Det er et alminnelig kontraktsrettslig prinsipp at en part ikke kan forholde seg helt passiv ved kontraktsbrudd fra den annen parts side. Den som er utsatt for mislighold, må reklamere i tide, for å kunne gjøre et misligholdskrav gjeldende. En reklamasjon er en melding fra en kontraktspart (kreditor) om at han mener at det foreligger mangel (avvik fra det avtalte), og at han vil gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende overfor den andre (debitor). Enkelt forklart er en reklamasjon en klage på det som er mangelfullt levert, og de rettigheter som påberopes som følge. Det skal også reklameres ved forsinkelse og annet mislighold av avtalen, dersom man ønsker å gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende.

Reklameres det for sent, vil misligholdskravet kunne falle bort, selv om kravet i utgangspunktet er korrekt og vil kunne føre frem. Kravsmottakeren kan således gjøre gjeldende reklamasjonsinnsigelse mot kravshaver, og dermed avskjære kravet i sin helhet, hvis reklamasjonen ikke var rettidig. Dersom det gjøres gjeldende krav mot tidligere salgsledd, må reklamasjonen også rettes mot tidligere salgsledd.

Dersom den som skal levere (debitor) har utvist svik eller handlet i strid med god tro, er det normalt en hovedregel i kontraktsretten at kravet likevel ikke tapes, selv om det skulle være reklamert for sent. Eksempelvis følger av kjøpsloven § 33 at selgeren ikke kan påberope seg en for sen reklamasjon dersom « selgeren har opptrådt grovt aktløst eller for øvrig i strid med redelighet og god tro ». Begrunnelsen er at den som skal levere ikke bør være beskyttet av de samme rettigheter begrunnet i lojalitetsprinsippet, når han først har opptrådt grovt illojalt gjennom utvist svik. Videre vil man kunne beholde misligholdsbeføyelser selv ved sen reklamasjon, dersom den som skal levere har gitt garanti. Endelig kan man unngå å tape sitt krav ved for sen reklamasjon dersom debitor går inn på realitetsdrøftelser fremfor å avvise kravet som for sent fremsatt (se nærmere under realitetsdrøftelser). Det foreligger ingen reklamasjonsfrist ved forsinket betaling fra kjøpers side.

Reklamasjonen skal opplyse debitor om hva som er mangelen, evt. omfang av mangelen og hva som kreves, og er begrunnet i de ulovfestede lojalitetshensyn og opplysningsplikten i kontraktsforhold. Etter kjøpsloven § 32 første ledd må kjøperen angi ”hva slags mangel det gjelder ” og etter avhendingsloven § 4-19 må kjøper gi selger melding ”om at avtalebrotet vert gjort gjeldande og kva slags avtalebrot det er”. En veiledende forklaring på hva en reklamasjon generelt må inneholde er gitt i forarbeidene til kjøpsloven (Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s 80):

”Det kreves etter ordlyden at meldingen også angir hva slags mangel det gjelder. Bestemmelsen kan her neppe tas helt strengt på ordet. Det kan ikke alltid kreves en snever og presis angivelse. Det kan tenkes situasjoner hvor det foreligger klare symptomer på mangel uten at det er mulig å si akkurat hva slags mangel det er tale om. I så fall må det være tilstrekkelig å angi hvordan manglene viser seg”.

Reklamasjonsregelen er et uttrykk for det ulovfestede allmenne lojalitetsprinsipp i kontraktsforhold. Den som opptrer lojalt, sier fra så snart som mulig av hensyn til motparten. Det er flere grunner for at det bør være en regel om at kreditor (den som krever noe etter kontrakten) må reklamere innen rimelig tid etter at mangelen/misligholdet ble oppdaget, overfor debitor (den som skylder noe etter kontrakten).

1. Endringer i status quo bør varsles så tidlig som mulig for å gi debitor forutberegnelighet i sin virksomhet og planlegging. 2. Krav bør fremmes så tidlig som mulig for at bevis lar seg bringe til veie. 3. Kreditor bør ikke kunne spekulere i prisforandringer på debitors bekostning. 4. Tidlig reklamasjon gir debitor best mulighet til eventuelt å avhjelpe feilen, og avverge prosess.

I utgangspunktet må det reklameres i forhold til enhver mangel, dvs. ethvert avvik fra det avtalte. Imidlertid er det vanligvis ikke krav om å reklamere ved betalingsmislighold. Dersom kjøper ikke betaler til avtalt tid, må ikke selger reklamere før han kan kreve betaling. Pengefordringen på utestående beløp er nemlig et selvstendig pengekrav innen pengekravsretten (som er en del av obligasjonsretten), og kravet tapes derfor ikke ved manglende reklamasjon.

Imidlertid vil andre mangler som avvik mellom det som er avtalt eksplisitt eller implisitt, og det som er levert, herunder forsinkelse, kreve at den som gjør kontraktsbrudd/mangel gjeldende reklamerer overfor den som blir krevet.

Videre antas i større kontrakter, der utviklingen av mangelssituasjonen med tiden vil kunne vise seg å medføre store kostnader for den som er ansvarlig - å foreligge en plikt til å utdype og supplere en reklamasjon så snart som mulig, dersom det på reklamasjonstidspunktet ikke er klarlagt fullt ut hva slags type mangel som påberopes og evt. omfang. Et slikt synspunkt er fremmet i forarbeidene til avhendingsloven Ot. prp. 66 1990-1991 side 117:

”I ein del situasjonar kan det rett nok vere vanskeleg å gjere greie for kva slags mangel som hefter ved eigedomen fordi ein berre har symptomar på manglar å halde seg til. I slike tilfeller må det vere nok å forklare korleis mangelen viser seg. Etterkvart som tinga utviklar seg slik at kjøpåren får større innsikt i kva mangelen går ut på, må han eller ho innan rimeleg tid følgje opp med vidare underretning til seljaren for å halde kravet i hevd”.

Dersom man kun har symptomer eller indikasjoner på mangel å forholde seg til, som kan sies å utvikle seg både i art og omfang, kan det i større kontrakter sies å foreligge en oppfølgingsplikt om å supplere reklamasjonen, etter hvert som man får mer kunnskap om mangelens art og omfang. Eksempler her er oppdagelse av symptomer som lukt og fuktmerker som indikerer mugg og sopp i en bolig, men der man ennå ikke har fått åpnet opp gulv mv. og konstatert skadens omfang og skadetype. Når gulvene er åpnet og man finner ut mer om type sopp og omfanget av soppskaden, vil det ofte kreves at selger innen rimelig tid får disse nye opplysningene.

Kravet til reklamasjonens innhold, og om reklamasjonen må følges opp, vil måtte vurderes konkret ut fra kontraktstype og bransjeforhold. I tekniske entreprisekontrakter vil det kanskje være behov for større grad av spesifisering og også oppfølging, slik at entreprenøren lettere kan vurdere risikoen for prosjektet. Ofte benyttes avviksskjema og liknende rapporteringsskjemaer i større tekniske prosjekter.

Det er ikke krav om at reklamasjonen inneholder ordet ”reklamasjon” eller sier ”det reklameres herved” osv. Imidlertid må det fremkomme noenlunde klart at det ikke er levert i henhold til avtalen, og at det er muligheter for at kravshaver vil gjøre gjeldende misligholdsbeføyelse. Mao. må det ikke være snakk om en ren misnøyeytring, men fremkomme som en nærliggende mulighet at kravshaver vil kunne komme til å kreve at det ordnes opp på en eller annen måte i forhold til mangelen.

Man stiller normalt strengere krav til en reklamasjons presisjon og oppfølging i næringsvirksomhet, der det nok klart i reklamasjonen må komme frem at det foreligger avtalebrudd, hva avtalebruddet går ut på og at misligholdsbeføyelser vil bli gjort gjeldende. Vilkåret er her at reklamasjonen er så klar at den som det kreves noe av forstår grunnlaget for kravet og hva som kreves. Formålet er å skape forutberegnelighet og la den som blir krevet få muligheten til å innrette sin drift i henhold til kravet så tidlig som mulig. Samtidig vil det måtte spesifiseres spesielt om krav om heving, retting eller omlevering gjøres gjeldende.

I forbrukerforhold vil man nok klart stille mildere krav til tydelighet og presisjon, og vil nok kunne akseptere mer uklare utsagn som ”jeg er ikke fornøyd med...” eller ”et eller annet er galt med apparatet når jeg trykker på knappen” o.l.

Imidlertid vil det også i næringsforhold ut fra de konkrete omstendigheter og det spesielle kontraktsforhold og samarbeid mellom partene, fra tid til annen kunne anses som godt nok reklamert basert på en helhetlig vurdering av samtaler, korrespondanse, innrettelse og omstendighetene for øvrig, selv om reklamasjonen i seg selv ikke i seg selv har vært presis nok, jf. Rt. 2005 s. 257 ”Epilight”:

”På bakgrunn av forklaringene til Johannesen og Sakshaug legger jeg til grunn at Johannesen helt fra leveringstidspunktet var i kontinuerlig kontakt med Sakshaug om at apparatet ikke virket som forutsatt. Klagene var rett nok den første tiden konsentrert om en feil ved apparatets software som ikke hadde noen betydning for dets effekt. Men i tillegg tok hun flere ganger opp å få en oppgraderingspakke, som hadde vært omtalt under kontraktsforhandlingene, men som ikke ble levert, og som hun håpet ville øke apparatets effekt. Når hun, i likhet med Sakshaug, fortsatt ikke kan ha skjønt at problemet var at selskapet var forespeilet egenskaper som ikke kunne oppnås, kan ikke en manglende presisering av den mangelen som nå påberopes, medføre at reklamasjonen er for sent fremsatt”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)