Å ha risiko for tingen innebærer at tingen ligger under den ene parts faktiske råderett og ansvar, slik at dersom noe skjer med tingen, vil ikke den andre part være ansvarlig for å erstatte tapet ved brann, oversvømmelse, tyveri mv. Dersom selger har risikoen for tingen må han skaffe kjøper ny ting eller erstatte hans tap, dersom tingen går tapt før tingen er levert mens tingen er selgers risiko. Selger blir heller ikke ansvarlig for mangel ved tingen som har oppstått etter at risiko har gått over på kjøperen.

Dersom kjøper har overtatt tingen, vil ikke selger være ansvarlig etter kontrakten for tilfeldige ytre hendelser som skjer med tingen, og som ikke kan henføres til et mangelsansvar eller kontraktsansvar. Den som sitter med risikoen for tingen plikter også å betale for vedlikeholdsutgifter og andre kostnader som forsikring av tingen osv. Hva risikoen innebærer er regulert i kjøpsloven § 12:

”§ 12. Hva risikoen innebærer.

Når risikoen for tingen er gått over på kjøperen, faller ikke hans plikt til å betale kjøpesummen bort ved at tingen deretter går tapt, skades eller minskes som følge av hending som ikke beror på selgeren”.

En nærmere forklaring av den rettslige betydningen av å sitte med risiko for tingen, er gitt i Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 56:

”Det følger av paragrafen at når kjøperen har risikoen for tingen, faller ikke hans plikt til å betale kjøpesummen bort om tingen går tapt, skades eller minskes. Forutsetningen er at det skjer som følge av en hending som ikke beror på selgeren. Dette innebærer for det første at kjøperen må betale kjøpesummen dersom han selv (eller hans folk) er skyld i eller har voldt ødeleggelsen. For det andre faller ikke betalingsplikten bort om årsaken er en tilfeldig hending, f eks hvor tingen brenner opp eller går tapt i forbindelse med et forlis. Det samme gjelder når man ikke kan fastslå årsaken til at tingen er kommet bort. Kan hendingen etter en objektiv bedømmelse føres tilbake til selgerens eget forhold, vil det foreligge kontraktbrudd fra selgerens side, forutsatt at forholdet har sammenheng med kjøpet eller oppfyllelsen. Kjøperens plikt til å betale kjøpesummen beror da på reglene om følgene av forsinkelse, jf §21 (2). Særskilte spørsmål oppstår der det foreligger en kombinasjon av en menneskelig årsak og en tilfeldig hending, såkalt casus mixtus. Slike tilfelle reiser vanskelige spørsmål både i forhold til reglene om risikoens overgang og om erstatningsansvar. Det er noe uklart hvor langt selgerens ansvar og risiko går etter gjeldende rett i disse tilfelle. Det kan her vises til Augdahl: Obligasjonsrett (5 utg) s 235 til 236 med henvisninger samt Krüger: Norsk kjøpsrett (2 utg) s 202. Et minstevilkår antas i alle tilfelle å være at det foreligger årsakssammenheng mellom selgerens feil eller forsømmelse og det senere tilfeldige tap. Det vil si at tapet eller skaden vitterlig ville ha vært unngått dersom selgeren ikke hadde handlet forsømmelig”.

En annen konsekvens av å sitte med risikoen for tingen, er at den som har risikoen plikter å betale for kostnader ved å holde tingen ved like som service, vedlikehold, forsikring mv., hvilket er årsaken til at det i kjøpsloven § 11 er en regel om at selgeren bærer kostnadene med tingen til den er levert, med mindre det er snakk om kostnader ved at leveringen blir forsinket som følge av forhold på kjøperens side. Normalt vil imidlertid vedkommende som sitter med tingen også ha rett til avkastning av tingen, jf. kjøpsloven § 79:

Ӥ 79. Avkasting av tingen.

Avkasting som tingen gir før den avtalte leveringstid, tilfaller selgeren, når det ikke var grunn til å rekne med at den ville falle seinere. Avkasting som tingen gir deretter, tilfaller kjøperen, når det ikke var grunn til å rekne med at den ville falle tidligere”.

Videre vil tidspunktet da risikoen gikk over på kjøperen legges til grunn, ved vurderingen av om en ting har mangel, selv om mangelen først viser seg seinere, jf. kjøpsloven § 21. Etter kjøpsloven § 32 skal kjøper ved oppdaget mangel også reklamere innen rimelig tid etter at han burde ha oppdaget den, slik at å la være å hente eller ta i mot tingen slik at den ikke kan undersøkes i samsvar med god skikk til rett tid etter kjøpsloven § 31, kan få betydning for om det er reklamert rettidig.

Risikoen går over på kjøper når tingen faktisk er levert eller hentet av kjøper etter kjøpsloven §§ 6 eller 7, eller når tingen er stilt til kjøpers rådighet på avtalt tid og sted i samsvar med avtalen og kjøper misligholder avtalen ved å ikke medvirke med å overta tingen (kreditormora) jf. kjøpsloven § 13:

Ӥ 13. Risikoens overgang.

(1) Risikoen går over på kjøperen når tingen er levert som avtalt eller i samsvar med §§ 6 eller 7.

(2) Blir tingen ikke hentet eller mottatt til rett tid, og beror dette på kjøperen eller forhold på hans side, går risikoen over på ham når tingen er stilt til hans rådighet og det inntrer kontraktbrudd fra hans side ved at han ikke overtar tingen.

(3) Skal kjøper hente tingen på et annet sted enn hos selgeren, går risikoen over når leveringstiden er inne og kjøperen er kjent med at tingen er stilt til hans rådighet på leveringsstedet”.

Hvis kjøperen unnlater å overta noe som er stilt til hans eller hennes rådighet, vil risikoen fortsatt ha gått over i forhold til mangler ved tingen i seg selv (eksempelvis forråtnelse av frukt mv.). Kjøper kan altså ikke omgå reklamasjonsreglene ved å nekte å overta en vare. Etter kjøpsloven §§ 6 og 7 følger at levering skjer når tingen overtas av kjøperen, eller etter avtale er stilt til kjøpers disposisjon. Kjøper vil da etter tidspunktet for når risikoen går over, være i såkalt kreditormora dersom kjøper ikke vil medvirke til at kjøpet oppfylles. Oppfyller ikke kjøperen sin plikt til å overta tingen til avtalt tid og sted, og beror dette ikke på selgeren eller forhold på hans side, kan selger holde tilbake tingen, heve og kreve erstatning, jf. kjøpsloven §§ 51, 55 og 57 mv.

En nærmere gjennomgang av konsekvensene av at risikoen går over på kjøper, og selgers misligholdsbeføyelser ved kjøpers manglende medvirkning, er gitt i Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 57:

”Første ledd fastslår hovedregelen om når risikoen går over på kjøperen. Som etter gjeldende lov §17 første ledd er hovedregelen at risikoen går over ved leveringen. Det tenkes her på den faktiske levering og ikke den tid da levering skulle skjedd. Når levering faktisk skal anses skjedd kan framgå av avtalen. Ellers vil reglene i §§ 6 og 7 bli avgjørende. Ved hentekjøp (§6) vil altså risikoen gå over når kjøperen eller noen på hans vegne har overtatt tingen hos selgeren. Skal tingen hentes på et annet sted enn hos selgeren, kommer derimot §13 (3) til anvendelse. Ved plasskjøp (§7 (1)) vil risikoen gå over når tingen mottas hos kjøperen. I forbrukerkjøp vil det samme gjelde selv om tingen skal sendes til et annet sted, jf §7 (4). I sendekjøp ellers vil risikoen som hovedregel gå over når tingen er overlevert til den fraktfører som har påtatt seg transporten fra avsendingsstedet, jf §7 (2). I forhold til NU 1984:5 er §13 (1) noe omformulert, og dette har gjort andre punktum i arbeidsgruppens utkast overflødig. Andre ledd regulerer de tilfelle hvor leveringen ikke skjer som forutsatt og dette beror på kjøperen eller forhold på hans side. Tidspunktet for risikoens overgang i disse tilfelle er angitt på noe ulik måte i de forskjellige nordiske lovutkast. F eks innebærer det finske utkast at risikoen her går over når selgeren « har gjort det som ankommer på honom för att avlämnandet skall kunna ske.» Etter det norske proposisjonsutkastet er det (som hovedregel) avgjørende at tingen er stilt til kjøperens rådighet og det inntrer kontraktbrudd fra hans side ved at han ikke overtar tingen. Den norske formuleringen må ses i sammenheng med reglene om kjøperens plikt til å overta tingen, jf §50 bokstav (b), §51 og §57(2) bokstav (b). For det spesielle tilfellet at tingen skal hentes hos en tredjemann, er det nok med kjøperens kunnskap om at tingen er stilt til hans rådighet der, se tredje ledd. Denne sondringen stemmer med bestemmelsene i FN-konvensjonen art 69 og avspeiler en naturlig forsikringsfordeling mellom selger og kjøper. Regelen i andre ledd innebærer altså at risikoen kan gå over på kjøperen før levering faktisk skjer, såframt tingen er stilt til hans rådighet. På den annen side går risikoen ikke over bare fordi selgeren har stilt tingen til rådighet for kjøperen, dersom den avtalte leveringstid ennå ikke er kommet. Andre ledd kommer ikke bare til anvendelse når kjøperen nekter å motta eller hente tingen, men også når leveringen utsettes fordi selgeren holder tingen tilbake i medhold av §10. Det samme gjelder dersom årsaken er at kjøperen ikke har ytt annen medvirkning som er nødvendig for at levering kan skje”.

I tillegg følger av kjøpsloven § 14 at risikoen uansett ikke går over på kjøperen før det ”ved merking, transportdokument eller på annen måte er gjort klart at tingen er tiltenkt kjøperen”.

Videre er det i kjøpsloven § 15 gitt en særskilt regel for ting som allerede er i transport ved avtaletidspunktet, og som dermed allerede er i transitt (på reise) når kjøpet inngås. Hovedregelen er da at kjøperen overtar risiko allerede ved avtaleslutningen, med mindre avtalen og forholdene ”viser at kjøperen har påtatt seg risikoen allerede fra det tidspunktet da tingen ble overgitt til den fraktfører som har utstedt transportdokumentet”. Selgeren har i alle tilfeller risikoen for tap eller skade som selger kjente eller burde kjenne til ved kjøpet, men ikke opplyste kjøperen om.

Dersom tingen er levert på prøve eller med rett til tilbakelevering, vil risikoen i samsvar med at tingen er hentet/levert være hos kjøper mens tingen er til prøving eller før retur, men risikoen vil da gå tilbake til selger igjen når den er levert tilbake til selger, jf. kjøpsloven § 16:

”§ 16. Tilbakelevering ved kjøp med returrett.

Er en ting kjøpt og levert på prøve eller for øvrig med rett til tilbakelevering, har kjøperen risikoen etter reglene i kapitlet her inntil tingen igjen er overtatt av selgeren”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)