Den generelle kontraktsretten er de allmenne regler om opptreden, rettigheter og plikter i kontraktsforhold som har hatt en langvarig utvikling i rettspraksis. Disse prinsippene vil kunne anvendes mer eller mindre analogisk for alle kontraktstyper, og vil være det vi kaller for bakgrunnsretten. Bakgrunnsretten er deklaratorisk, dvs. at den kan fravikes ved spesifikk avtale, siden det som utgangspunkt foreligger avtalefrihet (man kan avtale hva man vil som ikke strider mot lov, ærbarhet eller er åpenbart urimelig). Bakgrunnsretten vil komme inn og utfylle tause eller uklare avtaler, dersom den motsatte regel ikke spesifikt er avtalt.

I den alminnelige kontraktsretten behandles spørsmål som er felles for de fleste avtaletyper, mens den spesielle kontraktsretten tar for seg de regler som er spesielle for de ulike avtaletyper. I den spesielle kontraktsretten for de enkelte typene er det blant annet gitt spesielle regler som ikke kan fravikes ved avtale (preseptoriske regler). I forarbeidene til kjøpsloven § 3 er det sagt følgende om forholdet mellom de fravikelige reglene i loven og prinsippet om avtalefrihet:

“Lovens bestemmelser skal for det første vike for det som følger av partenes avtale. Formuleringen av bestemmelsen innebærer at loven ikke bare står tilbake for det som uttrykkelig er avtalt, men også slikt som etter tilhøva må anses forutsatt ved avtaleinngåelsen. Det kan også tenkes at partene i tiden etter avtaleinngåelsen blir enige om nye vilkår. Også slike vilkår og forutsetningene for disse kan sette kjøpslovens bestemmelser til side. Partene kan likevel ikke avtale hva som helst. Avtalefriheten innskrenkes for det første av kjøpslovens ufravikelige bestemmelser, jf §4. For det andre setter tvingende regler i andre lover grenser for hva som kan avtales. Eksempler på slike bestemmelser er avtaleloven §36, prisloven §§ 18 og 23 samt markedføringsloven §9a. Ved siden av den enkelte avtalen kan også en etablert praksis mellom partene gå foran kjøpslovens bestemmelser. Dette representerer i og for seg en ny regel i forhold til gjeldende lov. Imidlertid vil det ofte følge allerede av partenes avtaleforutsetninger at de legger til grunn tidligere praksis seg imellom. Regelen om etablert praksis mellom partene svarer til FN-konvensjonen art 9 (1). Som etter gjeldende lov vil handelsbruk eller annen sedvane gå foran lovens bestemmelser. Det er imidlertid et ekstra vilkår at handelsbruken eller sedvanen må anses bindende mellom partene. Dette innebærer at sedvanens kvalitet i en viss utstrekning er avgjørende for om den skal legges til grunn. Klart urimelige sedvaner vil derfor ikke kunne slå gjennom overfor loven, jf avtaleloven §36 tredje ledd. For internasjonale kjøp gjelder dessuten særlige vilkår for at handelsbruk skal kunne legges til grunn, jf §90 og merknadene til denne bestemmelsen”.

I dag er flere av de generelle kontraktsrettslige prinsippene kodifisert (dvs. gjort til formell lov) i forhold til de enkelte kontraktstyper og de lover som regulerer kontraktene.

I forskjellige kontraktslover som avhendingsloven, forbrukerkjøpsloven, håndverkertjenesteloven kan man derfor finne igjen de samme kontraktsrettslige prinsippene om at det må reklameres innen rimelig tid ved mangel, heving kan kun kreves ved vesentlig mislighold, selger kan kreve retting eller omlevering dersom det ikke er urimelig byrdefullt osv. Derfor kan man til en viss grad bruke de generelle reglene i håndverkertjenesteloven eller kjøpsloven analogisk på andre typer tjenester til en viss grad, som uttrykk for generelle kontraktsrettslige prinsipper, så langt de passer.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)