Pengekravsrett er betegnelsen på et juridisk fag; hvor rettsreglene om pengekrav behandles. Pengekravsretten er en del av obligasjonsretten sammen med kontraktsretten, som er læren om skyldforhold. Det er ikke vanlig å behandle reglene om hvordan pengekrav etableres i pengekravsretten. Reglene om hvordan kravene oppstår blir behandlet i andre juridiske fag som i erstatningsretten, kontraktsretten, avtaleretten etc. Det er først og fremst reglene om fordringers liv og død – ikke dens fødsel, som pengekravsretten omhandler.

Det er videre de formuerettslige kravene som behandles i pengekravsretten. Formuesretten er en del av privatretten, så offentligrettslige pengekrav faller utenfor fremstillingen. Et offentligrettslig pengekrav vil for eksempel være skattekrav, ekspropriasjonserstatning og trygdeytelser.

Gjeldsbrevloven av 17. februar 1939 nr. 1 er den sentrale loven for pengefordringer og gjeldsbrev. I tillegg vil regler om eksempelvis kjøpesummen og salg av fordringer i lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp (kjøpsloven) og kap. 4 i lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven), være relevante innenfor pengekravsretten. Det finnes naturligvis også mange prinsipper og regler nedfelt i rettspraksis etter ulovfestet rett, slik som eksempelvis læren om condictio indebiti. For inndriving av pengekrav vil Lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven)være relevant.

Et pengekrav er et krav på betaling av penger. De fleste pengekrav har grunnlag i en avtale, typisk ved kjøp og salg av varer og tjenester. Et krav på en naturalytelse vil kunne bli om gjort til et pengekrav, for eksempel vil man kunne kreve erstatning i penger der hvor selgeren i henhold til kjøpekontrakten ikke klarer å levere tingen. Pengekrav kan også stiftes ved krav på erstatning etter skadegjørende handling utenfor kontrakt, ved offentlig beslutning som avgifter, toll mv., ved familieforpliktelser etter oppløsing av ekteskap ekteskapsloven og ved condictio indebiti dersom man må tilbakebetale penger man uriktig har mottatt.

En fordring er det samme som et krav. Den som har krav på en ytelse kalles for kreditor, mens den som skylder en ytelse etter en kontrakt kalles for debitor. Fordringen er det krav kontraktspartneren har på å motta den andres ytelse. Begrepet blir vanligvis brukt om den som har krav på et pengebeløp, men også om den som har krav på varer eller lignende. Debitor betyr skyldner, altså den som er forpliktet i forhold til et krav. Den som skylder noen varer eller tjenester betegnes ofte som realdebitor. Selger vil typisk være realdebitor for gjenstanden/tjenesten og kreditor for en pengefordring, mens kjøper vil typisk være debitor for pengefordringen, men realkreditor for gjenstanden/tjenesten som er kjøpt. Så vel kreditor som debitor kan være fysiske eller juridiske personer.

I pengekravsretten er det pengefordringer som er det sentrale, ikke fordringer på naturalytelser/realytelser. Fordringene kan deles inn i offentligrettslige pengekrav og formuerettslige pengekrav. Som nevnt faller de offentligrettslige kravene utenfor denne fremstillingen, slik at det er de formuerettslige pengekravene som er de sentrale.

Et eksempel på et typisk skyldforhold: A har solgt en sofa til B for 2000 kr. Her har A en fordring på kr 2000 på B. A er kreditor i forhold til de kr 2000, men samtidig er han realdebitor for sofaen. B på sin side er debitor hva gjelder de kr 2000 han skylder A, men på samme tid er han realkreditor med hensyn til hans krav på sofaen.

Pengeforpliktelser kan innen privatretten deles inn i to hovedgrupper; lånegjeld og vederlagskrav. Lånegjeld innebærer en plikt til å betale tilbake penger man har lånt, mens vederlagskrav er krav på betaling for en motytelse (man har for eksempel kjøpt en vare eller tjeneste). Det finnes i tillegg til disse to hovedgrupper en rekke andre typer av pengefordringer, slik som et erstatningskrav, offentlige krav mv. Begrepet fordring brukes ikke utelukkende på krav om betaling av penger, men for eksempel også om plikten til å få levert varer.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)