Et annet navn på omsetningsgjeldsbrev er negotiable gjeldsbrev. Omsetningsgjeldsbrev har samme virkning som et vanlig gjeldsbrev, men har i tillegg den virkning at det gjelder andre regler for legitimasjon ved overdragelse av omsetningsgjeldsbrev, slik at den som får tiltransportert et omsetningsgjeldsbrev lettere vil kunne ekstingvere (vinne rett over en annen) skyldnerens innsigelser mot kravet, eller innsigelser fra en annen erverver av gjeldsbrevet. Det er derfor disse gjeldsbrevene som fellesbetegnelse heter omsetningsgjeldsbrev eller negotiable gjeldsbrev, ettersom de er sikrere for den som får tiltransportert et omsetningsgjeldsbrev.

Det er fire forskjellige typer omsetningsgjeldsbrev. Hvilke disse er fremgår av gjeldsbrevloven § 11:

1. Ihendehavergjeldsbrev 2. Ordregjeldsbrev 3. Pantobligasjon 4. Gjeldsbrev som betegner seg som omsetningsgjeldsbrev

Ihendehavergjeldsbrev er et gjeldsbrev som ikke nevner kreditors navn. Dette innebærer at den som har gjeldsbrevet ”i hende”, kan kreve å få utbetalt det beløp som fremgår av gjeldsbrevet ved å presentere dokumentet for skyldneren.

Ihendehavergjeldsbrev skal nå registreres i Verdipapirsentralen (VPS), jf. VPS-loven § 1-2, slik at de har mistet det meste av den tradisjonelle egenskap som omsetningsgjeldsbrev. Det er altså ikke slik at man har gjeldsbrevet fysisk i hånden lenger. Den som har rett etter gjeldsbrevet trenger ingen dokumenter for å få de pengene han har krav på. Beviset for at man er eier av et krav fremgår av det som er registrert på en VPS-konto i eieren av kravets navn.

I ordregjeldsbrev er kreditors navn nevnt, og i tillegg står det ”eller ordre”, jf. gjeldsbrevloven § 11 nr 2. For eksempel; Debitor erkjenner å skylde ”Marte Kirkerud eller ordre” 100 kr.

Pantobligasjoner er gjeldsbrev som gir pant i fast eiendom, jf. gjeldsbrevloven § 11 nr 3. En pantobligasjon tilfredsstiller vilkårene for å være et gjeldsbrev, men i tillegg inneholder gjeldsbrevet en erklæring om pantsettelse av en eiendom til sikkerhet for gjeld. Et gjeldsbrev som gir pant i for eksempel motorvogn vil ikke være et omsetningsgjeldsbrev etter gjeldsbrevloven § 11 nr 3, da denne uttrykkelig gjelder fasteiendom. Men dersom gjeldsbrevet om pant i motorvogn inneholder en ordre klausul vil det være et gjeldsbrev av den grunn.

For gjeldsbrev som uttrykkelig betegner seg som omsetningsgjeldsbrev trenger ingen av vilkårene som opplistet i gjeldsbrevloven § 11 nr 1 til 3 å være oppfylt, det vil likevel være et omsetningsgjeldsbrev.

Gjeldsbrevloven § 11 nr. 4 nevner gjeldsbrev som betegner seg som omsetningsgjeldsbrev. I NUT-1935-01 “Utkast til Lov om Gjeldsbrev” ble det uttalt følgende om negotiable gjeldsbrev (omsetningsgjeldsbrev) og andre omsetningsgjeldsbrev etter gjeldsbrevloven § 11 nr. 4:

”Foran i de almindelige motiver er det gjort rede for de grunner som har ført komitéen til å gi op den nugjeldende regel om at også almindelige navnegjeldsbrev skal være negotiable. Videre er gjengitt de overveielser som tilsier at ordregjeldsbrevene for fremtiden blir en egen gruppe av omsetningspapirene, og at pantobligasjoner i fast eiendom eller registrert skib beholder sin negotiable karakter seiv om ordreklausulen ikke er brukt. Dette gjelder uten hensyn til om den rettsstiftelse de gir uttrykk for er tinglyst eller registrert, men negotiabiliteten utelukkes, dersom det er satt en rektaklausul inn i dokumentet. For at det skal fremgå så tydelig som mulig hvilke papirer der fremtidig kommer til å gjelde som omsetningsgjeldsbrev, stiller paragrafen op efter hverandre de forskjellige slags gjeldsbrev som det blir tale om. Foruten de tre sorter som nettop er omtalt nevner nr. 4 også navnegjeldsbrev som « utvetydig sier at de skal være omsetningsgjeldsbrev ». Man har nemlig ikke funnet det rimelig at partenes vilje i så henseende bare skal kunne gi sig uttrykk i en formelig ordreklausul, som forsåvidt vilde bli et virkelig formkrav. Forutsetningen er dog at gjeldsbrevet gir utvetydig uttrykk for at det skal være negotiabelt; at skyldneren lover å betale til « N.N. eller til den som brevet senere måtte bli overdradd til », er således neppe nok”.

Det fremgår av kredittkjøpsloven § 9 at det ikke er tillatt med bruk av omsetningsgjeldsbrev i forbrukerkredittkjøp og ved kjøp av tjenester på kreditt. Begrunnelsen for dette er forbrukere skal vernes mot det tap av innsigelser som kan følge av gjeldsbrevloven § 15. Hvis forbudet mot bruk av omsetningsgjeldsbrev brytes, vil gjeldsbrevloven § 15 allikevel komme til anvendelse på vanlig måte ved overdragelse av gjeldsbrevet. Det fremgår av kredittkjøpsloven § 8a at forbrukerbeskyttelsen bare gjelder så lenge ”ikke noe annet er fastsatt i lov”. Så her vil altså gjeldsbrevloven § 15 komme til anvendelse når omsetningsgjeldsbrev brukes i forbrukerforhold, selv om det ikke er tillatt etter gjeldsbrevloven § 9, jf. Ot.prp. nr. 72 (1991-92) s. 93.

Finansieringsvirksomhetsloven gjelder for vanlig utlån fra banker og andre finansinstitusjoner til forbrukere. Etter denne lovs § 2-12a gis Kongen hjemmel til å gi lignende type regler som kredittkjøpsloven § 9, men dersom Kongen gjør det vil de få en helt annen rekkevidde. § 2-12a tredje ledd kan brukes som hjemmel til å gi forbud mot at omsetningsgjeldsbrev benyttes. Hvis dette blir gjort vil så å si alle slags boliglån og andre slags lån til forbrukere som gis mot vanlige pantobligasjoner eller ordregjeldsbrev falle utenfor gjeldsbrevloven kapittel 2 om omsetningsgjeldsbrev. Skulle det noen gang gis en forskift etter § 2-12a, vil man måtte gjøre pantobligasjoner til ikke-negotiable ved en tilføyelse av en såkalt rektaklausul eller negativ ordreklausul, og ordregjeldsbrev måtte erstattes med vanlige enkle navnegjeldsbrev.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)