Det direkte tap er de utgifter som er en direkte følge av kontraktsbruddet, som kostnader for å erstatte ytelsen (dekningskjøp) eller verditap og tapt fortjeneste på grunn av uteblitt oppfyllelse, og omkostninger som man ellers påføres for å rydde opp, slik som ressursbruk for å foreta dekningskjøp, leiekostnader i uteblivelsesperioden, utredning av tap, reklamasjon, transport, reisevirksomhet mv.

I kjøpsloven § 67 første ledd er det direkte tap kommet til uttrykk ved at krav på erstatning skal “svare til det tap, herunder utlegg, prisforskjell og tapt fortjeneste, som den annen part er påført ved kontraktbruddet. Dette gjelder likevel bare tap som en med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av kontraktbruddet”.

Hva som omfattes av direkte tap er nærmere omtalt i forarbeidene til kjøpsloven Ot prp nr 80 (1986-87) s. 123:

Hva som er direkte tap framgår ikke uttrykkelig, men følger motsetningsvis av bestemmelsen. Typiske direkte tapsposter er slike utlegg som nevnt i første ledd, tapt fortjeneste for selgeren på grunn av at kjøpet heves og en defekt tings reduserte verdi på kjøperens hånd. Prisforskjell som nevnt i §§ 68 og 69 vil også være direkte tap. Når det blir foretatt dekningstransaksjon (jf § 68) vil selvsagt også kostnadene i forbindelse med denne være direkte tap. Ved vurderingen av om et tap skal reknes som direkte eller indirekte er det ikke avgjørende om den skadelidende part har hatt direkte utgifter til utenforstående, eller om tapet har form av ekstra interne kostnader i partens virksomhet. Har kjøperen f eks forgjeves sendt en bil for å hente en ting som viser seg ikke å være klar for levering, skal utgiftene til dette i prinsippet dekkes som direkte tap, uavhengig av om han har leid bilen eller brukt sin egen. På den andre siden må parten påvise at de interne tiltak har medført ekstra kostnader. Det som partens folk har gjort innenfor rammen av sine ordinære arbeidsoppgaver, kan det ikke uten videre kreves erstatning for.

Det direkte tap omfatter for det første utlegg som følge av kontraktsbruddet. Slike utlegg omfatter utgifter for å konstatere mislighold og andre nødvendige utgifter som kreditor må legge ut som følge av misligholdet. Eksempelvis utgifter for å kjøre og hente tingen tilbake, eller for å forberede mottak av tingen. Videre omfattes utlagte utgifter som påløper for å begrense omfanget og konsekvensene av misligholdet, eksempelvis midlertidig leie av erstatningsgjenstand,

Direkte tap omfatter dessuten tapt fortjeneste eller verditap, som beregnes ut fra prisforskjellen mellom kjøpesummen og prisen av en erstatningsgjenstand eller ta inn en erstatningstjeneste (dekningstransaksjonen). Beregningen av tapt fortjeneste vil i stor grad bestemmes av muligheten for dekningstransaksjon, idet kontraktspartnerne ut fra lojalitetsplikter har en alminnelig tapsbegrensningsplikt. Tapsbegrensningsplikten kan tilsi at skadelidte foretar dekningskjøp relativt raskt for å forhindre unødig tap.

Prisforskjellen skal være tapet i verdi mellom kostnaden for å anskaffe et substitutt og kostnaden for skyldnerens hovedforpliktelse. Det er imidlertid ikke et vilkår om at man faktisk anskaffer et subsitutt (dvs. foretar dekningstransaksjonen), og man beregner da prisforskjellen ut fra tenkt verdi. For kjøp er regelen for beregning av prisforskjell nedfelt i kjøpsloven § 68:

”Dersom kjøpet heves og kjøperen foretar dekningskjøp eller selgeren dekningssalg på forsvarlig måte og innen rimelig tid etter hevingen, legges kjøpesummen og prisen etter dekningstransaksjonen til grunn når prisforskjell skal reknes ut”.

Dekningstransaksjonen skal være foretatt på ”forsvarlig måte” i samsvar med den alminnelige tapsbegrensningsplikt. Dersom man kjøper bedre varer, vil man ikke få dekket de fulle omkostninger i den grad man får en berikelse utover full erstatning.

Dersom det ikke foretas en faktisk dekningstransaksjon, fordi kontrahenten velger å ikke kjøpe tilsvarende gjenstand eller tjeneste, beregnes prisforskjellen i forhold til ”gjengs pris,” jf. kjøpsloven § 69 første ledd. Gjengs pris er i kjøpsloven § 69 annet ledd definert slik:

“Som gjengs pris anses prisen på leveringsstedet for ting av samme slag eller, om det ikke gjelder noen gjengs pris der, på et annet sted som med rimelighet kan likestilles med dette, likevel slik at omsyn tas til forskjell i transportkostnader”.

Dersom varen eller tjenesten er kjøpt på tilbud, eller er gitt med rabatt, vil gjengs pris for tilbudsvarer likevel være vanlig markedspris, jf. Rt. 2002 s 173:

Prisendringer i markedet kan skape problemer i forhold til hvilken prisforskjell man skal godta for dekningskjøpet. Hovedvilkåret her er at tapsutviklingen må ha vært påregnelig på avtaletidspunktet, og man vil lett måtte avgrense erstatningen mot en prisutvikling som ikke partene kunne ha forutsett på avtaletidspunktet.

Hva tap i prisforskjell skal dekke er nærmere omtalt i forarbeidene til kjøpsloven Ot prp nr 80 (1986-87) s. 121 og 122, og vil få delvis tilsvarende anvendelse for eks. tjenester:

”Tap i form av prisforskjell kan oppstå gjennom prisendringer i markedet. Det kan også foreligge prisforskjell mellom ulike leverandører i markedet. Erstatning for prisforskjell kompenserer virkningene av slike prisendringer for partens kostnader og fortjeneste. Erstatning for prisforskjell forutsetter at 
parten lider et tap i form av prisforskjell, men ikke uten videre at dekningstransaksjon faktisk blir gjennomført, jf § 69. Erstatning for prisforskjell kan bli aktuelt f eks når kjøperen hever på grunn av forsinkelse og prisen har steget etter avtaleinngåelsen slik at tingen nå bare kan skaffes til en høyere kjøpesum. Tilsvarende kan selgeren få erstatning for prisforskjell når kjøpet heves og tingen har sunket i verdi etter avtaleinngåelsen. Om vilkårene for erstatning for prisforskjell vises ellers til merknadene til §§ 68 og 69. Erstatning for tapt fortjenste kan bli aktuell i den utstrekning fortjensten ikke blir kompensert gjennom erstatning for prisforskjell. Som eksempel kan nevnes det tilfelle at en kjøper som har hevet kjøpet på grunn av forsinkelse, ikke rekker å foreta dekningskjøp før den som han har solgt tingen videre til hever eller krever erstatning. Et liknende tilfelle foreligger der selgerens kontraktbrudd fører til at kjøperen må selge tingen videre til lavere pris enn om avtalen var blitt riktig oppfylt. Erstatning for tapt fortjenste kan ofte bli aktuell når kjøpet gjelder en ting som er særskilt tilvirket for kjøperen. Tingen vil ofte ha en slik karakter at selgeren ikke har noen alternativ avsetningsmulighet. Når selgeren hever eller kjøperen avbestiller tingen (jf § 52 (2), vil selgeren derfor gå glipp av en fortjenste som han har krav på å få erstattet. Bestemmelsene i paragrafen her regulerer ikke nærmere spørsmålet om hvordan man skal gå fram ved utrekningen av erstatning i forbindelse med tilvirkingskjøp. Det er derfor i siste omgang opp til domstolene å avgjøre om man skal ta utgangspunkt i kjøpesummen med fradrag av sparte kostnader og verdien av det som alt er tilvirket, eller om man skal summere de enkelte tapsposter. Men utrekningen må selvsagt skje på en slik måte at partens faktiske tap blir dekket For øvrig vises til merknadene til § 52 (2)”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)