Veritas betyr sannhet, og veritas-ansvaret er et ansvar som kommer til anvendelse ved overdragelse (transport) av pengekrav, og går i korthet ut på at cedenten (den som overdrar) er objektivt ansvarlig overfor mottakeren (cesjonaren) for at kravet er til. Cedenten (den som overdrar) har objektiv erstatningsansvar overfor cesjonaren (erververen/mottakeren) for at cesjonaren (erververen av gjeldsbrevet) faktisk har et krav mot debitor cessus i henhold til gjeldsbrevets innhold. Veritas-ansvaret følger av gjeldsbrevloven § 9:

”§ 9. Når nokon avhender eit gjeldsbrev til eige eller pant, svarar han for at kravet er til. Men dette gjeld ikkje ved gåvor, og ikkje heller når mottakaren visste at kravet ikkje var til, eller hadde grunn til mistanke om det”.

Cedenten er altså ansvarlig for at det kravet han overdrar faktisk eksisterer. Veritas-ansvaret er objektivt, slik at cedenten blir ansvarlig selv om han ikke visste at kravet faktisk ikke eksisterte eller var av det omfang han antok. Veritas-ansvaret innebærer at cedenten vil måtte betale cesjonaren helt eller delvis for det tap cesjonaren får, dersom skyldneren kan påberope seg innsigelser fra det underliggende forhold om forpliktelser etter kravet, slik som ugyldighet eller mislighold.

Det er mange forskjellige årsaker til at en fordring ikke ”er til”. Det kan forligge avtalerettslig ugyldighet for eksempel falsk, tvang, svik, umyndighet eller lignende. Fordringen kan allerede ha blitt innfridd, eller debitor har ikke fått motytelsen som hans betalingsplikt er betinget av.

Det kan også forekomme cedenten ikke har noe holdbart rettslig grunnlag til å råde over fordringen, da foreligger det total vanhjemmel. Også delvis vanhjemmel omfattes av gjeldsbrevloven § 9, slik at hvis en fordring bare er delvis til; den er for eksempel delvis nedbetalt, blir cedenten ansvarlig for det beløp debitor allerede har nedbetalt.

Det er tre unntak fra ansvaret. For det første blir ikke cedenten ansvarlig dersom overdragelsen skjer som en gave. For det annet kan ansvar ikke gjøres gjeldende dersom cesjonaren skjønte eller ”hadde grunn til mistanke om” at fordringen ikke eksisterer. For det tredje kan cedenten på forhånd fraskrive seg veritas-ansvaret. Men ansvar vil likevel kunne bli gjort gjeldende på skyldgrunnlag.

Gjeldsbrevloven § 9 kan anvendes analogisk for fordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev.

Veritas-ansvaret omfatter cesjonarens positive kontraktsinteresse. Dette innebærer at han skal stilles økonomisk som om han hadde fått den rett han hadde krav på etter avtalen. Erstatningsutmålingen skjer individuelt, men et normalt utgangspunkt ved total vanhjemmel eller dersom fordringen ikke eksisterer, er fordringens pålydende. Fordringens rentevilkår og forfallstid vil ofte kunne føre til en korreksjon av erstatningssummen.

Dersom det viser seg at debitor cessus ikke ville være i stand til å betale, vil cesjonarens positive kontraktsinteresse være null, siden denne uansett ikke ville fått noen penger selv om han fikk den rett han hadde krav på etter cesjonsavtalen. Her vil det være mer lønnsomt for cesjonaren å heve cesjonsavtalen grunnet vesentlig mislighold fra cedentens side, og kreve tilbake kjøpesummen han betalte for fordringen.

Ved andre mangler ved cesjonsavtalen, slik som partiell vanhjemmel, må det avgjøres konkret hvilket tap cesjonaren har lidt som en følge av det.

Veritas-ansvaret er som nevnt en deklaratorisk regel, som innebærer at partene gjennom avtale, kan avtale at overdrageren ikke hefter for at fordringen er reell, jf. NUT 1935:01 Utkast til Lov om Gjeldsbrev s. 29:

”Også efter gjeldende rett er det en sikker regel at den som overdrar eller pantsetter et gjeldsbrev står inne for at fordringen består, når overdragelsen ikke er en gave. At han « står inne » for fordringen vil si at han pådrar sig, ubetinget erstatningsansvar, hvis; fordringen ikke i er gyldig eller ikke tilkommer ham, selv om han var i undskyldelig uvidenhet om dette. Hvis den som får gjeldsbrevet overdradd visste eller burde vite at fordringen ikke bestod, er det dog ikke rimelig å legge slikt ubetinget ansvar på ham, og det gjør da hverken gjeldende rett eller utkastet. Reglen om skyldnerens garantiplikt er naturligvis ikke tvingende. Både uttrykkelig og stilltiende kan overdrageren fraskrive sig dette ansvar. Når fordringen således or solgt som omtvistet, må dette holdes for å være tilfellet. Selv et slikt forbehold vil dog ikke alltid dekke overdrageren, mot ansvar. Vet han nemlig positivt at fordringen er ugyldig, kan han ikke nøle sig med å si den er omstridt”.

Kjøp og salg av fordringer reguleres av kjøpsloven. De vanlige regler om mangler gjelder også for rettsmangler, jf. kjøpsloven § 41 annet ledd som pålegger selgeren et rent objektivt ansvar for ”rettsmangel som forelå ved kjøpet”. Gjeldsbrevloven § 9 og kjøpsloven § 41 vil i mange tilfeller gi samme resultat, men gjeldsbrevloven § 9 går lengre enn kjøpsloven § 41 i enkelte henseender. Det rent objektive erstatningsansvar for etterfølgende ”mangler” følger ikke av kjøpsloven § 41, men antas å følge av gjeldsbrevloven § 9 innenfor dens rammer.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)