rett til regress mot en annen person for hele eller deler av summen, jf. Rt. 1997 s. 1029.

III. Partenes stilling

Under dette momentet dreier det seg ikke om partenes subjektive forståelse av transaksjonen eller dens grunnlag, men spørsmålet om partenes kunnskap og/eller profesjonalitet. Den profesjonelle part ofte lettere kunne bebreides som uaktsom enn den uprofesjonelle part. Det vil også ofte være slik at det er den profesjonelle part som foretar beregninger av kravet, og som må tåle å bli ”rammet” av en objektiv feil. Dersom begge partene er like profesjonelle gir dette momentet liten veiledning.Her vi også fordringens art være et moment, dersom utbetalingen er knyttet til lønn, bidrag eller lignende.

Et annet moment her er hvem tilbakesøking eller ikke vil gå hardest utover. En profesjonell part vil ofte kunne ta et tap lettere enn typisk enn forbruker, eller andre mindre profesjonell aktør, jf. Rt. 1995 s. 1641 (Torsson-dommen s. 1650):

”Jeg er kommet til at også det som er utbetalt til bankene, kan kreves tilbake, ut fra reglene om condictio indebiti, jf Høyesteretts dom i Rt-1985-290. Ved den rimelighetsvurderingen som skal foretas etter disse reglene, viser jeg til at det ble tatt et - riktignok noe uklart - forbehold ved utbetaling, til at mottakerne - bankene - er profesjonelle aktører som ikke vil komme i vesentlige problemer ved en tilbakebetaling, og til at forsikringsselskapene vanskelig kan bebreides for å ha foretatt utbetaling, eller for at det gikk lang tid før pengene ble krevet tilbake”.

IV. Forbehold ved betaling

Det kan være slik at betaleren er usikker på omfang eller berettigelse av sin skyld, men likevel velger å betale for å avverge eventuelle misligholdsvirkninger. Når betaleren tar forbehold, får betalingsmottakeren et signal om at oppgjøret muligens ikke er endelig og mange av de hensyn som taler mot oppgjørskorreksjon vil falle bort. Avhengig av situasjonen vil et konkret forbehold kunne være et selvstendig grunnlag for tilbakebetaling. Dersom forbeholdet er tatt rutinemessig, det er for eksempel trykket på eksempelvis blanketter, lønnsslipper mv, vil det sjelden tillegges noen vekt. Poenget er at dette ikke inneholder noe varsel til mottaker om at nettopp dette kravets omfang eller eksistens er usikkert. Bare der det er tatt forbehold om at den konkrete betalingen kan være usikker, bør dette momentet tillegges vekt i vurderingen.

Blant annet har man vektlagt at det er tatt forbehold i Rt. 1927 s. 237, Rt. 1927 s. 1052, Rt. 1928 s. 34, Rt. 1929 s. 177, Rt. 1930 s. 61, Rt. 1930 s. 764, Rt. 1932 s. 145 og Rt. 1938 s. 207.

Ut fra et lojalitetssynspunkt bør betaleren ta et forbehold, dersom han er i tvil om fordringens eksistens eller omfang, slik at betalingsmottakeren blir oppmerksom på at det senere kan bli tale om en korreksjon av oppgjøret. Dersom dette ikke er gjort vil det tale som et moment i retning av at oppgjøret er endelig. Et unntak fra dette ble gjort i Rt. 1988 s. 556 Aktuell- dommen. Saken gjaldt en bank som så seg tvunget til å innløse en pantobligasjon, som den mente seg uforpliktet til å dekke. Banken gjorde det for å bli kvitt en heftelse på en eiendom banken skulle dele og selge. Tilbakesøkingskravet ble i denne saken akseptert av Høyesterett til tross for at banken ved oppgjøret visste at den ikke var forpliktet til å betale. Poenget i denne saken var at betalingsmottakeren også var klar over bankens manglende betalingsplikt, men satte denne under et utilbørlig press ved rettsstridig å nekte frafallelse av panteretten. Høyesterett lot det heller ikke være avgjørende at banken ikke hadde tatt forbehold om tilbakebetaling. Et slikt forbehold kunne medføre at panthaveren likevel nektet å frafalle panteretten. Dette er altså et eksempel på et unntakstilfelle; normalt vil betalerens kjennskap til at kreditor ikke har noe reelt krav, kombinert med et manglende forbehold være sterke argumenter mot et tilbakesøkingskrav, men disse momentene kunne ikke bli avgjørende målt mot betalingsmottakerens rettsstridige opptreden.

V. Betalingspress

Betalingspress vil foreligge dersom kreditor er svært pågående. Det må være klart at hvor press utøves i en situasjon hvor kreditor vet eller burde vite at betalingen ikke er korrekt, kan ikke betalingsmottakeren forvente særlig medlidenhet i vurderingen av oppgjørskorreksjon. Dette momentet gir ikke et selvstendig grunnlag for tilbakebetaling, men det vil kunne være et godt moment i tillegg til for eksempel avveiningen av subjektive forhold, partenes stilling m.v.

VI. Dobbeltbetaling

Dobbeltbetaling kan ofte skje, særlig ved bruk av nettbank. Man glemmer at man allerede har betalt en regning og man kommer i skade for å betale to eller flere ganger til samme mottaker. I slike tilfeller vil det være rimelig å gi tilbakebetaling, ettersom feilen ofte bør være åpenbar for mottaker og unnskyldelig for betaleren. Det vil kunne bli et spørsmål om hvor mye som skal betales tilbake. Dette gjelder særlig hvis mottakeren er forbruker, og ikke har registrert, ved for eksempel kontoutskrift, at det har skjedd en feil før beløpet er brukt opp.

VII. Tidsmomentet

Tidsmomentet vil kunne være av avgjørende betydning, og det vil ofte tale i betalerens disfavør. I forhold til avveiningen mellom oppgjørshensynet og korreksjonshensynet, vil tidsforløpet gjerne føre til at oppgjørsbetraktningene vinner frem i forhold til hensynene bak korreksjonsbehovet. Tidsforløpet vil kunne befeste oppgjørsmomentet så sterkt at en senere korreksjon vil virke urimelig, og fordi foreldelsesreglene til slutt vil sette en sperre for ethvert krav på tilbakebetaling. Det bør her sondres klart mellom de tilfeller hvor betaleren vet eller mistenker hva som har skjedd, men ikke gjør noe – og de tilfeller hvor vedkommende rett og slett ikke har noen ide om at betalingen var gal i noen retning. Det bør foretas en avveining mellom den rene passivitet hos betaler og innrettelse hos mottaker.

Reglene om foreldelse setter grensen for et tilbakebetalingskravs levetid. Det er hovedreglene om tre års foreldelse regnet fra det første tidspunkt kravet (om korreksjon) kunne vært reist som gjelder, jf. foreldelsesloven § 3, jf. § 2. Det betyr at tiden i realiteten regnes fra da betalingen skjedde. Betaleren vil kunne reddes av tilleggsfrister dersom forholdene ligger til rette for det jf. foreldelsesloven § 10.

Lojalitet overfor betalingsmottakeren tilsier at betaleren ikke venter med å fremme sitt tilbakebetalingskrav. Ettersom tiden går vil det kunne virke stadig mer uheldig med en oppgjørskorreksjon for betalingsmottakeren. Det er ingen generell regel om hvor lenge man kan vente med å fremme kravet uten å miste det.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)