Retting er en meget sentral beføyelse innen kontraktsretten, som i praksis vil løse de fleste kontraktstvister ved at retting får den kontraktsgjenstand man har bedt om i kontraktsmessig stand. Særlig ved spesieytelser hvor omlevering er vanskelig eller umulig, vil retting ha en sentral funksjon.

Som nevnt kan både kjøper kreve retting som offensiv beføyelse, og selger kan kreve retting som defensiv beføyelse for å avverge krav om heving og prisavslag. Kjøperen kan kreve at selgeren for egen rekning retter mangel dersom dette kan skje uten å volde selgeren urimelig kostnad eller ulempe. Selgeren kan velge å foreta omlevering utenfor forbrukerforhold.

Ved retting er det ikke krav til mangelens størrelse (intet vesentlighetskrav), slik at også mindre feil skal rettes, med mindre tingen er solgt som den er.

Selger behøver ikke rette mangelen selv, men selger skal utføre rettingen "for egen regning og risiko". Som nevnt vil det innebære også nødvendige utlegg ved rettingen som porto og transportutgifter.

I Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 83 er det sagt følgende om dekning av utgifter ved retting:

“Retting i medhold av bestemmelsen skal skje for selgerens rekning. Dette innebærer at selgeren må bære så vel kostnadene ved selve rettingen som nødvendige kostnader ved sending av tingen. Selgerens ansvar etter bestemmelsen er altså rent objektivt. Skal rettingen skje hos kjøperen, må selgeren derfor bære reiseutgiftene for sine folk i den forbindelse. Selgeren må også dekke nødvendige utlegg som kjøperen har hatt i forbindelse med rettingen. Kjøperen må på sin side forutsettes å yte rimelig medvirking til rettingen, f eks ved at han sørger for å sende tingen til selgeren. Noen plikt til å legge ut transportkostnadene har kjøperen ikke, men i praksis vil han vel ofte gjøre det og kreve refusjon av selgeren etterpå. Gjelder det mindre ting som er kjøpt lokalt, vil det for øvrig ofte være rimelig at kjøperen selv bringer og henter tingen i forbindelse med avhjelp av mangler”.

Om selger ikke retter etter krav fra kjøper, kan kjøper normalt få tingen rettet av andre og kreve kostnadene erstattet, jf. kjøpsloven § 34 tredje ledd. Kjøper kan normalt få tingen rettet av andre og kreve kostnadene erstattet dersom det ikke er rimelig for kjøper å vente på retting på grunn av akutt behov for tingen, jf. kjøpsloven § 36 tredje ledd.

Forbruker kan også velge mellom å kreve at selgeren sørger for retting av mangelen eller leverer tilsvarende ting (omlevering), hvis ikke gjennomføring av kravet er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader, jf. forbrukerkjøpsloven § 29.

En klar hovedregel for alle krav om retting fra kjøper er at selger ikke behøver å rette dersom det vil volde ham urimelig kostnad eller ulempe. Selger kan da velge omlevering i stedet, også i forbrukerforhold, forutsatt at retting volder urimelig kostnad eller ulempe.

Hva som vil kunne anses som urimelig kostnad eller ulempe vil bero på en konkret vurdering, men forarbeidene til kjøpsloven har en del veiledende momenter i Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 83:

“Selgerens plikt til å foreta retting beror på den ene side av de tekniske og praktiske muligheter til dette. Både mangelens art og selgerens sakkunnskap kan ha betydning i den forbindelse. Selgere som er næringsdrivende vil ofte ha egne serviceapparater beregnet på utbedring av mangler o l, og vil da lettere bli ansett pliktige til å rette enn andre selgere. Det er imidlertid ikke noen forutsetning for rettingsplikten at selgeren har et slikt apparat, forutsatt at han likevel kan få utbedret mangelen uten særlig ulempe. Mangelen kan f eks være helt kurant å avhjelpe uten noen videre sakkunnskap, eller det kan være slik at selgeren har gode muligheter for å engasjere andre til å avhjelpe mangelen. Det kan derfor ikke sis generelt at plikten til retting bare gjelder for næringsdrivende. Som eksempel kan nevnes at en privatperson selger sin bil. I strid med avtalen blir bilen levert uten at varseltrekanten følger med. Har selgeren varseltrekanten liggende heime, er det neppe tvil om at han har plikt til å rette mangelen. Siden dette er en kurant del å skaffe fra en bilrekvisitaforretning, vil han også kunne ha plikt til å kjøpe en ny trekant dersom det viser seg at den gamle er kommet bort. I mange slike tilfelle vil det imidlertid være lettere for kjøperen å rette mangelen selv og kreve erstatning fra selgeren, og da må kjøperen finne seg i å gjøre dette. Selv om det i og for seg rent praktisk lar seg gjøre å reparere mangelen, kan det tenkes at utgiftene ved dette blir så store at det må anses urimelig å forlange at selgeren skal foreta avhjelp. Det kan f eks være tilfelle dersom kjøperen bor i utlandet, og selgeren er avhengig av å sende sine folk til kjøperen for å foreta retting. Om kjøperen har bodd på samme sted hele tiden eller har flyttet etter at kjøpet ble inngått, har i denne forbindelse ingen betydning. At kjøperen bor i utlandet sted kan også gjøre det praktisk vanskelig å avhjelpe. Selgerens plikt til å rette avhenger av om kostnadene og ulempene samlet sett må anses urimelige. Tilsvarende vil selgeren kunne bli fritatt for kravet om retting dersom det medfører urimelig mye arbeid i form av demontering og innmontering eller reparasjon. Derimot blir selgeren ikke uten videre fri fra kravet bare fordi det koster mye å skaffe deler eller tilbehør som skulle ha fulgt med i henhold til avtalen. Er en bil solgt uten at fire vinterhjul blir levert med bilen slik det var avtalt, kan ikke selgeren nekte å skaffe disse bare fordi de er dyre i innkjøp. Selgeren kan i denne forbindelse ikke gjøre gjeldende utgifter som han i alle tilfelle ville hatt om tingen var levert mangelfri. Men dersom det var forutsatt levert fire brukte hjul, har selgeren selvsagt ikke plikt til å skaffe fire nye i steden. Er det ikke med rimelighet mulig å skaffe fire hjul i den stand som forutsatt, må kjøperen nøye seg med erstatning eller prisavslag. Det kan tenkes at situasjonen midlertidig er slik at retting på et bestemt tidspunkt vil volde selgeren urimelig kostnad eller ulempe, men at situasjonen kan ventes å bli annleis om kort tid. Dette kan t d være tilfellet dersom behovet for retting oppstår utenfor vanlig forretningstid eller dersom salgstingen for øyeblikket befinner seg på et fjernt sted i forhold til selgerens forretningssted, men kan bringes til et mer beleilig sted. Praktiske døme er ting som til dels brukes på et anlegg eller feriested eller på reise, særlig biler og båter. I slike tilfelle kan ikke selgeren ubetinget avvise krav på retting, men må etter tilhøva kunne kreve utsettelse eller at tingen for kjøperens rekning blir brakt til et sted som er mer passende for rettingsarbeidet. Selgeren har da med andre ord hele tiden en abstrakt og betinget rettingsplikt”.

Retting må skje « innen rimelig tid ». Rettingsfristen regnes fra det tidspunktet mangel gjøre gjeldende, og løper fra reklamasjonen og ikke fra det tidspunktet selger påberoper seg rettingsadgangen. Den som vil rette kan ikke vente urimelig lenge med tilbudet, jf. Rt. 2006 s. 999:

“Selgerens rett etter § 4-10 til å møte et krav om prisavslag eller heving med retting må utøves under hensyntagen til den gjensidige lojalitetsplikten i kontraktsforhold. Idamar kunne rett nok ikke kreve at Helgelandske umiddelbart erklærte seg enig i at det forelå en kjøpsrettslig mangel. Men man måtte kunne kreve at Helgelandske innen kort tid etter reklamasjonen og Almås' besøk i bygget signaliserte at man vurderte selv å utføre rettingen dersom selskapet etter nærmere vurdering skulle akseptere at det forelå en kjøpsrettslig mangel”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)