Condictio indebiti er den alminnelige lære om retten til kreve tilbakebetaling av et beløp som betaleren ikke var forpliktet til å betale. Condicitio indebiti kalles også for tilbakesøking. Condictio indebiti stammer fra romerretten, og ble utviklet ut fra synspunktet om at det ikke var rimelig at en mottaker av betaling skal sitte igjen med en ubegrunnet berikelse som mottaker i utgangspunktet ikke har krav på.

Spørsmålet er hvorvidt betalerens uvitenhet om sin uforpliktenhet kan gi ham basis for et restitusjonskrav. Regelen om condictio indebiti er som nevnt gammel, men er i nyere tid utviklet i rettspraksis, fra Garonne-saken i Rt. 1927 s. 237 til Birgo-saken i Rt. 1985 s. 290.

I Garonne-saken i Rt. 1927 s. 237 (s. 238) ble adgangen til å få medhold i et tilbakesøkingskrav for ubegrunnet berikelse for første gang trukket opp som en regel i norsk rett: ”Det er ganske vist saa, at almindelige retsgrundsætninger og almindelige fortolkningsregler maa føre til at der under visse omstændigheter maa anerkjendes en adgang til at gjøre en tilbakesøkningsret gjældende, naar det viser sig, at en har betalt noget, han aldeles ikke skylder”. Likevel ble det fastslått at adgangen til tilbakesøking ikke skulle være for vid: ”Men herav følger ikke, at man som nogen almindelig hovedregel skulde kunne opstille, at en tilbakesøkning tilkommer enhver, som har betalt ut fra den uriktige tro, at han var forpligtet til det”. Læren om condictio indebiti ble fastslått som en fastlagt regel i Rt. 1934 s. 33 (s. 34): ”Med hensyn til condictio indebiti skal bemerkes at vaar rett maa sies at ha anerkjent adgangen til tilbakesøkning av et indebitum”.

Det er ikke hjemmel for noen renteplikt, for den tid mottakeren av feilbetaling uriktig har hatt pengene, i den ulovfestede lære om oppgjørskorreksjon. Med dagens lave innskuddsrente er vel dette knapt noe tema. Det kan derimot bli tale om forsinkelsesrente, men da først etter at påkrav er rettet fra den som krever oppgjørskorreksjon.

Om betaleren kan kreve tilbakebetalt uriktig betalt beløp tilbake, herunder for mye betalt, vil avhenge av en helhetsvurdering etter læren om condictio indebiti ut fra hva som oppfattes som rimelig. I Birgo-dommen i Rt. 1985 s. 290 ble dette på side 294 formulert slik:

”Det er et grunnleggende trekk i læren om condictio indebiti at hvert tilfelle skal vurderes konkret under hensyn til rimelighet”

Vurderingen vil normalt vurdere nedenstående momenter pkt. 1-6, som kan trekke mot eller for tilbakebetaling. Det vil være opp til rettsanvenderen å avgjøre hvilke momenter som skal tillegges avgjørende vekt.

Det kan ikke stilles opp noen hovedregel om at tilbakebetaling skal skje eller ikke skje. Avgjørelsen skal her treffes etter en konkret rimelighetsvurdering. Det er positivt for domstolene, Bankklagenemnda og andre konflikt løsende organer, at de kan avgjøre om tilbakebetaling skal skje eller ikke ut fra hva som er rimelig i den enkelte sak, selv om ankepunktet er at en slik fri skjønnsmessig regel vil gi partene noe mindre forutberegnelighet.

Det er to grunnleggende hensyn som kommer til vurdering ved tilbakebetaling eller ikke, nemlig oppgjørshensynet og korreksjonshensynet. Oppgjørshensynet taler for at gjort er gjort, og at det ikke bør skje en tilbakebetaling selv om det senere viser seg å foreligge en feil. Dette hensynet taler altså for at betalingsmottakeren får beholde de pengene han har fått. Korreksjonshensynet bygger på den annen side på at feil bør korrigeres, slik at betalingsmottakeren bør betale tilbake det han feilaktig har mottatt. Disse to hensynene trekker i hver sin retning. Hvilket moment som veier tyngst varierer med forholdene i den enkelte sak og de øvrige relevante momenter.

Birgo-saken i Rt. 1985 s. 290 gjaldt et tilfelle av forsikringssvindel hvor forsikringsselskapet hadde utbetalt forsikringssummen til panthaverne i ”M/S Birgo”, men senere krevde disse pengene tilbake da det fikk vite at rederen selv hadde sunket skipet. Høyesterett fremhevet i denne saken at oppgjørshensynet talte mot å etterkomme tilbakebetalingskravet, men forsikringsselskapet fikk likevel medhold, ettersom utbetalingene skyldtes forsikringstakerens forbryterske forhold, jf. Rt. 1985 s. 290 (s. 294):

“Det vesentligste moment som etter min mening taler til fordel for Bergen Bank og Wilson, er oppgjørshensynet, særlig fordi kravet om tilbakebetaling ble fremsatt så sent som 19 måneder etter at beløpene var utbetalt. I saker av denne art må oppgjørshensynet ha atskillig vekt, særlig hvis vedkommende panthaver har gitt opp sidesikkerhet eller hvis det på annen måte kan påvises at det vil bringe ham i en vanskelig stilling dersom han må betale tilbake. Det er imidlertid ikke tilfellet her. Det er et grunnleggende trekk i læren om condictio indebiti at hvert tilfelle skal vurderes konkret og under hensyn til rimelighet. På denne bakgrunn kan jeg i det foreliggende tilfelle ikke se at oppgjørshensynet kan ha mer enn en nokså begrenset vekt”.

Rettspraksis later imidlertid å vektlegge særlig partenes subjektive forhold, slik at det normalt ofte vil vektlegges om mottaker var tidlig kjent med at pengene var feilaktig utbetalt (såkalt ond tro hos mottaker). Praksis fra Bankklagenemnda tilsier også at tilbakesøking bør aksepteres i de fleste tilfeller, med mindre tungtveiende grunner tilsier noe annet, jf BKN 95072: ”Etter nemndas praksis skal det tungtveiende grunner til for at tilbakesøking ikke skal kunne finne sted”. Det er videre et ytterligere hensyn som man ofte kan trekke inn i vurderingen, nemlig lojalitetshensynet. En av partene vil ofte kunne ha en anelse eller mistanke om at betalingen er feil, og lojalitetshensynet tilsier da at tilbakesøkingsspørsmålet løses i disfavør for den som ikke har gjort sin motpart oppmerksom på forholdet. Lojalitetshensynet kan dermed både tale for og i mot et tilbakesøkingskrav.

I noen typetilfeller foreligger det et ganske sikkert svar på om tilbakebetaling kan kreves eller ikke. For eksempel er det sikker rett at tilbakebetaling kun unntaksvis kan kreves, hvis debitor ved en feiltakelse har betalt foreldet eller prekludert gjeld. Man vil her ikke kunne kreve tilbakebetaling av innbetalt foreldet gjeld. Frivillig betaling av spillegjeld kan heller ikke kreves tilbakebetalt jf. straffelovens ikrafttredelseslov av 1902 § 12 fjerde ledd.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)