I utgangspunktet er ordlyden begrenset til forbrukerkredittkjøp, slik det er definert i kredittkjøpsloven § 3, men det må i dag antas å være klart at bestemmelsen også omfatter kontokjøp når forbruker bruker sin konto til å kjøpe løsøre på kreditt, jf. LB 1995 s. 637 (RG 1997 s. 1657):

”Etter ordlyden vil reglene om kontokjøp få anvendelse ikke bare i tilfelle hvor kontokreditten kan utnyttes til kjøp av tjenester, men også dersom den ellers kan brukes til kjøp av annet enn ting, f.eks. til kjøp av verdipapirer (gavekort o.l.) Alle regler i lovutkastet som gjelder for kontokjøp, vil i prinsippet få anvendelse også ved kontokjøp av annet enn ting. Dette gjelder f.eks. (tekst mangler fra dommen).......og reglene i § 8 om trepartsforhold (kjøperen kan altså overfor kredittyteren gjøre gjeldende innsigelser i forbindelse med kjøp av en tjeneste i samme utstrekning som ved kjøp av en ting)”.

Tilsvarende ble også lagt til grunn i Ot. prp. nr. 34 (1980-81) side 31, der forarbeidene uttaler klart at kredittkjøpsloven bestemmelser skal gjelde alle typer kjøp med forbruker der det ytes kreditt, slik at også kontokjøp (kredittkort og kjøpekort mv.) omfattes:

” Utvalget er av den oppfatning at loven i prinsippet bør omfatte ethvert kredittkjøp, slik som definert i lovutkastets §1 nr. 1, dvs. ethvert kjøp av løsøre hvor det er avtalt henstand med betaling av kjøpesummen eller noen del av den eller hvor kjøpesummen helt eller delvis dekkes ved lån, når kreditten gis av selgeren eller av noen annen på grunnlag av avtale med selgeren. Etter dette vil altså loven omfatte både avdragskjøp, lånekjøp og kontokjøp, og ellers ethvert kjøp som faller inn under definisjonen av kredittkjøp. Utvalget ser det slik at kredittkjøperen har behov for det vern de nye regler tar sikte på å gi ham, uansett hva slags form kredittkjøpet har. Riktignok kan det hevdes at man ved å regulere de i praksis viktigste former for kredittkjøp, så som avdragskjøp, lånekjøp og kontokjøp, ville ha dekket det vesentligste beskyttelsesbehovet, og at det ikke kan ha særlig stor betydning om visse mer uformelle kredittkjøp, (f. eks. utsettelse med betaling av hele kjøpesummen i en viss kortere tid eller kjøp « på bok ») faller utenfor. Tvert imot ville enkelte av de foreslåtte regler kunne tenkes å ha en uheldig virkning her. - Utvalget kan være enig i at det viktigste naturligvis er å dekke de mer organiserte - og i praksis viktigste - former for kredittkjøp, og at enkelte av de foreslåtte regler kanskje heller ikke passer særlig godt for de mer uformelle kredittkjøp. Utvalget mener imidlertid at de fleste av reglene må anses ønskelig også for disse kjøp, og at utgangspunktet derfor bør være at loven gjelder alle kredittkjøp. Man har imidlertid vurdert de enkelte bestemmelser og begrenset anvendelsesområdet for enkelte av dem, se nærmere nedenfor”.

At bestemmelsen også gjelder kredittkort og kjøpekort, når forbruker bruker kortet til å kjøpe løsøre på kreditt helt eller delvis, er også slått fast i en uttalelse fra JDs Lovavdeling JDLOV-1991-1282:

”Forbrukerombudet reiser spørsmålet om også kontokjøp er omfattet av kredittkjøpsloven § 8. Vi kan ikke se at det er holdepunkter for å anta at kontokjøp skulle falle utenfor. I NOU 1977:12 diskuteres dette spørsmålet på s 67, slik Forbrukerombudet nevner. Flertallet foreslår imidlertid ingen slik begrensning, og i Ot.prp.nr.34 (1980-1981) om lov om kredittkjøp m m s 107 (jf s 59) sies det eksplisitt at kontokjøp skal omfattes av regelen i nåværende § 8. Etter dette blir konklusjonen at der en kortordning i realiteten innebærer et kredittelement - i de aktuelle tilfeller altså når det går en viss tid fra kortholderen bruker kortet og mottar ytelsen, til han eller hun betaler kortselskapet - så foreligger en kreditt, jf § 3. Dersom også de øvrige vilkår for at det foreligger et « forbrukerkredittkjøp » er innfridd, omfattes ordningen av kredittkjøpsloven § 8”.

Rettstilstanden oppsummeres videre slik avslutningsvis i uttalelsen:

”Når det gjelder bankkortene (gruppe I i Forbrukerombudets brev) antar vi at disse omfattes av kredittkjøpsloven § 8 i de tilfeller der det regulært er knyttet kreditt til kortbruken. Med hensyn til de internasjonale kortene (gruppe II i Forbrukerombudets brev) antar vi at disse omfattes av kredittkjøpsloven § 8 dersom bruken i realiteten innebærer et kredittelement. For de rene kredittkortenes vedkommende (gruppe III i Forbrukerombudets brev) er vi enig med Forbrukerombudet i at disse omfattes av kredittkjøpsloven § 8. Når det gjelder bensinkortene (gruppe IV i Forbrukerombudets brev) skulle det være nok å henvise til det som er sagt om bankkortene og de internasjonale kort”.

Bestemmelsen er imidlertid begrenset til å beskytte forbruker, slik at kredittkjøp som ikke skjer med forbruker på den ene siden og profesjonell på den andre, ikke vil være omfattet av bestemmelsen. Således kan man neppe reklamere etter bestemmelsen, dersom det er brukt firmaets kredittkort eksempelvis. Bestemmelsen gjelder kun hvis det er forbruker som er gitt kreditt.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)