Betalingstid og forfall

De alminnelige regler om forfalls- og frigjøringstid finnes i gjeldsbrevloven § 5.

”§ 5. Er det ikkje fastsett noko om betalingstid, har skyldnaren rett til å betala so snart han vil. Han er skyldig til å betala straks kravsmannen seier frå. Forfell gjeldsbrevet på ein sundag eller annen helgedag eller på ein laurdag eller på den 1 eller 17 mai, blir forfallsdagen utdrygd til yrkedagen etter. Dette gjeld òg når gjeldsbrevet lyder på betaling innen ein serskild nemnd frist som går ut på ein helgedag eller på ein laurdag eller på 1 eller 17 mai.

Forfalls- og/eller frigjøringstiden kan være avtalt, fastsatt i gjeldsbrev, følge av en dom eller av en lov m. v. I så fall gjelder det som er fastsatt. Gjeldsbrevloven § 5 gjelder bare så langt ikke noe annet er bestemt.

Forfall er det tidspunktet hvor skyldneren har plikt til å betale gjelden. Dersom skyldneren ikke gjør det, har han vanligvis misligholdt betalingsplikten. Når kravet forfaller er ofte fastsatt i en avtale mellom partene, eller debitor kan ensidig ha akseptert en bestemt forfallsdag i en forpliktelseserklæring. Det kan avtales at hele gjelden skal betales ved forfall, men ofte vil gjelden bli betalt i flere avdrag som hvert har sin forfallstid, for eksempel ved nedbetaling av et bil- eller boliglån. Forfallet vil ofte være fastsatt ved en bestemt dato, eller ved en betalingsfrist på for eksempel 30 dager etter et kjøp.

Hvis en fordring forfaller når det er helg eller helligdag, blir forfallsdagen utsatt til neste etterfølgende hverdag, jf. gjeldsbrevloven § 5 annet ledd. 1. mai og 17. mai regnes som helligdager etter loven.

Dersom debitor ikke betaler fordringen og det skal regnes forsinkelsesrenter, vil det være den utsatte forfallsdatoen som skal legges til grunn ved beregningen. Også kravets foreldelsesfrist starter å løpe fra den utsatte forfallsdagen.

Av og til vil kreditor ha rett til å kreve full innfrielse av fordringen før den fastsatte forfallstiden. Dette kalles ekstraordinært forfall. Kreditor kan heve kredittavtalen ved vesentlig mislighold, antesipert mislighold eller av andre grunner som kan være avtalt. Det vesentlige misligholdet vil normalt bestå i forsinkelse eller uteblitt rente- og /eller avdragsbetaling. Ved den skjønnsmessige vurderingen av hva som er vesentlig mislighold vil disse forholdene være av særlig betydning; betalingsmisligholdets varighet, beløpets størrelse, har det funnet sted betalingsmislighold tidligere også, hvilken sikkerhet har kreditor for fordringen. Det skal også tas hensyn til hvilke konsekvenser full innfrielse vil medføre for debitor og hans familie.

Det finnes lovbestemmelser om førtidig forfall. I kredittkjøpsloven § 12 er det oppstilt en rekke kriterier for ekstraordinært forfall.

”§ 12. Kjøperens plikt til å betale før tiden Kredittyteren kan kreve hele gjelden betalt før avtalt forfall dersom (a) minst 1/10 av kredittkjøpsprisen eller minst to avdrag ikke er blitt betalt en måned etter forfall, (b) ved kontokjøp minst 1/10 av det beløp som står udekket på kontoen ikke er blitt betalt en måned etter forfall, eller (c) det er avtalt salgspant og kjøperen utsetter pantet for vesentlig fare. Slik forhåndsbetaling kan bare kreves når kjøperen har fått skriftlig varsel med to ukers frist til å rette på forholdet. § 11 annet ledd om reduksjon av kredittkostnadene ved betaling før tiden gjelder tilsvarende”.

Disse skjematiske kriteriene medfører at det ikke er nødvendig å foreta en vanskelig konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle. I en låneavtale kan man også ta inn en klausul om at ethvert mislighold av renter og /eller avdrag medfører ekstraordinært forfall. Det er ikke uvanlig at slike klausuler tas med i avtaler, men de vil kunne bli satt til side etter avtaleloven § 36. Også finansavtaleloven § 52 gir hjemmel for å kunne bringe et krav til førtidig forfall.

Ved pantesikrede pengekrav gir panteloven § 1-9 panthaveren rett til full innfrielse før ordinær forfallstid i en del situasjoner.

Ӥ 1-9. Forfall.

(1) Foruten til vanlig forfallstid kan panthaveren kreve at pantekravet blir innfridd a) når plikten til å betale renter og avdrag blir vesentlig misligholdt, b) når pantet blir tvangssolgt, c) når det blir åpnet gjeldsforhandling eller konkurs hos skyldneren eller hos pantets eier, d) når eieren eller pantsetteren vesentlig misbruker sin råderett over pantet eller forøvrig vesentlig forsømmer sine plikter etter § 1-7, e) når pantet går tapt eller blir skadet ved en tilfeldig begivenhet, og dette medfører at pantesikkerheten blir vesentlig forminsket. (2) Krav om innfrielse etter første ledd bokstav c gir ikke rett til å kreve forsinkelsesrente. (3) Før innfrielse kan kreves etter reglene i første ledd bokstav d eller e, skal panthaveren gi eieren og pantsetteren varsel med en rimelig frist til å rette på forholdet, dersom det ikke er forbundet med fare å vente”.

Påkrav

Dersom det ikke er fastsatt noen forfallstid, skal debitor betale når kreditor ber om det. Det følger av gjeldsbrevloven § 5 første ledd annet punktum at debitor plikter å betale ”straks kravsmannen seier frå”, det vil si ved påkrav. Det er ingen formkrav for hvordan påkravet skal være, så det kan skje enten muntlig eller skriftlig. Problemet ved muntlig påkrav vil kunne være eventuelle senere bevisproblemer. Det fremgår av loven at betalingen skal skje straks. Dette vil ikke kunne kreves helt bokstavlig, da det er normalt at debitor gis en rimelig frist etter påkravet. Selv om betalingsplikten er ”straks”, vil brudd på betalingsplikten normalt være sanksjonsløs i en kort periode.

Gjeldsbrevloven § 5 kan brukes analogisk på andre pengefordringer enn gjeldsbrev jf. Rt. 1957 s. 778 Sirkustelt-dommen og Rt. 1992 s. 504 Factoring Finans-dommen.

Frigjøringstid

Frigjøringstid angir når skyldneren har rett til å betale. Dersom frigjøringstid ikke er fastsatt, inntrer frigjøringstiden straks fordringen er stiftet (dvs. betaling kan skje når debitor vil). Som regel er det ikke noe problem for kreditor at debitor ønsker å betale, men dersom kreditor har gunstige kredittvilkår vil han kunne være interessert i at kreditten skal løpe så lenge som mulig.

Som utgangspunkt kan ikke kreditor motsette seg debitors betaling av gjelden. Men ved fast rente vil det være urimelig at debitor har rett til å innfri før ordinær betalingstid, med mindre kreditor også har en tilsvarende rett til å kreve at debitor betaler før den ordinære betalingstid.

Betalingssted

Hovedregelen er at betaling skal skje hos kreditor, jf. gjeldsbrevloven § 3.

”§ 3. Er betalingsstad ikkje avtala, skal eit gjeldsbrev betalast der kravshavaren bur, eller på forretningsstaden, om han driv forretning. Om kravshavaren flytter ut or landet eller kravet går over til ein mann i eit anna land, blir betalingsstaden verande den same som før når ikkje anna er avtala. Kravshavaren kann krevja betaling på ein annan stad i det land der pengane skal greidast, so framt det ikkje blir til nemnande ulempe eller utgift for skyldnaren. Flytter kravshavaren eller kjem kravet på andre hender og skyldnaren so ikkje får veta kvar han skal betala, er han utan ansvar om han kjem for seint av den grunn. Utgifter og tap som skyldnaren har for di han ikkje kjenner til skiftet, lyt kravshavaren svara”.

Dersom skyldneren betaler med sedler og mynter skal disse bringes til kreditor. Gjeldsbrevloven § 3 er tilpasset fortidens oppgjørsmåte hvor kontanter alltid ble levert personlig eller med bud. Reglene i finansavtaleloven §§ 38 og 39 for betalingsoverføring i bank, har i stor grad endret selve spørsmålsstillingen.

Formålet med reglene i finansavtaleloven § 39 om ”tid og sted for betaling” er først og fremst å avklare to spørsmål ved oppgjør av pengekrav uten direkte overlevering av kontanter: på hvilket skjæringspunkt i betalingsoverføringen skjer betaling til mottaker, slik at forfallstiden overholdes, og når er betalingen frigjørende, med den virkning at mottaker har overtatt risikoen for at pengene blir borte.

Hovedregelen er første ledd første setning om girering eller nettbankoverføring der betaler og mottaker ikke har konto i samme bank. Forfallstiden overholdes og betalingen er frigjørende ”når beløpet er godskrevet mottakerens institusjon”, dvs. nådd frem til dennes bank. Det tar i praksis ca en dag før beløpet er godskrevet mottakers konto. Denne regel er i utgangspunktet felles for forbrukere og næringsdrivende som betalere.

I annet ledd, bokstav a) er det en viktig, men deklaratorisk modifikasjon for forbrukere når det gjelder overholdelse av forfallstid: her er skjæringspunktet når oppdraget på en betaling ”er mottatt av en finansinstitusjon”, dvs. betalerens bank. Dette samsvarer med spesiallovgivningen, jf. husleieloven 1999 nr. 17 § 3-3 annet ledd bokstav b). Det er i praksis unntak: at betaler og mottaker har konto i samme bank, utbetaling av kontanter etter overføring gjennom bank og endelig sjekk eller bankremisse. Klargjøringen i tredje ledd av skjæringspunkt ved såkalte faste oppdrag og påminnelsen i fjerde ledd om at betaler innestår for at det finnes midler til å gjennomføre betalingsoverføringen.

Lovlige betalingsmidler

I Norge er sedler og mynter utstedt av Norges Bank, jf. sentralbankloven § 14, tvungent betalingsmiddel. Dette innebærer at kreditor ikke kan kreve at debitor betaler med annet Norges banks pengesedler og mynter, og at debitor ikke kan motsette seg å betale med dette tvungne betalingsmiddel. I sentralbankloven § 14 annet punktum modifiseres regelen noe, da ingen er pliktig til å motta mer enn 25 mynter av hver enhet i én betaling.

Det finnes i dag moderne betalingsteknikker, slik at i praksis blir betaling ofte foretatt via bank- og postvesenets systemer for betalingsformidling, for eksempel bankkort.

Dessuten har en forbruker alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren, jf. finansavtaleloven § 38 nr. 3. Det vil si at en forbruker alltid har rett til å betale kontant. I henhold til finansavtaleloven § 38 nr. 1, kan betaling foretas ved overføring til mottakerens konto med mindre annet er avtalt eller mottakeren har bedt om ”utbetaling” med kontanter. I henhold til forarbeidene er sjekk, bankremisse og såkalt advisert giro og betaling med kontanter, ”utbetaling” i denne sammenheng.

Gjeldsbrevloven § 7, som kan anvendes analogisk på alle typer pengekrav, gjør i visse tilfelle norske betalingsmidler og betalingsmåter til rettmessig oppgjør fra debitors side, selv om kravet i henhold til avtalen er fastsatt i fremmed valuta. Det sentrale vilkår er at betalingen faktisk blir foretatt i Norge.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)