For at kjøperen skal kunne holde seg til kredittyteren, må han altså først ha reklamert overfor selgeren etter reglene i kjøpsloven. Adgangen til å gå på kredittyter er således subsidiær etter retten til å gå på selger, og lovens forutsetning er at kredittyteren i første omgang kan henvise kjøperen til å ta saken opp med selgeren. Etter reklamasjon til selger, må kjøperen gi melding til kredittyteren så snart han har ”rimelig høve” til det, jf. LB-1995-637 også publisert i RG 1997 s. 1657 (285-97):

”Etter § 8 første ledd, 2. punktum må kredittyteren "underrettes så snart det er rimelig høve til det". Av St. prp. nr. 34 (1980-81) 61 fremgår det at forutsetningen er at selgeren først er kontaktet. Der heter det også: Overfor kredittyteren bør det så være tilstrekkelig at kjøperen reklamerer så snart det er rimelig eller anledning til det - dvs i rimelig tid etter at det er klart at forholdet ikke vil bli ordnet av selgeren”.

Overfor kredittyteren må kredittkjøperen reklamere så snart det er rimelig anledning eller grunn til det - det vil si i rimelig tid etter at det er klart at forholdet ikke vil bli ordnet av selgeren. At kjøperen i første omgang gjør selgeren oppmerksom på for eksempel reklamasjon, er begrunnet i praktiske årsaker, ettersom det er selgeren som har et apparat for å ta hånd om reklamasjoner.

Det kreves imidlertid ikke at kjøperen venter helt til reklamasjonsspørsmålet er behandlet ferdig hos selgeren. Allerede der det viser seg at selgeren ikke vil oppfylle reklamasjonen etter lovens krav, vil kjøper ha ”rimelig høve” til å henvende seg til kredittyter og må gjøre dette innen rimelig tid, jf. Ot.prp.nr.34, punkt 6.5. Reklamasjonsfristen overfor kredittyteren begynner å løpe fra når det er ”rimelig høve” det vil si rimelig anledning til å reklamere overfor kredittyter. I forbrukerkjøp må det altså reklameres i løpet av ca. to måneder etter at det viste seg at selgeren for eksempel ikke klarer å reparere en vare i henhold til lovens krav.

I RG 1997 s.1657 betalte ikke selgeren beløpet for en timeshare-avtale tilbake til kjøperen. Lagmannsretten opphevet avtalen etter avtaleloven § 36 på grunn av blant annet markedsføringsmetoden(sammenblandede tilbud), misforhold mellom pris og avtalte rettigheter og liten betenkningstid ved inngåelsen av kjøpet. Banken ble i saken som kredittgiver i kontokjøpet, ansvarlig overfor kjøper. Reklamasjonen ble satt frem overfor banken inntil 2 måneder senere, men var ikke fremsatt for sent.

Kredittkjøpsloven § 8 gir ikke hjemmel til å stanse transaksjonen, dersom kredittkjøper vil påberope seg feil ved transaksjonen eller tingen. Transaksjonen må da gå igjennom og belastning skje, og så får man reklamere på vanlig måte i ettertid og eventuelt få tilbakeført bealstningen, jf. BKN-2009-140:

”Klager kjøpte under et opphold på Lanzarote et videokamera, som han senere byttet i et annet. Mellomlegget han måtte betale var EUR 29. Klager fikk en kvittering fra forretningen på dette beløp, mens bilaget for korttransaksjonen viste EUR 2.900. Begge bilag er fremlagt i kopi i saken. Klager reagerte på beløpet før han signerte transaksjonsbilaget, men ekspeditøren insisterte på at det stod EUR 29. Da klager neste morgen i telefon med selskapet fikk opplyst at belastningen som var gjennomført var på EUR 2.900, bad han kortselskapet stoppe transaksjonen, men uten å nå frem. Bankklagenemnda legger til grunn at en transaksjon som er autorisert av kortholder, ikke senere kan tilbakekalles. Som nemnda tidligere har uttalt, ville det undergrave tilliten til betalingskortsystemet hvis et brukersted ikke skulle kunne anse en betaling som foretatt når den var autorisert med signatur eller kode. Kortselskapet var følgelig ikke berettiget til å stoppe transaksjonen da det fikk henvendelsen fra klager neste morgen. Klager kan ikke få medhold i sitt krav mot kortselskapet på dette grunnlag. Klager opplyser at han har snakket med politiet på Lanzarote, og fått opplyst at saken er ferdig etterforsket og oversendt domstolen for avgjørelse. Hvis det under den videre behandling av saken blir klarlagt eller sannsynliggjort at klager har et krav mot brukerstedet og brukerstedet ikke tilbakebetaler beløpet, vil kravet senere kunne rettes mot kortselskapet i medhold av kredittkjøpsloven § 8. Bankklagenemnda antar at et underbygget krav mot selskapet på det grunnlag vil kunne føre frem”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)