Selger eller den som skal levere en ytelse (debitor) vil normalt kunne forutsette en viss undersøkelse, som grunnlag for selgers opplysningsplikt. Selger vil derfor kun være rettslig forpliktet til å fortelle om informasjon som kjøper har grunn til å rekne med å få. Selger skal slippe å forklare opplagte ting som bør oppdages ved normal undersøkelse av tingen innen rimelighetens grenser. I gamle dager sa man gjerne at der tingen taler for seg selv, kan selger tie. Til en viss grad er det fortsatt slik at selger ikke plikter å gi opplysninger om selvsagte ting ved en gjenstand, ei heller om ting som rimeligvis burde vært avdekket gjennom en forundersøkelse.

Kjøpsloven og andre kontraktslover som avhendingsloven oppstiller ingen formell undersøkelsesplikt før avtale inngås. En plikt til å undersøke foreligger som utgangspunkt først ved overlevering/mottak av ytelse. Imidlertid er prinsippet slik at dersom kjøper faktisk har undersøkt kontraktsgjenstanden før kjøpet, eller uten rimelig grunn har unnlatt å etterkomme en oppfordring om å undersøke den, kan han ikke i ettertid fremme krav knyttet til forhold han burde oppdaget ved slik forundersøkelse. Kjøper kan ikke fremme mangelskrav på bakgrunn av forhold han kjente eller måtte kjenne til ved inngåelsen av kjøpet.

Kjøper eller kreditor er således selv ansvarlig både for opplysninger han har oppdaget under undersøkelse av kontraktsgjenstanden, men også for forhold han burde ha oppdaget ved undersøkelsen. Dersom undersøkelsen har vært mangelfull eller helt har uteblitt til tross for oppfordring, vil kjøper normalt ikke kunne gjøre gjeldende mangelsansvar som en slik forundersøkelse hadde avdekket. Det oppstilles dermed et aktsomhetskrav for kjøper. Dette utgangspunktet er nedfelt i regelen i kjøpsloven § 20 og avhendingsloven § 3-10:

”§ 20. Kjøperens onde tro, forundersøkelse m m. 1

(1) Kjøperen kan ikke gjøre gjeldende som mangel noe han kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet. (2) Har kjøperen før kjøpet undersøkt tingen eller uten rimelig grunn unnlatt å etterkomme selgerens oppfordring om å undersøke den, kan kjøperen ikke gjøre gjeldende noe som han burde ha oppdaget ved undersøkelsen, med mindre selgeren har handlet grovt aktløst eller for øvrig i strid med redelighet og god tro. (3) Reglene foran gjelder tilsvarende når kjøperen før kjøpet er gitt høve til å undersøke en prøve og mangelen angår en egenskap som skulle framgå av prøven”.

Forarbeidene legger en ganske streng aktsomhetsnorm til grunn for undersøkelsesplikten, dersom kjøper (mottaker) er blitt oppfordret til å undersøke nærmere enkelte forhold, jf. Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 62 og 63

“ Bestemmelsen innebærer at kjøperen ikke kan gjøre mangelkrav gjeldende på grunn av omstende som han kjente til ved kjøpet. Dersom kjøperen med åpne øyne inngår avtalen etter å ha blitt gjort merksom på en bestemt egenskap, kan han altså ikke seinere gjøre gjeldende at denne egenskapen er en mangel. Bestemmelsen forutsetter likevel at kjøperen ikke bare var kjent med vedkommende omstende, men også at han forsto dets betydning som mangel. Hvis kjøperen ikke hadde nødvendig sakkyndighet til å forstå betydningen av en egenskap selgeren gjorde oppmerksom på, kan kjøperen likevel gjøre et eventuelt mangelkrav gjeldende. Dette vil trolig ikke sjelden være tilfelle i forbrukerkjøp. Bestemmelsen avskjærer ikke kjøperens mangelkrav dersom det var forutsatt at selgeren skulle avhjelpe mangelen etter at kjøpet var inngått. På den annen side gjelder bestemmelsen ikke bare det som kjøperen kjente til, men også det han måtte kjenne til ved kjøpet. Uttrykket « måtte kjenne til » svarer til uttrykket « could not have been unaware of » i FN-konvensjonen art 35 (3) og er ment å ha samme rekkevidde som dette. Det vises for øvrig til merknadene til §17 (2) bokstav (b) foran. Andre ledd regulerer virkningen av manglende eller mangelfull forundersøkelse fra kjøperens side. Hovedregelen er at dersom kjøperen har undersøkt tingen før kjøpet, kan han ikke gjøre gjeldende som mangel noe som han burde ha oppdaget ved undersøkelsen. Det samme gjelder dersom han uten rimelig grunn har latt være å etterkomme selgerens oppfordring om å undersøke den. Kjøperen kan ha rimelig grunn til å la være å undersøke tingen bl a dersom han har god grunn til å stole på selgeren sakkunnskap eller dersom undersøkelsen vil medføre urimelig kostnad eller tidspille, f eks fordi tingen er på et annet sted. Har selgeren tilsikret en viss egenskap, trenger kjøperen vanligvis ikke understreke om den er til stede. Det kan også være at kjøperen foretar en undersøkelse, men at forholdene gir ham rimelig grunn til å begrense den. Kjøperen beholder i slike tilfelle retten til å gjøre gjeldende mangler som kunne vært oppdaget ved en mer omfattende undersøkelse. Bestemmelsen pålegger ikke kjøperen noen direkte plikt til på eget initiativ å undersøke tingen før kjøpet. Norges Industriforbund har i sin høringsuttalelse pekt på at en slik undersøkelsesplikt i mange tilfelle vil være naturlig, og at dette kan bidra til å forhindre seinere uoverensstemmelser. Etter departementets mening er det ikke grunnlag for å innføre noen generell plikt til å undersøke tingen før kjøpet. Spesielt i de mange kurante butikkkjøp ville en slikt plikt være lite praktisk. Derimot følger det av §31 i lovutkastet at kjøperen vil ha en undersøkelsesplikt etter at tingen er levert. Dessuten vil det selvsagt kunne følge av partenes avtale eller av sedvane at kjøperen skal undersøke tingen på forhånd”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)