Den allmenne lojalitetsplikt i kontraktsforhold er et generelt overordnet prinsipp, som går ut på at partene før, under og til en viss grad etter kontraktsforholdet plikter å opptre noenlunde lojalt i forhold til hverandre og ikke i urimelig grad undergrave den annen parts interesser i kontraktsforholdet, som følge av den tillit som partene har vist hverandre ved å inngå juridisk bindende avtale med hverandre. Lojalitetsplikter kan enten være klart kommet til uttrykk i lov (eksempelvis håndverkertjenesteloven § 7), eller være konkret avtalt i den enkelte kontrakt. Eksempler på slike lovregler som er begrunnet i lojalitetshensyn er avtaleloven §§ 33, 36 og kjøpsloven § 19 første ledd, bokstav b. Det vil da bero på en konkret vurdering hva som er lojalt og hva som er illojalt. Imidlertid finnes også en ulovfestet lojalitetsplikt.

Alle regler om opplysningsplikt, undersøkelsesplikt, varslingsplikt (reklamasjoner) mv., som vil være del av bakgrunnsretten, bygger på prinsippet om lojalitet i kontraktsforhold.

Det er i teorien uttalt at prinsippet kan sammenfattes slik at kontrahentene har en plikt til å ta rimelig og tilbørlig hensyn til den annen parts interesser. Partene kan ikke ensidig hevde sine interesser til fortrengsel for hverandres interesser, men må istedenfor innenfor visse grenser vareta hverandres interesser. Man kan dermed ikke ture helt frem som man vil. Det vil kunne foreligge brudd på den ulovfestede lojalitetsplikt dersom opptredenen i urimelig grad avviker fra normal forventet opptreden innenfor et spesielt kontraktsforhold.

Som utgangspunkt har kontraktspartene nødvendigvis adgang til å disponere i kontraktsforholdet i egen interesse med tanke på å foreta handlinger, som gir gevinst til seg selv. Likevel finnes en ulovfestet minstestandard for redelighet og god tro som setter en grense for hvor illojalt man kan opptre overfor kontraktspartneren. Man kan også si at det til en viss grad også er en redelighetsplikt innenfor lojalitetsbegrepet, men som likevel ikke kan trekkes for vidt.

I dagens forretningsverden er det naturlig nok ikke illojalt å tjene penger på bekostning av den annen part, eller på annen måte utnytte kontraktspartneren innenfor rimelighetens grenser. Det er til en viss grad tillatt å overdrive eller underdrive forhold ved en kontrakt for å oppnå best mulig pris eller motytelse, så lenge dette ikke gjøres i slik utstrekning at det må anses som illojalt. Lojalitetsplikter som ikke konkret er avtalt eller lovfestet vil således i praksis kun være minstestandarder for hva som minimum må forventes av lojal opptreden i et kontraktsforhold, og således utgjøre ytre skranker for tillatt opptreden i kontraktsforhold.

Lojalitetsplikten ”principle of good faith” som det heter på engelsk, er således først og fremst uttrykk for en gjensidig minstestandard, der alle parter plikter å gi hverandre som kontraktspartnere et minimum av lojal opptreden, i tråd med det krav til redelighet som man kan forvente i kontraktsforhold; i form av for eksempel opplysninger som har betydning for kontraktsinngåelsen, omsorg for tingen, redelighet, diskresjon mv. som man ut fra partenes forventninger, bransjestandarder, spesiell avtale eller generelt i kontraktsretten, selv må kunne forvente at den andre part forholder seg til.

Lojalitetsplikten har sin begrunnelse i at et kontraktsforhold skal ha en balanse i henhold til de forutsetninger og forventninger som partene gikk inn i kontrakten med. Dersom noen opptrer i strid med de forutsatte minstestandarder til hva man kan og bør forvente, vil balansen i kontraktsforholdet forrykkes. Den som overtrer en minstestandard til forventet opptreden, vil opptre illojalt, hvilket vil være et kontraktsbrudd – selv om det ikke direkte følger av avtalen.

I et kontraktsforhold vil hovedforpliktelsen til partene typisk være at den ene parten leverer en gjenstand/tjeneste og den andre leverer en avtalt kjøpesum i penger. Hovedforpliktelsen til partene vil alltid være å levere rett ytelse til rett tid (dvs. i henhold til avtalen).

Lojalitetsplikten gir anvisning på flere underplikter (tilleggsforpliktelser), som har som formål å sørge for at kontraktsforholdet forløper på en måte som sikrer forutberegnelighet. Lojalitetsplikten kan sees som et overordnet prinsipp om minstestandard for lojal opptreden i kontraktsforhold, som kan fungere som rettslig begrunnelse for flere underplikter som også er fastslått som selvstendige kontraktsrettslige prinsipper:

• Opplysningsplikter (plikt til å opplyse om ting som er av betydning for kontraktsforholdet, der det vil være uredelig for parten å forholde seg taus). • Undersøkelsesplikter (debitor må forvente en minstestandard av undersøkelse, for at hans opplysningsplikt ikke skal måtte bli for vid) • Oppfyllelsesplikter (plikt til å oppfylle på rett måte til rett tid i henhold til avtale), herunder forutsetning om ytelse mot ytelse • Medvirkningsplikter (plikt til å medvirke ved å ta i mot avtalt ytelse eller til å ta i mot avhjelp) • Plikt til å opptre rimelig respektfullt uavhengig av avtalens forpliktelser. Dvs. ikke forsettlig plage, motarbeide eller sverte kontraktspartneren (eksempelvis diskresjonsplikter og plikt til å ikke motarbeide oppdragsgiver gjennom illojal konkurranse mv.) Må antas å finnes et kjerneområde implisitt i visse kontraktsforhold og innenfor visse bransjer, hvor lojalitet er utvetydig forutsatt og nødvendig. • Aktsomhets-, varslings- og oppfølgingsplikter (plikt til å følge opp reklamasjoner, henvendelser om endrede forhold og irregulær utvikling under kontraktsforholdet mv.) • Tapsbegrensningsplikter – plikt til å ikke påføre den andre større tap enn rimelig og nødvendig som følge av kontraktsbrudd

Et uttrykk for lojalitetsplikten finnes i avtaleloven § 33 gjennom ordlyden "redelighet og god tro". Minstestandarder til lojal opptreden finnes også i rettslige standarder som ”god markedsføringsskikk” etter markedsføringsloven § 1 og ”god forretningsskikk” i avtaleloven § 36, samt i pristiltaksloven § 2. Disse bestemmelsene er uttrykk for at det foreligger en minstestandard til lojal opptreden generelt overfor andre aktører i forretningsverdenen, ved markedsføring, prisfastsetting osv.

Brudd på lojalitetsplikten vil kunne være mislighold, selv om det ikke foreligger noen mangel mellom det avtalte og det som er levert. For det første vil lojalitetsplikten fungere som begrunnelse for både undersøkelsesplikt og opplysningsplikt, som ikke er avtalt, slik at dersom en part ikke kommer med opplysninger som den andre har grunn til å regne med å få, eller den andre part lar være å foreta undersøkelser som man må forutsette at man tar, vil det kunne foreligge mislighold i form av brudd på lojalitetsplikten – selv om det isolert sett ikke er mangel i forhold til avtalen.

Et annet eksempel på at brudd på lojalitetsplikten kan utgjøre et mislighold, er dersom det for eksempel er inngått et leieforhold i næring, og leietaker seksuelt antaster utleier. Antastelsen er ikke i strid med avtalen, men er i strid med den ulovfestede lojalitetsplikt som foreligger mellom to parter om å opptre rimelig lojalt mot hverandre. Utleier må her antas å ha rett til å heve avtalen, da det ikke er rimelig at utleier i det videre skal måtte forholde seg til en leietaker som har antastet henne. Praksis har lagt til grunn at et slikt spørsmål vil måtte løses gjennom avtalerettslig sensur etter avtaleloven § 36, og ikke etter kontraktsrettslige regler.

De forhold som normalt oppfattes som illojalt i kontraktsforhold er svik og opplysningssvikt av betydning. Lojalitetsplikten kommer således gjerne til uttrykk i kontraktslovgivningen gjennom uttrykk som ”som parten har grunn til å regne med å få” osv. Lojalitetsplikten vil foreligge både før, under og etter at avtalen er kommet i stand. I Rt 1988 s. 1078 som gjaldt gyldigheten av en kausjonsavtale, var spørsmålet om banken hadde krenket sin aktsomhetsplikt overfor kausjonisten med hensyn til informasjon om debitor og låneforholdets utvikling. Høyesterett uttalte utrykkelig på side 1084 at ”det i kausjonsforhold, som i kontraktsforhold ellers, må stilles krav til aktsom og lojal opptreden fra kreditors side overfor kausjonisten. Dette kravet til aktsomhet og lojalitet må gjelde ikke bare ved stiftelsen av kausjonsforpliktelsen, men så lenge forpliktelsen består”(min uth). Dette gjentok Høyesterett i Rt 1995 s.1460.

Det er alminnelig antatt at kravene til lojalitet skjerpes etter at kontrakt er inngått. Videre er det antatt at den alminnelige lojalitetsstandard gir utrykk for en minimumsstandard. Det er først og fremst den klart illojale atferd som rammes og at det er alminnelig antatt at formaliseringen som sådan fører til en skjerpelse av lojalitetskravene. Dessuten må kravene til lojalitet skjerpes ytterliggere der partene utrykkelig har nedfelt en slik plikt i avtalen, men i hvilken grad en avtalt lojalitetsforpliktelse går videre enn det alminnelige kravet til lojalitet må i utgangspunktet bero på en konkret tolkning av avtalen.

Lojalitetsplikten må sies å modifiseres eller fullt ut suspenderes, dersom den andre part først har opptrådt illojalt. Man vil normalt ikke kreve full lojalitet fra en kontraktspartner overfor en kontraktspartner som først har opptrådt illojalt, og ofte vil det ikke være illojalt å ikke oppfylle en minstestandard til disse underplikter. Dersom gjenstanden er ødelagt, plikter ikke kjøper å ta den i mot. Dersom debitor har opplyst om noe som er uriktig, kan det ikke forventes at kreditor likevel må undersøke om det er riktig.

I en kjøpsavtale vil partenes hovedforpliktelser være å levere tingen, samt å betale kjøpesummen, men ofte også en plikt til å medvirke på andre måter til at avtalen blir oppfylt. Dommen i Rt 2004 s.1256 gjaldt virkningen mellom partene av kjøp av aksjer i et boligselskap der styret ikke godkjente overdragelsen. Høyesterett uttalte her (43) at både avhenderen og erververen ”hadde utvilsomt etter kontrakten en lojalitetsplikt overfor hverandre til å medvirke til at styre ga sitt samtykke. Ut fra de konkrete forhold ville det være nærliggende at denne plikten ikke opphørte umiddelbart ved styrets nektelsesvedtak”(min uth). Slik jeg forstår det må det altså bero på en konkret vurdering av avtalens art hvor omfattende medvirkningsplikten rekker.

Slike lojalitetsbrudd vil etter omstendighetene kunne anses som et mislighold og utløse misligholdssanksjoner, for eksempel hevning eller erstatning. Når det gjelder hevning er det etter alminnelige prinsipper krav om at lojalitetsbruddet kan sies å utgjøre et ”vesentlig mislighold”. Hvorvidt dette er tilfellet beror på en konkret vurdering. Videre kan et lojalitetsbrudd etter omstendighetene medføre erstatning for den positive kontraktsinteresse.

I ”Vedbolags-dommen” inntatt i Rt. 1951 s. 371 (voldgiftsdom) ble det lagt vekt på lojalitetshensynet ved tolkningen av de løpende forpliktelser under avtalen. Partene hadde her inngått en avtale om levering av kull, men etter at den annen verdenskrig brøt ut steg prisene på brensel til det femdobbelte. Høyesterett kom her til at det besto et så nært samarbeid mellom selger og kjøper at det ville være urimelig å velte alt tap over på selgeren. Med andre ord forelå det et spesielt tillitsforhold mellom partene, som tilsa større grad av lojalitet. Tillitsforholdet var særlig begrunnet med at vedbolaget hadde beregnet en så liten fortjeneste at kontrakten ikke kunne anses som en vanlig forretningsmessig kontrakt, slik at vedbolaget nærmest hadde tatt på seg en formidlerrolle overfor kjøperen.

Retten kom her til at prisen kunne endres på bakgrunn en tolkning av avtalen. Denne avgjørelsen ble fattet før avtalelovens § 36 ble vedtatt, og det kan antas at saken ville bli løst etter denne bestemmelsen i dag.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)