Det er to typer tilbakeholdelsesrett i norsk rett. Den vanligste formen er såkalt detensjonsrett, dvs. at man holder tilbake egen ytelse til sikkerhet for krav som følge av den andre parts kontraktbrudd. Man unnlater da simpelthen å prestere inntil riktig prestasjon kommer fra den annen part i henhold til avtalen.

Kjøpers tilbakeholdsrett for kjøpesummen er nedfelt i kjøpsloven § 42:

"§ 42. Kjøperens tilbakeholdsrett.

Har kjøperen krav som følger av selgerens kontraktbrudd, kan kjøperen holde tilbake så mye av kjøpesummen som vil sikre at han får kravet dekket".

Mens selgers tilbakeholdsrett er mer begrenset, og følger av kjøpsloven § 10:

"§ 10. Selgerens tilbakeholdsrett.

(1) Har ikke selgeren gitt kreditt eller henstand med betalingen, plikter han ikke ved å overgi tingen, overlevere dokument eller på annen måte å overføre rådigheten over tingen uten at kjøpesummen betales samtidig.

(2) Skal selgeren sende tingen til et annet sted, kan han likevel ikke la være å sende den, men han kan hindre at kjøperen får rådigheten før kjøpesummen betales".

En annen type tilbakeholdsrett er en form for sikkerhetsrett, og kalles retensjonsrett. Retensjonsrett er å holde tilbake en innlevert gjenstand til sikkerhet for at motparten presterer. Skillet mellom detensjonsrett og retensjonsrett går på at det ved retensjonsrett ikke er egen ytelse som holdes tilbake, men en ting tilhørende kontraktspartneren. Retensjonsretten utøves typisk av verksteder og andre tilvirkere, der en annens gjenstand repareres eller bearbeides. Retinenten kan holde tilbake gjenstanden som sikkerhet inntil betaling skjer. Advokater har en retensjonsrett i forhold til sakspapirer til betaling skjer, så lenge ikke det er fare for rettstap for klienten som følge av tilbakeholdelsen.

Innenfor vanlig kjøpsrett vil man derfor snakke om en såkalt detensjonsrett, dvs. at kjøper holder tilbake hele eller deler av kjøpesummen til sikkerhet for sitt mangelskrav som følge av selgers kontraktbrudd. Tilbakeholdsretten er således en form for sikkerhetsrett, for å forhindre tap hos forbruker. Forbruker vil da simpelthen ha rett til å la være å prestere sin forpliktelse – kjøpesummen - inntil riktig prestasjon kommer fra selger foreligger i henhold til avtalen. Tilbakeholdsretten opphører imidlertid når selger faktisk har levert i henhold til avtalen. Fortsatt tilbakeholdsrett vil da være et mislighold fra forbrukers side, slik at retten til å holder tilbake egen ytelse kun vil vare så lenge selger misligholder/mangelen foreligger ved tingen.

Formålet med tilbakeholdsretten er at den annen part skal oppleve et visst press til å oppfylle sin ytelse. Gjendisighetsbetraktninger og prinsippet om ytelse mot ytelse er sentrale ved denne. Tilbakeholdsretten opphører når den annen part har levert i henhold til avtalen. Fortsatt tilbakeholdsrett vil da være et mislighold.

Kjøper eller annen erverver har en generell tilbakeholdsrett til sikkerhet for krav som følge av selgerens eller leverandørens kontraktbrudd. Med andre ord kan man holde tilbake egen ytelse, i den grad det foreligger mangler ved den annens ytelse (forsinkelse eller mangel ved tingen eller leveransen).

Tilbakeholdsrett er at kjøper holder tilbake hele eller deler av avtalt kjøpesum til sikkerhet for den mangel eller forsinkelse som ligger ved tingen, eller at selger holder tilbake tingen ved sendekjøp eller at selger beholder eiendomsretten dersom det er tatt forbehold (se nedenfor). Dersom det foreligger mangel eller forsinkelse, vil kjøper ha rett til å beholde så stor del av eventuelt ubetalt kjøpesum som er nødvendig for å ha sikkerhet for kravet mot selger, og kjøper vil dermed ikke misligholde ved å benytte seg av tilbakeholdsretten.

Tilbakeholdsretten gjelder rent praktisk før kjøper har betalt hele kjøpesummen, eller før selger har gitt fra seg rådigheten over tingen. Etter at kjøper har betalt hele kjøpesummen, må eventuell tilbakeføring av det innbetalte skje gjennom heving av avtalen eller avtale om tilbakelevering. Dersom kjøper har betalt noe, men ikke alt, så kan kjøper holde tilbake så stor del av kjøpesummen som gir betryggende sikkerhet for kravet.

Formålet med tilbakeholdsretten er at selger skal oppleve et visst press til å oppfylle sin ytelse på korrekt måte overfor kjøper, også slik at kjøper ikke skal tape penger og likviditet på å ha prestert sin forpliktelse, uten å få den avtalte ytelse igjen. Gjendisighetsbetraktninger og prinsippet om ytelse mot ytelse er sentrale for begrunnelsen for at forbruker da vil kunne holde tilbake egen ytelse (normalt kjøpesummen), så lenge pengene ikke allerede er betalt fullt ut. Da vil kjøper måtte kreve å få hele eller deler av pengene tilbake gjennom krav om heving, prisavslag eller erstatning, eller eventuelt å kreve avhjelp (omlevering eller retting) for å få tingen tilbake uten mangler.

Lojalitetspliktene tilsier at dersom kjøper ønsker å benytte seg av en tilbakeholdsrett, så skal han straks varsle den annen part. Kjøper må således reklamere innen lovens frister for å kunne påberope seg tilbakeholdsrett. Kjøper kan eksempelvis ikke i ettertid imøtegå en tvist om betaling med selger, gjennom å påberope seg en tilbakeholdsrett på grunn av mangler som tidligere ikke er er påberopt.

For å utøve tilbakeholdsretten er det et vilkår om konneksitet mellom ytelsen som holdes tilbake og misligholdet. Det må foreligge noenlunde samme rettsforhold, det vil si at kravet og misligholdet må springe ut av samme avtale, ellers så må kontraktspartnerne ha løpende leveranser som tilsier at det er konneksitet mellom detensjonen (tilbakeholdelsen) og misligholdet. Ofte vil graden av samtidighet for forholdet avgjøre om kravet er konnekst.

I en dom fra Eidsivating lagmannsrett ( LE-1994-179) ble det sagt følgende om kravet til konneksitet:

”Selv om kravene anses for å springe ut av samme rettsforhold, kan en ikke alene av denne grunn slutte at den ankende parts tilbakeholdelse av egen ytelse har vært rettmessig. I gjensidig bebyrdende kontraktsforhold vil det foreligge en nærmere sammenheng mellom ytelsene som vil kunne ha rettslige konsekvenser. Skal ytelse utveksles mot ytelse, vil samtidighetsprinsippet få anvendelse”.

Dersom kravet bare gjelder en del, vil man ha tilsvarende tilbakeholdsrett for en forholdsmessig del, jf. regelen i kjøpsloven § 43.

Lojalitetspliktene tilsier at dersom man ønsker å benytte seg av en tilbakeholdsrett, så skal man straks varsle den annen part. Man kan pådra seg erstatningsansvar dersom varsel ikke blir gitt, og den annen part pådrar seg et økonomisk tap i tillitt til at den annen part leverer sin ytelse som avtalt. Dersom den misligholdende part stiller tilfredsstillende sikkerhet for sin ytelse vil man normalt ikke ha tilbakeholdsretten i behold lenger.

Kjøper kan bare holde tilbake nok til det som vil gi betryggende sikkerhet for kravet. Kjøper kan dermed eksempelvis ikke bruke krav om tilbakeholdsrett som begrunnelse for å nekte å betale for en hel leveranse, dersom det kun er en avgrenset del av denne som er mangelfull. Dersom kravet bare gjelder en del, vil forbruker ha tilsvarende tilbakeholdsrett for en forholdsmessig del.

Å holde tilbake egen ytelse er også aktuelt ved forventet mislighold på grunn av konkurs eller annet. Å prestere egen ytelse når forbruker vet at selger vil misligholde avtalen, vil unødig innebære risiko for tap for forbruker. Her gjelder for øvrig reglene i lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp §§ 61 og 62, jf. forbrukerkjøpsloven § 55.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)