Lovforarbeidene til forsinkelsesrenteloven gir ingen støtte for at det i medhold av denne kan innfortolkes noen hjemmel for rentesrente. Det er forutsett i lovforarbeidene at forsinkelsesrenten vil kunne begrense kreditors mulighet for å få sitt konkrete tap erstattet. At et langvarig betalingsmislighold ved prosedyre gjennom flere instanser, kombinert med et høyt markedsrentenivå, kan medføre et betydelig rentetap utover en flat forsinkelsesrente, kan da etter loven ikke gi krav på rentesrente.

Rentesrenter er tradisjonelt betraktet med skepsis i rettslitteraturen. Etter en lovreform i 1993 mente departementet at tiden var inne for rentesrente. I NOU 1992:35 og Ot.prp. nr. 77 (1992-93) var det foreslått en uttrykkelig regel om rentesrente i forsinkelsesrenteloven, men Stortingets justiskomite sa nei til dette. De viste til at ”forsinkelsesrenten vil være vesentlig høyere enn det alminnelige rentenivået og at rentesrente i tillegg til dette representerer en betydelig merbelastning”, jf. Innst. O. nr 128 (1992-93) s. 7. Etter dette kan det vanskelig sies at forsinkelsesloven av 1976 hjemler rentesrente.

Det finnes også en rekke rettspraksis som slår fast dette prinsippet. I Rt. 1994 s. 25 slo Høyesterett fast at verken forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd eller § 2 gir ikke hjemmel for å beregne rentesrente av forsinkelsesrente. Rentesrente kunne heller ikke innfortolkes i avtalen og fulgte heller ikke av anerkjent sedvane. Forsinkelsesrenteloven §§ 3 og 2 er imidlertid ikke til hinder for at rentesrente kan kreves når dette følger av sedvane, jf. dommen side 29. Høyesterett forstår at § 3 tredje ledd kan tenkes å gi grunnlag for erstatning for rentetap som ikke dekkes av løpende forsinkelsesrente, men det skal meget til for å vinne fram med et erstatningskrav etter denne bestemmelsen, jf. sidene 29-30. Høyesterett fant etter dette at lagmannsretten ikke hadde tolket forsinkelsesrenteloven §§ 2 og 3, begges første ledd, feil når retten er kommet til at innfrielse eller delvis nedbetaling av hovedstolen ikke medfører krav på forsinkelsesrente av påløpt forsinkelsesrente for henholdsvis hele forsinkelsesrenten eller den del som gjelder den nedbetalte del av hovedstolen. Høyesteretts standpunkt ble gjengitt i kjennelsen Rt.1998 s.198.

Man kan imidlertid naturligvis i et kontraktsforhold avtale rentesrente ved avtalt kompensasjon ved forsinket betaling eller annet mislighold. En slik rente vil imidlertid ikke ha hjemmel i forsinkelsesrenteloven, men vil være avtalt rente.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)