Tilbakeholdsrett er å holde tilbake en ytelse til sikkerhet for den mangelfulle ytelse som motparten har levert eller skal levere. Tilbakeholdsretten gjelder før man har levert ytelsen. Etter at partene har overlevert ytelsene, må eventuell tilbakeføring skje gjennom heving av avtalen eller avtale om tilbakelevering.

Å holde tilbake egen ytelse er særlig aktuelt ved forventet mislighold på grunn av konkurs eller annet. Å prestere egen ytelse når man vet at den annen part vil misligholde avtalen, vil unødig innebære risiko for tap for debitor.

Formålet med tilbakeholdsretten er at den annen part skal oppleve et visst press til å oppfylle sin ytelse. Gjendisighetsbetraktninger og prinsippet om ytelse mot ytelse er sentrale ved denne. Tilbakeholdsretten opphører når den annen part har levert i henhold til avtalen. Fortsatt tilbakeholdsrett vil da være et mislighold.

Kjøper eller annen erverver har en generell tilbakeholdsrett til sikkerhet for krav som følge av selgerens eller leverandørens kontraktbrudd. Med andre ord kan man holde tilbake egen ytelse, i den grad det foreligger mangler ved den annens ytelse (forsinkelse eller mangel ved tingen eller leveransen).

Hovedregelen er nedfelt i kjøpsloven § 42:

”§ 42. Kjøperens tilbakeholdsrett. Har kjøperen krav som følger av selgerens kontraktbrudd, kan kjøperen holde tilbake så mye av kjøpesummen som vil sikre at han får kravet dekket”.

For å utøve tilbakeholdsretten er det et vilkår om konneksitet mellom ytelsen som holdes tilbake og misligholdet. Det må foreligge noenlunde samme rettsforhold, det vil si at kravet og misligholdet må springe ut av samme avtale, ellers så må kontraktspartnerne ha løpende leveranser som tilsier at det er konneksitet mellom detensjonen (tilbakeholdelsen) og misligholdet. Ofte vil graden av samtidighet for forholdet avgjøre om kravet er konnekst.

I en dom fra Eidsivating lagmannsrett ( LE-1994-179) ble det sagt følgende:

”Selv om kravene anses for å springe ut av samme rettsforhold, kan en ikke alene av denne grunn slutte at den ankende parts tilbakeholdelse av egen ytelse har vært rettmessig. I gjensidig bebyrdende kontraktsforhold vil det foreligge en nærmere sammenheng mellom ytelsene som vil kunne ha rettslige konsekvenser. Skal ytelse utveksles mot ytelse, vil samtidighetsprinsippet få anvendelse”.

Det er to typer tilbakeholdelsesrett i norsk rett. Den vanligste formen er såkalt detensjonsrett, dvs. at man holder tilbake egen ytelse til sikkerhet for krav som følge av den andre parts kontraktbrudd. Man unnlater da simpelthen å prestere inntil riktig prestasjon kommer fra den annen part i henhold til avtalen.

En annen type tilbakeholdsrett er en form for sikkerhetsrett, og kalles retensjonsrett. Retensjonsrett er å holde tilbake en annens gjenstand til sikkerhet for at motparten presterer. Skillet mellom detensjonsrett og retensjonsrett går på om tilbakeholderen er eier av det tilbakeholdte formuesgodet eller ikke. Retensjonsretten utøves typisk av verksteder og andre tilvirkere, der en annens gjenstand repareres eller bearbeides. Retinenten kan holde tilbake gjenstanden som sikkerhet inntil betaling skjer. Advokater har en retensjonsrett i forhold til sakspapirer til betaling skjer, så lenge ikke det er fare for rettstap for klienten som følge av tilbakeholdelsen.

Dersom kravet bare gjelder en del, vil man ha tilsvarende tilbakeholdsrett for en forholdsmessig del, jf. regelen i kjøpsloven § 43.

Lojalitetspliktene tilsier at dersom man ønsker å benytte seg av en tilbakeholdsrett, så skal man straks varsle den annen part. Man kan pådra seg erstatningsansvar dersom varsel ikke blir gitt, og den annen part pådrar seg et økonomisk tap i tillitt til at den annen part leverer sin ytelse som avtalt. Dersom den misligholdende part stiller tilfredsstillende sikkerhet for sin ytelse vil man normalt ikke ha tilbakeholdsretten i behold lenger.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)