Ved objektivt ansvar blir den som skal levere en ytelse ansvarlig, selv om det ikke foreligger feil eller forsømmelse.

For det første vil man alltid hefte på objektivt grunnlag for pengemangel, da penger som ytelse er så generell, og således forutsettes å kunne skaffes til avtalt tid (forfall). Dersom betalingsdebitor ikke klarer å oppdrive pengene i tide, vil han hefte objektivt for det, selv om han ikke kan bebreides for sin manglende likviditet

Innenfor forbrukerkjøp vil selger normalt være objektivt ansvarlig for forbrukers økonomiske tap som skyldes mangler. I stedet er det satt begrensninger i adekvansen, slik at ikke mer avledete tapsfølger kan kreves, som følge av at ansvarsgrunnlaget er objektivt, jf. forbrukerkjøpsloven § 33 og begrunnelsen i forarbeidene Ot.prp.nr.44 (2001-2002) s. 179:

”Bestemmelsen innebærer en prinsipiell nydannelse, ved at det alminnelige ansvarsgrunnlaget ved mangler foreslås gjort rent objektivt. I utgangspunktet vil kjøperen ha erstatningsrettslig vern for ethvert økonomisk tap han eller hun lider, men departementet peker på de begrensningene som følger av adekvansregelen i utkastet § 52 første ledd annet punktum. De særlige bestemmelsene om rett til erstatning ved manglende avhjelp er fjernet. Slike spørsmål må i stedet avgjøres utelukkende ut fra de alminnelige reglene om rett til å kreve erstatning. I og med at det alminnelige ansvarsgrunnlaget ved mangler gjøres rent objektivt, har dette mindre praktisk betydning”.

Videre vil den som skal levere være objektivt ansvarlig for egenskaper og funksjoner ved tingen eller ytelsen som han har tilsikret overfor bestiller i avtalen. Regelen finnes blant annet i kjøpsloven § 40 tredje ledd b).

(3) Kjøperen kan i alle høve kreve erstatning dersom (b) tingen allerede på avtaletiden avvek fra det som er tilsikret av selgeren

Tilsikring vil for det første omfatte såkalt garanti. Ved garanti tar selger/tjenesteyter gjennom avtale på seg ansvar for at tingen fungerer som den skal, uavhengig av om han er å bebreide for feilen eller ikke. En garanti vil imidlertid ofte være tidsbegrenset, og objektivt ansvar for at tingen/tjenesten fungerer vil således ikke gjelde etter garantitidens utløp.

Videre vil tilsikring også kunne omfatte spesifikke egenskaper og bruk, som det er fremlagt spesiell dokumentasjon eller bekreftelser på, dersom det for kjøper positivt og uttrykkelig gjennom dokumentasjon/bekreftelse er lovet at tingen har de egenskapene som er dokumentert, og som må være av vesentlig betydning for kjøpet. Dersom tingene likevel ikke skulle ha de egenskapene, vil en bestemt egenskap eller bruk basert på en avtalefortolkning anses som tilsikret av selger, dersom lovnaden uttrykkelig har kommet frem. I Rt. 1960 s. 1055 og Rt. 1967 s. 1059 ble det lagt vekt på at tingen hadde såkalte ”kjerneegenskaper” som er egenskaper som er så vanlige at det normalt tas for gitt at de foreligger, og de må være vesentlige i forhold til ytelsens funksjon og formål.

Hvis det følger av avtalen at tingen skal ha visse sentrale kjerneegenskaper, kan disse kjerneegenskapene anses for å være tilsikret, slik at selger hefter objektivt for at tingen har disse egenskapene, selv om det ikke er gitt noen uttrykkelig garanti. I forarbeidene til kjøpsloven Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 93 er det sagt følgende om når avtalen kan oppfattes som at noen egenskaper er tilsikret:

”Hvorvidt det foreligger en garanti fra selgerens side for visse egenskaper, er i første rekke et spørsmål om tolking av partenes avtale. Det følger allerede av §17 og §18 at tingen skal være i samsvar med egenskaper som selgeren har vist til og opplysninger som han for øvrig har gitt. Men ikke alle opplysninger som selgeren gir kan anses som noen tilsikring. Det må forutsettes at kjøperen på grunnlag av opplysningens betydning og måten den er gitt på hadde særlig grunn til å forutsette at tingen ikke skulle avvike fra det opplyste. Som eksempel kan nevnes at tingens egenskaper er nøyaktig spesifisert i avtalen, eller at selgeren ved markedsføringen eller under kontraktforhandlingene særskilt har understreket visse egenskaper på en måte som er egnet til å skape en tillit hos kjøperen til at nettopp disse egenskaper foreligger”.

Endelig vil det følge objektivt ansvar i forhold til om en rettighet er til eller ikke ( det såkalte veritas-ansvaret fra pengekravsretten). Veritas-ansvaret følger for pengefordringer av gjeldsbrevloven § 9 som lyder ”når nokon avhender eit gjeldsbrev til eige eller pant, svarar han for at kravet er til”. Den som overdrar (cedenten) er altså ansvarlig for at det kravet han overdrar faktisk eksisterer. Veritas-ansvaret er objektivt, slik at cedenten blir ansvarlig selv om han ikke visste at kravet faktisk ikke eksisterte eller var av det omfang han antok.

Kjøpsloven § 41 annet og tredje ledd gir et rent objektivt ansvar for opprinnelig, total og partiell vanhjemmel, mens avhendingsloven § 4‑17 regulerer opprinnelig total vanhjemmel.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)