Kjøpsrett er reglene om kjøpers og selgers rettigheter og forpliktelser innenfor inngåtte avtaler om kjøp. Ved kjøp er det alltid inngått en bindende avtale om at den ene part kjøper og den annen part mot vederlag selger en ting. Spørsmålet om fortolkingen av kontrakten og spørsmålet om avtalen er gyldig inngått, og eventuelt bør gis virkning etter sitt innhold, hører inn under avtaleretten. Kjøpsretten er en del av den alminnelige kontraktsrett, og bygger på lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp (kjøpsloven).

Kjøp gjelder kjøp og salg av varer, men normalt ikke tjenester (unntak gjelder ved tilvirkningskjøp og kjøp der en mindre tjeneste (som eks. gratis service i to år) medfølger, jf. avgrensningen i kjøpsloven § 2). Loven gjelder også bytte av ting så langt den passer, jf. kjøpsloven § 1 annet ledd.

”§ 1. Alminnelig virkeområde.

(1) Loven gjelder kjøp for så vidt ikke annet er fastsatt i lov. For forbrukerkjøp gjelder forbrukerkjøpsloven. For kjøp av fast eiendom gjelder avhendingslova.

(2) Loven gjelder også bytte av ting så langt den passer”.

Kjøpslovens regler gir uttrykk for alminnelige ulovfestede kontraktsregler, slik at loven til en viss grad kan anvendes analogisk på kontrakter, hvor det ikke foreligger spesiell lovregulering.

Begrepet ting omfatter i utgangspunktet alle ting bortsett fra fast eiendom. Også aksjer, verdipapirer og andre rettigheter omfattes av kjøpslovens regler, jf. Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 48:

”I lovteksten brukes ordet « ting » eller « salgstingen » som beskrivelse av det som faller inn under loven. Ordet brukes her i en noe videre betydning enn i dagligtalen. Loven gjelder f eks også overdragelse av verdipapirer, fordringer og andre rettigheter, f eks lisens eller bruksrett. Derimot faller stiftelse av rettigheter utenfor loven. Også når det gjelder overdragelse av rettigheter, fordringer o l må det tas hensyn til salgsobjektets spesielle karakter. Dessuten kan selvsagt særskilte lovbestemmelser gå foran kjøpsloven på disse områder”.

Loven gjelder også tilvirkningskjøp ”når ikke den som bestiller skal skaffe en vesentlig del av materialet”, jf. kjøpsloven § 2:

”§ 2. Tilvirkingskjøp. Tjenesteavtale.

(1) Loven gjelder bestilling av ting som skal tilvirkes, når ikke den som bestiller skal skaffe en vesentlig del av materialet. Loven gjelder ikke avtale om oppføring av bygning eller annet anlegg på fast eiendom.

(2) Loven gjelder ikke avtale som pålegger den part som skal levere tingen, også å utføre arbeid eller annen tjeneste, og dette utgjør den overveiende del av hans forpliktelser”.

Forarbeidene legger til grunn at dersom en større del av materialene skal skaffes av bestilleren/kjøperen vil det være en tjenesteavtale, som eksempelvis vil kunne falle inn under håndverkertjenesteloven, jf. Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 49:

”Første ledd innebærer at kjøpsloven kommer til anvendelse på kjøp av ting som skal tilvirkes etter avtaleinngåelsen. Dette gjelder likevel ikke når bestilleren skal skaffe en vesentlig del av materialet. I forhold til gjeldende rett innebærer dette en viss utviding av virkeområdet, idet gjeldende lov § 2 begrenser lovens anvendelse til kjøp hvor tilvirkeren skal holde alt materiale. I praksis har loven likevel blitt tolket slik at det reknes som kjøp selv om bestilleren skal yte en mindre del av materialet. Det avgjørende kriterium etter proposisjonsutkastet er altså hvor stor del av materialene den som bestiller tingen (kjøperen) skal yte. Skal bestilleren holde en vesentlig del av materialene, er det ikke lenger naturlig å tale om et kjøp, men en tjensteavtale”.

Kjøpsloven skal også samsvare med FN-konvensjonen løsørekjøp etter kjøpsloven § 5 (unntak for forbrukerkjøp mv.), og kjøpsloven skal harmoniseres direkte med konvensjonen i internasjonale kjøp, jf. kjøpsloven § 88. FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp, og kjøpsloven kap. XV om internasjonale kjøp behandles ikke her, men tolkingsprinsipper og praksis fra internasjonale kjøp kan være relevante.

Kjøpsloven er deklaratorisk, hvlket vil si at lovens bestemmelser kan fravikes ved avtale mellom partene. Lovens bestemmelser vil således komme til anvendelse og utfylle avtalen der den er taus, såfremt ikke partene har avtalt en annen løsning.

For forbrukerkjøp er det gitt en særskilt forbrukerkjøpslov - lov 21. juni 2002 nr. 6 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven), som gjelder ved kjøp av ting mellom profesjonell og forbruker som hovedsakelig brukes utenfor næring. Forbrukerkjøpsloven kan ikke fravikes til ugunst for forbrukerkjøper (preseptoriske bestemmelser), jf. forbrukerkjøpsloven § 3. Se her under forbrukerkjøp for en gjennomgang.

Kjøpsloven regulerer ikke avtaleinngåelsen, men rettigheter og plikter når avtalen ikke oppfylles etter sitt innhold, hvilket vil si at den avtalte ytelse ikke leveres med riktig kvalitet og innhold, eller ikke leveres til rett tid eller på rett måte, eller at den som skal motta tingen ikke medvirker til kjøpet på riktig måte. Kjøpsloven utfyller også en inngått avtale ved at kjøpslovens bestemmelser antas å gjelde, dersom partene ikke uttrykkelig har avtalt en annen løsning, eks. i forhold til levering, hva som skal være mangel mv. Videre blir kjøpslovens bestemmelser også utfylt av av avtalen i den grad bestemmelsene er fravikelige, etablert praksis mellom partene, eller handelsbruk eller annen sedvane som må anses bindende mellom partene, jf. kjøpsloven § 3.

Den som blir utsatt for kontraktsbrudd, kan gjøre gjeldende ulike misligholdsbeføyelser etter kjøpsloven, dersom misligholdet ikke skyldes forhold hos seg selv eller egne leverandører. Eksempler på misligholdsbeføyelser er krav om retting, prisavslag, omlevering, erstatning, tilbakeholdsrett og heving. Kreditor (den som skal motta ytelsen) kan velge mellom disse rettene, og kan således ved vesentlig mislighold om ønskelig kreve heving, eller beholde gjenstanden mot et prisavslag. Debitor (den som skal levere ytelsen) vil på den annen side kunne møte flere av misligholdsbeføyelsene med rettigheter som rett til først å få prøve retting eller omlevering, dersom det ikke vil være urimelig byrdefullt for kreditor og føre til en dårligere løsning enn avtalt. Man kan normalt etter kjøpsloven kreve erstatning ved siden av ovennevnte misligholdsbeføyelser, dersom man som følge av kontraktsbruddet har ytterligere økonomisk tap enn det som er blitt restituert gjennom eventuell heving, prisavslag mv.

Alle misligholdsbeføyelser forutsetter og bygger som premiss på at det foreligger et kontraktsbrudd (mislighold). Ved siden av avvik mellom avtalt og levert ytelse (mangler), vil også klare og urimelige brudd på lojalitetsplikter gi grunn til misligholdsbeføyelser.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)